Venezuela brenner

– Det er så ufattelig hvordan ting har endret seg. Jeg føler ikke lengre at jeg har et hjemland, sier André Alcega Hartmann.

Fra leiligheten i Oslo følger han med på protestene som herjer hjembyen hans, Venezuelas hovedstad Caracas. Det har blitt utenkelig for ham å flytte tilbake.

Se flere bilder i bildespesialen over

Økonomien er skadeskutt, og det en gang så mektige sosialistpartiet har mistet betydelig troverdighet. Tidligere røde allierte har blitt blå, og opposisjonen har superflertall i nasjonalforsamlingen. I et forsøk på å manøvrere seg ut av krisetider han blir holdt ansvarlig for, forsøkte president Nicolás Maduro å umyndiggjøre nasjonalforsamlingen i mars ved en høyesterettsavgjørelse (les mer i faktaboks nederst i saken).

Det snudde hovedstaden på hodet.

Et land i krise

Da André forlot Venezuela hadde akkurat Maduros forgjenger Hugo Chávez kommet til makten. Han har tilbragt hele sitt voksne liv utenfor Venezuela, men har jevnlig reist tilbake for å besøke familien han har der. André forteller at da Chávez kom til makten hadde flere troen på at han kunne bryte med den lange tradisjonen for utbredt korrupsjon. Nå ser Hartmann mørkt på den totalitære retningen Maduro beveger seg i, samtidig som han er svært bekymret for den humanitære situasjonen.

2014: Roser Hugo Chavez' utdanningspolitikk

– Fra 2015 til nå har det vært en drastisk økning i antall som bare spiser to måltider om dagen. Det finnes ikke mat i butikkene, og folk har ikke penger til å kjøpe det heller. 800 prosent inflasjon? Vi kan ikke forstå hvor høyt det er ved bare å høre det, sier André.

Studentenes protest

Paulette Mahfoud El Zakhem, ved Universidad Central de Venezuela (UCV) i Caracas, skal egentlig fullføre en grad i internasjonale relasjoner i år. I stedet har hun forlatt lesesalen i protest.

– Som fremtidige statsvitere har vi levert en formell protest der vi fordømmer utmeldelsen av Organisasjonen for Amerikanske stater, sier Paulette. Venezuela har deltatt i den panamerikanske organisasjonen OAS siden 1948.

Sammen med sine medstudenter var hun på vei til Ombudsmannen for å kreve etterforskning av de mange dødsfallene så langt, da de ble stanset av Maduros sikkerhetsstyrker.

– Vi forsøkte å bryte blokaden deres uten våpen, og da nølte de ikke med å kaste tåregassbomber overalt. Vi løp for å komme oss unna, og folk besvimte i gatene. Selv kunne jeg ikke se, og jeg løp med hendene i været i forsøk på å finne noen som kunne hjelpe meg, forteller Paulette.

– Å si noe om min egen fremtid i landet er svært komplisert. Jeg kan si at akkurat nå er fremtiden min her, ved å jobbe for frihet. Akkurat nå lager vi historie, og jeg vil ta del i den prosessen. Jeg håper jeg ikke må gå til de skritt å emigrere for en bedre fremtid, jeg vil være en del av å bygge opp et fritt og demokratisk Venezuela.

Troen på Maduro

På den andre siden av konflikten befinner studenten Felix Caballero seg, som stiller seg svært kritisk til det folkopprøret han er vitne til. Han kritiserer universitetets rolle i protestene, og mener de har snudd ryggen til alle de viktige reformprosessene Venezuela har vært igjennom i det tjueførste århundret.

– Planene om en grunnlovsrevisjon kan gi Maduro det handlingsrommet han trenger til å løse konfliktene på en fredelig måte, men opposisjonen vil heller løse konfliktene på gata, mener Felix.

Han trekker linjer til opprøret i Ukraina, og mener at opposisjonen mangler respekt for livene de setter i fare. Selv ser han det skrikende behovet for økonomiske reformer, men tar avstand til kapitalisme. Han ønsker, slik som Paulette, å ta en del i det som skal bli det nye Venezuela.

– Som ung har man retten til sitt hjemland, jeg håper å kunne bidra til det.