Mikke Mus-demokratiet bør dø
Studentdemokratiet har spilt falitt gang etter gang. Nå er det på tide å skrote hele greia for å gi studentene sårt tiltrengt innflytelse.
Se for deg et politisk system der mindre enn hver åttende stemmeberettigede benytter seg av sin demokratiske rett. Et system der de som velges har meget begrenset innflytelse på området de er satt til å styre over. Et system der en ironisk humorliste opprettet og annonsert omtrent én uke før valget får nesten 15 prosent oppslutning. Velkommen til student«demokratiet» anno 2017.
Forrige uke fikk Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA) – Norges største høgskole med over 20 000 studenter – nytt studentparlament. 12.2 prosent av studentmassen avga stemme, en oppgang på to prosentpoeng fra fjoråret. SP-leder Rune Keisuke Kosaka uttalte til Universitas at man ikke kan «være strålende fornøyd med så lav valgdeltakelse».
Dette føyer seg dermed inn i rekken av studentparlamentsvalg med begredelig oppslutning. 17,6 prosent UiO-studenter brukte stemmeretten tidligere i år, i fjor 17,2 prosent og 14,5 prosent i 2015. Kosakas uttalte studentpolitiske forbilde, Universitetet i Bergen, imponerte studentlederen med kummerlige 22,6 prosent valgdeltakelse i våres. Men hva skal man med et demokrati uten deltakelse? Det synes som hvert eneste studentparlamentsvalg, uavhengig av institusjon, er et argument for å legge ned hele greia.
Den mest nærliggende løsningen på studentpolitikkens demokratiske problem synes å være å gi demokratiet aktiv dødshjelp og legge ned hele greia.
For om studentdemokratiet skal pryde seg med hederstittelen demokrati, må det også være belegg for det. Når deltakelsen igjen og igjen havner godt under 20 prosent, må man spørre seg om det faktisk er et demokrati. I vår alles favorittstyreform er det et grunnleggende premiss at folket (les: studentene) er med å bestemme og tar viktige beslutninger. Det er ikke tilfellet i dag. Oligarki – fåmannsvelde – synes å være en mer treffende betegnelse.
Årets studentparlamentsvalg, både ved HiOA og UiO, var preget av én litt frisk nyvinning: Gjestelista. En slags ironisk og harselerende liste som åpenbart prøver å nære på studentpolitikerforakt. Initiativtaker til listas HiOA-gruppering, Dennis Knudsen, omtalte forrige uke studentpolitikken som «grensesprengende nørd» i et leserinnlegg i Khrono. At studentpolitikk er dølt er nok et inntrykk flere sitter med, men hadde det vært grunnen til at studenter ikke stemmer, ville Gjestelista gjort et rasvalg. For det er tross alt over 80 prosent som ikke stemmer – gjesteliste eller ei. At heller ikke den tullete lista klarer å dra sofavelgerne til studenturnene, viser at de aller fleste ikke bryr seg om studentdemokratiet.
Husker du denne? Studietiden skal være grensetestende. Det er ikke alltid like lett å kombinere med fornøyde foreldre
Å bruke den totale valgoppslutningen til å legitimere studentdemokratiet, er også den snille måten å fremstille det på. Årets valgvinnere ved UiO og den største lista, Venstrealliansen (VA), fikk 19,7 prosent oppslutning. Men mindre enn 3,5 prosent av den totale studentmassen stemte på VA. 3,5 prosent! Aner du noen som helst konturer av legitim makt, eller kjenner du igjen lukten av skinndemokrati?
Men uavhengig av regnemåte: Å ha en så forsvinnende liten del av studentene i ryggen gir ikke mye legitimitet i forhandlinger med voksenpolitikere eller universitetsledelse. Da må man heller håpe at de som blir valgt er erfarne og kompetente. Men den gang ei. Gjennomstrømningen i studentparlamentene er nemlig stor. Rune Keisuke Kosaka sa forrige uke til Universitas at det nyvalgte studentparlamentet ved HiOA var uvanlig ferskt, og at man «må drive en del opplæring». Representantene sitter gjerne i ett år, før de forlater studentpolitikken for godt. Følgelig rekker ikke studentpolitikerne å opparbeide seg den nødvendige kompetansen som kreves for å heve studentfanen ovenfor relevante myndigheter.
Markus Slettholm kommenterer: Annerledes-studentens død
Den mest nærliggende løsningen på studentpolitikkens demokratiske problem synes å være å gi demokratiet aktiv dødshjelp og legge ned hele greia. Da mister man lite annet enn et ideal og en drøm om demokrati. Men hvem skal så krangle med rektor? Svaret er i alle fall ikke en gjeng forvokste elevrådsentusiaster med 12 prosent av studentmassen i ryggen.
Essay: Boys don't cry!
Debatten om valg- eller ansattordning raser ved hvert rektor- og dekanvalg. Det er på tide at denne debatten når studentbevegelsen. Om man en gang for alle skroter studentdemokratiet og innfører et system der makt og autoritet fordeles blant medlemmene etter evner og ferdigheter, vil det kunne føre til sårt tiltrengt gjennomslag for viktige studentsaker i relevante organer.
Dette kalles meritokrati, og har historisk sett negativ klangbunn. Men sannheten er at de fleste andre interesseorganisasjoner ansetter sine talspersoner, lobbyister og ledere etter en omfattende søknadsprosess. Forslaget om en meritokratisk studentbevegelse er muligens udemokratisk, men det som forfektes i studentbevegelsen er ikke særlig annet enn et Mikke Mus-demokrati. Gjennomslag og påvirkningskraft handler om enten kløkt og kompetanse eller demokratisk legitimitet. Sistnevnte har man skremmende lite av med 3,5 prosent av studentmassen i ryggen.
Husker du denne? Markus Slettholm på sjekkern
Demokrati er alltid idealet. Men når det i valg etter valg spiller falitt, bør man se etter de alternativer som gir studentene mest mulig innflytelse. I møte med erfarne rektorer, kunnskapsministre og andre med påvirkning på studenthverdagen, må målet være kompetente talspersoner for studentene. Å legge ned et skinndemokrati som kun et fåtall studenter stemmer i og bryr seg om, er ikke et stort offer for andre enn parlamentsmedlemmene som mister en morsom studentforening.