Her lages SiO-kaffen – for én krone timen

– Give us shoes! Give us shoes!

En flokk barbeinte arbeidere kommer strømmende mot oss. Det gestikuleres med armer og bein, og to damer peker ned på de nakne føttene sine, deretter på bakken.

Terrenget er bratt og ulendt, og en må trå varsomt for ikke å snuble langs de steinete stiene. Når det regner, som det ofte gjør i denne perioden, blir underlaget glatt og gjørmete.

Se flere bilder fra kaffeplantasjen i bildekarusellen over.

Vi befinner oss på kaffestasjonen Kanya, i et lite dalsøkk 1545 meter over havet i Nyamasheke-distriktet vest i Rwanda. Det er her bønnene til påskekaffen som Studentsamskipnaden i Oslo og Akerhus’ har solgt i sine kaffebarer kommer fra. Flertallet av de som jobber her er i alderen 18 til 25 år. De kunne vært studenter, men jobber i stedet for én dollar dagen, på grensa til absolutt fattigdom.

Sluttet å studere

I Kanya foredles det omkring 8000 kilo kaffebær hver eneste dag. Under et skur står en gruppe unge kvinner og plukker ut umodne og defekte bønner. Et steinkast unna, på toppen av åsen, står det en gigantisk tank. Her vil mellom 800 og 1000 kaffebønder ha levert avlingen sin innen sesongen er over i mai, ifølge Joseph Nidufashe, som er ansvarlig for flere av vaskestasjonene i regionen.

– De fleste leverer ikke før midt på dagen, forteller Nidufashe.

Det forklarer den noenlunde avslappede stemningen. En innkommende regnskur får de fleste til å søke tilflukt i huset som tilhører eiendommen. Men kvinnene under skuret blir stående igjen for å plukke bønnene.

– Det gjelder å sortere mens de fortsatt er våte. Når de tørker er det ikke lenger mulig å se hvilke som ikke er modne ennå, forteller Christine Uwase.

Hun er 21 år gammel og en av mange unge kvinner som jobber med å sortere kaffebønner på Kanya. Aller helst skulle hun ha tatt høyere utdanning, men på grunn av høye studieavgifter fikk hun aldri fullført grunnskolen.

– Jeg er intelligent, flink på skolen og en god elev. Hvorfor skjedde dette med meg?! spør hun seg selv.

Familien hadde ikke råd til å betale de årlige kostnadene på drøye 500 norske kroner, og Uwase måtte droppe ut av videregående allerede etter første året.

– Det er ikke akkurat enkelt å si at jeg er glad for å jobbe her. Det er ikke her jeg helst skulle ha vært.

Uwase har et håp om å en dag kunne tjene nok penger til å fullføre grunnskolen, men har begynt å innse at det kanskje aldri kommer til å skje.

– Målet mitt akkurat nå er å jobbe hardt sånn at jeg kan kjøpe meg en ku eller andre huslige dyr, forteller hun.

– Liker å jobbe med kaffe

Også 25 år gamle Jeanine Niumezero har gitt opp ambisjonene om å fullføre videregående. I likhet med Christine måtte hun slutte på skolen fordi familien ikke hadde råd. Da hadde hun bare ett år igjen.

– Jeg liker å jobbe med kaffe og synes jeg tjener helt greit, sier Niumezero.

Når hun ikke jobber her jobber hun hjemme i huset som hun deler med sine foreldre og åtte søsken.

– Det jeg ønsker aller mest er å få nok penger til å åpne en butikk en dag.

– Hva slags butikk da?

– Hva som helst. Jeg har bare lyst til å selge ting, sier hun med et smil.

Kanyas yngste medarbeider er 18 år gamle Chantal Nyirahabimana. Hun går nest siste året på videregående og jobber bare her i ferien.

– Slik det ser ut nå kommer jeg nok til å klare å fullføre skolen, forteller hun og legger til:

– Så fremst det ikke skulle bli et problem med penger, da.

