I generasjonsspagaten

I sommer kunne NRKs seere se Faten Mahdi Al-Hussaini utforske den norske politikken, i et forsøk på å finne partiet for henne. Som så mange andre med minoritetsbakgrunn, står hun i en spagat mellom to kulturer: Den muslimske på den ene siden, og den «sekulære» på den andre.

Faten er 22 år gammel. Det er jeg også, og befinner meg med det i samme alderssegment som veldig mange andre studenter. Men den spenningen Faten befinner seg i, finner man ikke bare når det er snakk om kulturelle ulikheter. Det handler også om generasjon.

Generasjonsanalyser om unge voksne som er kliss like sin foreldregenerasjon til tross: Det er et ganske stort sprik i normer mellom generasjonene. Mange vil nok flere ganger finne seg i en spagat mellom foreldre som bekymrer seg for en usunn og utsvevende studietid, og en vennegjeng som i stor grad vil frigjøre seg fra modergenerasjonens beskyttende hånd. Balansen er hårfin og vanskelig å manøvrere seg ut av. Dette viser seg blant annet idet du egentlig vet du bør dra hjem for å være klar og opplagt til morgendagens strabaser, men noen roper «nachspiel hos meg».

Les mer: Er vi generasjon lydig?

Joachim Triers siste film «Thelma», viser ekstremitetene i dette. En ung jente som flytter fra et konservativt, kristent vestlandshjem til Oslo. I storbyen strides hun mellom foreldrenes forventninger om et lavmælt og pietistisk voksenliv og de nyvunne vennenes studentkultur med alkohol, flørting og banning. Thelma lever i grunn et forholdsvis vanlig studentliv anno 2017.

Studietiden er tiden for å teste grenser, om «å finne seg sjæl», og riste av seg siste rest av ungdommelighet før voksenlivet inntar en, og man plutselig er ferdigutdannet og etablert. I det ligger det også at mor og far vil offe og akke seg.

Fikk du med deg? Stort portrett med Eili Harboe, skuespilleren bak Thelma

Men om de vil delta i livene til studentbarna sine må de tåle å høre sannheten. For det er litt lite lesesal i blant, og litt mye tant, fjas og fest. Om man klarer å snakke med sine unge håpefulle om dette uten å dømme, vil man også komme nærmere barna sine. Det er antageligvis begge generasjoner tjent med.

Bekymringen for sine halv-voksne barn er tross alt forståelig, om enn ikke alltid like berettiget. Det går ofte i spørsmål om man trener nok, spiser sunt nok og om en ikke drikker litt for mye. Hvis man leser oppslag i denne blekka, ser man hvor bekymringen kommer fra: [Studenter drikker faktisk alarmerende mye](1), [LSD inntar lesesalene](5), og vi har [mer kredittkortgjeld enn tidligere](3). For en uinnvidd forelder kan dette skape et skremmende – og ofte noe feilaktig – inntrykk av studietiden. Sannheten er vel snarere at dagens studenter er streitere enn noen gang, og langt mer konforme enn da våre foreldre var på samme sted i livet.

Markus Slettholm kommenterer: Annerledes-studentens død

Kredittkortgjeld og forbrukslån er bare en av de mange studentfellene som mor og far har gode forutsetninger for å hjelpe med – de har tross alt driftet en familieøkonomi så lenge barnet har levd. Da er det synd om man opplever foreldrene som dømmende, og dermed vegrer seg mot å ta opp sine økonomiske problemer med dem.

Men det er nettopp i denne spagaten mellom foreldrenes bekymring og egen grensetesting, man vokser som menneske: Når man er sitt ansvar som halv-voksen bevisst, og klarer balansegangen mellom det forventede voksenlivet og studietidens spennende grensetesting.

«Tider skal komme, tider skal henrulle. Slekt skal følge slekters gang», synges det rundt juletider. På samme måte som vi har en livsstil som for våre foreldre fremstår noe utsvevende, var nok våre besteforeldre like bekymret på 70-tallet, da sine unge, håpefulle flyttet hjemmefra og startet for seg selv. Men det ble da folk av mor og far også?