Slik revolusjonerte Rwanda utdanningen for å forhindre et nytt folkemord

Det er april 1994. Nyheten om at det foregår slakting av tutsi-befolkningen har nådd Gitarama, Rwandas nest største by, som ligger en drøy times kjøretur fra hovedstaden Kigali. Gilbert (4) flykter fra hjemmet sitt sammen med foreldrene og sine fem søsken. Mens de er i skjul blir begge foreldrene og den eldste broren drept. Han vet godt hvem det var som gjorde det, men det er ikke viktig for ham å vite hvor de befinner seg eller hva de gjør.

– Vi har sett konsekvensene av diskriminering og hat, og det kan aldri skje igjen. Det kommer aldri til å skje igjen. Det er jeg fire hundre prosent sikker på, sier Gilbert Kayinamura (27) i dag.

Eksplosiv økonomisk vekst

Omtrent én million mennesker blir drept i løpet av hundre dager. I tillegg til rådende fattigdom må flere millioner flykte fra hjemmene sine, mye av infrastrukturen blir ødelagt og folk vet ikke lenger hvem de kan stole på – for drapsmannen kan ha vært naboen eller kollegaen din gjennom mange år. Hvordan er det mulig å komme seg videre fra noe som dette?

Ikke bare måtte landets institusjoner bygges opp fra grunnen av og befolkningen løftes ut av fattigdom. For å forsikre seg om at noe liknende aldri skulle kunne skje igjen, måtte folket gå fra å være inndelt i de etniske skillene hutu, tutsi og twa, til å bli ett samlet folk – rwandere. En omfattende forsoningspolitikk ble iverksatt samtidig som man begynte arbeidet med å stabilisere og rekonstruere landet.

Rwanda har siden den gang vært i eksplosiv utvikling og det siste tiåret har landet opplevd en årlig økonomisk vekst på omtrent åtte prosent. Næringslivet blomstrer, antall utenlandske investorer øker og ett av myndighetenes mål er at landet skal bli et høyteknologisk middelinntektsland innen 2020.

• Dette er andre del av vår reportasjeserie om Rwanda. Les første del her: Her lages SiO-kaffen – for én krone timen

Utdanningsstøtte fra SOS-barnebyer

Det var en venn av familien som tok Gilbert med seg fra hjembyen Gitarama til SOS’ barneby i hovedstaden Kigali. Der vokste han opp sammen med søstrene sine og andre barn som hadde lidd samme skjebne. Landsbyen ligger i idylliske omgivelser rett ved en stor golfbane. På området ligger tolv hus som på den tiden rommet tolv barn, en «mamma» og en «tante». I bunnen av skråningen ligger skolen hvor Gilbert gikk i tolv år.

– Jeg har vært veldig heldig. Det er ikke mange som har fått denne sjansen.

Selv om han flyttet ut for over tre år siden, får han fortsatt støtte fra SOS. De betaler for utdanningen hans og gir ham et månedlig økonomisk bidrag som dekker husleie og andre nødvendige behov.

– De kutter støtten med en gang jeg er ferdig med studiene, så til høsten står jeg på egne bein, forteller Gilbert, uten et snev av bekymring.

Han går siste året på Adventist University of Central Africa hvor han tar en bachelor i næringsliv og administrasjon. Når han er ferdig i september ønsker han å jobbe som regnskapsfører.

– Nå som Rwanda er i enorm utvikling og opplever økonomisk vekst, er det viktig at det er noen som vet hvordan man tar vare på pengene.

Utdanning på både godt og vondt

Utdanningssystemet spilte en sentral rolle når det kom til å dyrke folkemordideologi før 1994, men har vært enda viktigere i forsoningsprosessen og gjenoppbyggingen av landet. Barn returnerte til skolebenken med forskjellige traumer, noen fordi familien var blitt drept eller at de selv var ofre, andre fordi de enten var barn av de som sto bak eller var med på gjennomføringen. Ved hjelp av åpne diskusjoner, vitnesbyrd, lære om tilgivelse og ved å konsekvent bekjempe hatsytringer, har man kommet langt på vei, ifølge utdanningsminister dr. Musafiri Papias Malimba.

– Utdanning er nøkkelen. Det vi lærer unge mennesker i dag er med på å bestemme framtida, mener han.