Hun blir med ett litt mer alvorlig. Drømmen er å bli lege, men hun tør ikke tenke så mye på det fordi hun vet at sjansen er stor for at det aldri kommer til å skje.

– Det er dyrt å bli lege og jeg vet at familien min ikke har råd til det. Det er en vanskelig situasjon, men hva skal man gjøre?

Aldri smakt kaffe

En kort fottur unna vaskestasjonen, med utsikt over Kivusjøen som ligger på grensa mellom Rwanda og Kongo, ligger plantasjen til Denys Sibomana. Han er en av de mange som leverer bærene sine til Kanya. For hvert kilo han gir fra seg, får han tre norske kroner. Sibomana kjøpte sine første kaffeplanter i 1983 og har i dag fire plantasjer, men har ikke helt oversikt over hvor stort område han eier.

– Jeg tror jeg har 1200 trær? Nei, vent. 1400 trær har jeg, forteller han stolt.

Kaffe er den viktigste inntektsbringende næringen i området, og når sesongen er over vil Sibomana ha tjent omkring 12 600 norske kroner. Det dekker ikke alle utgiftene hans, men det er nok til å håndtere en håndfull av dem.

– Det viktigste er at det dekker skolegang for alle de fem barna mine.

Faren var også kaffebonde, men da han døde var det Sibomanas bror som tok over driften.

– Kaffen min er mye bedre enn hans, forteller bonden, litt spøkefullt.

På spørsmål om hvorfor, svarer han at broren prioriterte universitetsutdannelse og en jobb i staten framfor plantene.

– Han har ikke tid til å ta ordentlig vare på trærne sine. Kaffeplanter trenger mye kjærlighet og omsorg.

– Har du noen gang smakt din egen kaffe, da?

Sibomana rister på hodet og svarer med ett av de eneste ordene han kan på engelsk:

– No.

Regionssjef Nidufashe bryter inn og forklarer at de fleste bøndene ikke vet hva kaffen smaker, samtidig som han kommer med en lovnad:

– Neste gang jeg drar inn til Kigali skal jeg ta med en smaksprøve tilbake.

Stiller krav om miljø og etikk

På bakgrunn av opplysningene som fremkommer i denne artikkelen ønsker Sio Mat og Drikke å presisere deres standpunkt vedrørende sosiale forpliktelser, både for egen del og hos deres leverandører.

«Miljø og etikk er viktige tema for både SiO og SiO Mat og Drikke,» skriver administrerende direktør Steffen H. Greff til Universitas.

«SiO Mat og Drikke stiller krav om at slike hensyn skal ivaretas i kontraktene med våre leverandører. Avtalen med vår kaffeleverandør er utformet av samskipnadenes innkjøpssamarbeid SIN, som SiO er en del av og i henhold til den inngåtte avtalen, garanterer vår kaffeleverandør at de har full dokumentasjon fra sine leverandører og underleverandører på at deres ansatte arbeider under etiske og humane forhold. På bakgrunn av de påstandene som fremkommer i Universitas artikkel er vi nå i dialog med Solberg & Hansen for å se om det foreligger noen brudd på disse forpliktelsene.

Solberg & Hansen opplyser om at de jobber systematisk for å sikre at deres kaffe er etisk forsvarlig produsert. Dette er også gjort i Rwanda, der Solberg & Hansen tidligere har vært på befaring hos sine samarbeidspartnere i området. Solberg & Hansen har nå spesifikt bedt den lokale eksportøren igjen gjøre en grundig kontroll av arbeidernes faktiske arbeidsforhold og at deres rettigheter er ivaretatt på en god måte.

Vi skal i samarbeid med våre partnere og leverandører være trygge på at de varene SiO Mat og Drikke selger lever opp til alle de krav vi setter for både kvalitet og sosialt ansvar. Vi setter derfor pris på at Universitas igjennom sin artikkel hjelper oss med å sette et kritisk søkelys på dette for å øke bevisstheten rundt tema både for leverandører, ansatte og kunder.»