• Derfor stemte studenter på Trump: – Vi føler verden, pengemakten, staten, Vatikanet og FN er imot oss

Fra 4000 til 100 000 studenter

Før den skjebnesvangre våren i 1994 var det bare fire institusjoner for høyere utdanning og en studentmasse på omtrent 4000.

– Flere av studentene ble enten drept under folkemordet, eller så var de gjerningsmenn og flyktet landet. Du kan jo tenke deg hvor lite vi sto igjen med, sier ministeren.

I dag finnes det rundt 35 utdanningsinstitusjoner og antall studenter har passert 100 000. Én av utfordringene er at omkring 60 prosent av studentmassen befinner seg innenfor humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag. Utdanningssektoren møter ikke det arbeidsmarkedet etterspør.

– Vi kan ikke bare lære studentene teori. Vi trenger innovative folk med relevant utdanning, sier Papias Malimba.

Med relevant utdanning sikter han til ingeniørfag, vitenskap, teknologi og matematikk. Men det er ikke bare studentenes ferdigheter han vil gjøre noe med. Han vil forberede tankesettet deres.

– Å ha kunnskap er én ting, men å kunne bruke den kunnskapen til å skape noe større, til å bidra med noe i industrien, det er en helt annen ting. Vi har helt klart en jobb å gjøre, for arbeidsledigheten blant unge har aldri vært høyere.

• Legestudent Amanda Goguen vil ende opp med to millioner kroner i studielån. Donald Trump vil redde henne og resten av landet fra en mulig gjeldskrise

Over én av ti er arbeidsledige

I urbane områder ligger arbeidsledigheten blant den yngre befolkningen på tolv prosent og 13,9 prosent for dem som har tatt høyere utdanning. 31 år gamle Fernando Nkurunziza er én av dem. Han ble ferdig med studiene for seks år siden og leter fortsatt etter jobb.

– Livet er veldig vanskelig. Noen ganger kan det gå to dager uten at jeg får i meg mat.

Han har for lengst gitt opp å finne en jobb som er relevant for studiene. Akkurat nå vil han bare ha noe som kan gi ham inntekt. Det har vært hardt for psyken, men hvis han legger seg ned og gir opp kommer han til å miste livsgnisten, og det er ikke noe han vil risikere.

– Jeg må bare fortsette å pushe meg selv. En dag kommer jeg til å få den belønningen jeg fortjener.

Fernando er en del av pinsebevegelsen, og kirken og troen har vært han største støttespiller gjennom de siste seks årene. Han ber til gud daglig, ofte flere ganger om dagen.

Forsørger tre barn på 450 kroner måneden

En annen viktig støttespiller er moren hans, Domicile. Hun har forsørget de tre barna sine alene i snart 25 år, på en lønn som tilsvarer 450 kroner i måneden.

– Det er en skandale. Jeg håper han får seg en jobb slik at han kan hjelpe til økonomisk, forteller hun og ser bort på Fernando. Han kikker ned på hendene sine og det går påfallende lang tid før han til slutt bryter den tyngende stillheten.

Faren hans forlot dem i 1993 for å søke lykken i Kongo. Der fant han seg en ny kone og har etter hvert blitt en suksessrik forretningsmann. Fernando fikk penger til å betale deler av studieavgiften første året på universitetet, men så sa det stopp.

– Det er den eneste økonomiske støtten jeg har fått av ham noen sinne, forteller han.

Det var Domicile alene som har måttet betale for at Fernando og søsknene hans skulle få muligheten til å gjennomføre tolv års skolegang.

• Lang tid er gått siden 43 studenter ble kidnappet. Løgn og tortur skjuler sannheten

Seks av ti fullfører de seks første årene

I overgangen fra en landbruksbasert til en kunnskapsbasert økonomi hvor menneskelige ressurser står i sentrum, har satsingen på tolv års gratis grunnutdanning vært viktig. I 2015 starter så mange som 96,9 prosent i barneskolen, noe som gjør Rwanda ligger i toppen når det kommer til utdanning i de afrikanske landene sør for Sahara. På den andre siden er det bare 60 prosent som fullfører de første seks årene.

– Gratis utdanning i seg selv garanterer ikke adgang for alle, forteller utdanningsministeren.

For selv om staten dekker utgifter som skolemateriell og studieavgifter, dukker det opp en rekke indirekte kostnader. Det har derfor vært nødvendig å opprette støtteordninger for de aller fattigste.

– Familiens økonomiske situasjon skal aldri være et hinder, fortsetter ministeren.

Slik Universitas omtalte for et par uker siden, så er det ikke alle som får tilgang til utdanning. Flere må droppe ut av skolen fordi familien ikke har råd. I stedet må de begynne å tjene egne penger i håp om at de kan fullføre skolegangen en dag.

• Fattigdom, en russisk mafia, en forsvunnet milliard og en mislykket revolusjon river landet i fillebiter. Nå rømmer de unge

Lånekassen Rwanda

– Vi har ikke nok ressurser til å tilby gratis utdanning for alle, men vi har opprettet en finansieringsordning som skal sørge for at innpass til høyere utdanning ikke bestemmes av studenters økonomiske bakgrunn.

Papias Malimba kaller det for et «soft loan», med lave renter og langsiktig nedbetaling, ikke ulikt det vi er vant med hos Lånekassen her hjemme. Men siden ressursene er begrenset, er det en rekke kriterier som må innfris for å få tilgang. Man må dokumentere sin økonomiske situasjon, prestere godt på den avsluttende nasjonale eksamen på videregående og studere det myndighetene mener arbeidsmarkedet trenger.

• Fikk du med deg? Mens du har lest til eksamen, har venezuelanske studenter forlatt lesesalen for å demonstrere

200 kroner i måneden

Hjemme hos Gilbert er det klart for lunsj. Det er 21 år gamle Clarisse som står for matlagingen, og generelt de fleste andre gjøremål i huset.

– Drømmen er å tjene nok penger til å fullføre skolen sånn at jeg kan begynne å studere medisin, forteller hun.

Hun mistet pappaen sin som ung, og fordi familien hennes fikk det veldig trangt økonomisk, måtte hun droppe ut allerede på ungdomsskolen. Siden hun var 16 har hun jobbet som «husjente» i forskjellige familier. Men sparingen går sakte. Med en lønn på 200 kroner i måneden, hvor hun noen ganger sender penger hjem til moren og sine to søsken, blir det ikke mye til overs. På spørsmål om hun ser for seg at hun kommer til å bli lege en dag, smiler hun og svarer forsiktig:

– Ja, det tror jeg.

– Framtida kan bare bli bedre

Genocide Survivors Student Association (AERG) ble opprettet i oktober 1996 av en gruppe på tolv studenter. Organisasjonen skulle fungere som en støttemekanisme for studenter som mistet foreldrene sine i folkemordet. I dag representerer den alle overlevende som fikk foreldre og slektninger drept.

– Det er mulig for andre å melde seg inn også. Da må du skrive et motivasjonsbrev som vurderes av en komité. Men de fleste som vil får være med, forteller et medlem.

AERG har i dag over 43 000 medlemmer og er en viktig støttespiller når det gjelder utdanning. De har et tilhørende fond som hjelper de som for eksempel ikke har råd til å betale for studiene selv. I tillegg til arbeidet med å bekjempe folkemordideologi, arrangerer organisasjonen en rekke aktiviteter som virker tillitsbyggende, moralsk støttende og samlende.

– Er det mulig for ofre og gjerningsmenn å leve sammen etter det som skjedde? Ja. Men vi må fortsette å strebe og framtida kan bare bli bedre, forteller et annet medlem.

På minnemarkeringen for folkemordet ved Amahoro stadion i Kigali 7. april i år var flere av medlemmene til stede.

– Det er veldig fint å være her, og det er viktig at vi fortsetter å minnes alle de vi mistet, forteller Eustache Akimana Muringa (23).

Han går andre året på business og informasjonsteknologi ved Universitetet i Rwanda, og er en av de heldige som får støtte til utdanningen gjennom organisasjonen. Eustache er ikke redd for at noe liknende skal skje igjen:

– Vi kommer til å fortsette å være et fredfullt land. Se på oss, vi er alle rwandere. Det er ingen forskjeller mellom oss.

• Joshua Wong ble verdensberømt da han startet paraplyrevolusjonen i Hongkong. Siden har han sultestreiket, blitt pågrepet og banket opp