Er vi Generasjon lydig?

– Hadde Max Weber vært homo, så hadde han selvfølgelig ikke skrevet dette verket, sier foreleser Storm Wergeland til studentene sine mens han veiver ivrig med armene.

Det er tirsdag morgen. Noen sosiologistudenter er litt seint ute til forelesning og kommer ramlende ned trappa i auditorium 1 på SV-fakultetet.

Med kaffekoppen i hånda og sekken på skuldra ser de forundret på den vikarierende foreleseren som engasjert formidler fra podiet. Sa han virkelig det? De finner en plass blant sine drøyt hundre medstudenter.

I likhet med alle andre er de intetanende om at forelesningen deres har blitt arena for et stunt i Universitas’ regi.

– Helt ærlig, så vet jeg ikke hva som kommer til å skje, men ikke noe ville glede meg mer enn at tesen om «Generasjon lydig» blir motbevist, sier Gunnar Aakvaag og smiler lurt der vi sitter på Kafé Trygve på SV-fakultetet. Selv om han har undervisningsfri for å forske i England, har han troppet opp på Blindern for å overvære stuntet.

Postdoktoren i sosiologi ved UiO fikk mye oppmerksomhet for sin «Generasjon lydig»-teori høsten 2013. Dagens unge er flinke, beleste og ordentlige, mente han, men vi mangler en kritisk sans. Aakvaag mener hans egen generasjon fra 90-tallet var mer kritiske i forelesningssalen enn det dagens studenter er.

– Jeg mener ikke at deres generasjon er håpløs. Dere kommer godt forberedt til forelesning og opplever det som slurvete og dårlig om foreleser ikke gjør det samme. Men det jeg savner, er de kritiske stemmene fra studentene som setter spørsmålstegn ved hva de lærer, og om det er relevant for dagens samfunn, sier Aakvaag.

– Dere minner meg litt om Gerhardsen-generasjonen. De var også svært opptatt av å bygge landet og støtte seg på vitenskapen og snakket som om de var 40 år da de var 20, sier han.

Aakvaag tror han har truffet noe, og det med god grunn: Debatten som raste i etterkant, engasjerte flere (se faktaboks). Så mye oppmerksomhet fikk påstanden at den fortjener å bli testet.

«Storm Wergeland», eller Sverre, som han egentlig heter, er Universitas’ utsendte vikarierende foreleser. De minuttene han står som foreleser, skal han øke sin politiske ukorrekthet. Tanken er å provosere studentene nok til å protestere kritisk til det som blir sagt.

Aakvaag har to hypoteser om stuntets utfall.

– Først og fremst tror jeg at dette er en generasjon som er så lydig og ukritisk at de rett og slett bare tar imot alt, uansett hvor håpløst det foreleseren leverer, faktisk er. De våger ikke å si ifra, sier han.

Aakvaags andre hypotese er at hvis vår generasjon er så lydig som han hevder, så vil de fleste ha lest pensum på forhånd og slik være sterkt rustet til å avsløre forelesernes feil.

– Til dere som kom for sent, så kan jeg bare gjenta at hun som egentlig underviser i dette faget, er syk i dag, sier foreleser.

Dagens forelesning skal handle om Max Weber og hans samfunnsteorier om protestantisme og samfunnsklasser. I auditorium 1 sitter studentene og noterer flittig. Smidige fingre flyr over tastatur og stødige hender fører pennen over notatblokka. Salen er i dyp konsentrasjon, og stillheten runger mens «Storm Wergeland» snakker.

– Men som stipendiat ved institutt for sosiologi, og med utdanning både fra Harvard og Oxford i lomma, tror jeg nok jeg skal være kapabel til å vikariere for henne, fortsetter han.

Når foreleser «Wergeland» sier at grunnen til Midtøstens krisesituasjon er at de forguder Islam, og ikke protestantismen, venter vi på en høylytt reaksjon. Men vil den komme?

Inger Furseth, førsteamanuensis ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, er den virkelige foreleseren. Hun sitter utenfor salen og venter spent.

– Jeg synes denne generasjonsdebatten fort blir til en romantisering av 70-tallet. Vi som studerte på 80-tallet, ble jo også anklaget av de som kom før oss. Vi var ikke radikale eller feministiske nok fordi vi gikk med sminke og høye hæler, sier Furseth og rister på hodet. Hun synes det er ganske alderdommelig å kritisere nye generasjoner for ikke å være som sin egen.

– Jeg foreleste her på 90-tallet da Aakvaags generasjon studerte her, og jeg kan ikke huske at den generasjonen var mer kritisk eller rakk opp hånda oftere, sier hun.

Furseth opplever ikke studentene som ukritiske. Det at de ikke tar til motmæle i en forelesning handler ikke om at de er ukritiske, mener hun, men heller at de befinner seg i en stor forelesningssal.

– Sperren for å stille spørsmål var ganske høy også da jeg gikk her. Det forelå en frykt for å oppta andres tid, og mange av oss var ganske stille, sier Furseth.

– Jeg tror vi har en mindre problematiserende kultur i dag enn på slutten av 60- 70-tallet. På den tiden var det en større tradisjon for å være kritisk til foreleserne, og studentene hadde mer makt enn i dag. I tillegg var det også vanligere å gå imot autoritetene, og derfor var det også lettere.

Henning Bang er førsteamanuensis ved Psykologisk institutt ved UiO og har forsket mye på gruppeprosesser og organisasjonskultur. Han underviser selv studenter, og på lik linje med Inger Furseth opplever han ikke at studentene i dag er fullstendig ukritiske.

– Vi vet at gruppepresset er større i store forsamlinger enn i små. Det koster noe å i det hele tatt rekke opp hånda i en stor forelesningssal med hundrevis av studenter. Sjansene for at noen synes det du sier, er håpløst i en slik situasjon er mye større enn i mindre grupper. Da koster det helt klart mer å gå mot en foreleser, sier han.

– Sør-Europa består av en gjeng katolikker. Derfor fungerer ikke økonomien der slik som den gjør i Tyskland og Norden, hvor protestantisme har regjert.

Powerpointen om den protestantiske etikk og kapitalismens ånd er tuklet med for anledningen. *Studentene er stadig musestille, følger konsentrert med og noterer kontinuerlig.* Foreleser «Wergeland» er en tydelig autoritet som tilsynelatende vet hva han snakker om, og fortsetter å kaste rundt seg med utsagn.

– Under de borgerlige har dere arbeiderklassen. De tilhører de middelmådige. Under dem kommer de kasteløse. Det er selvfølgelig sigøynernes og de homofiles klasse.

Noen av studentene ler lavt, andre rister på hodet. En får kaffen i vrangstrupen. En litt eldre student rekker opp hånda og tilbyr salen noen tilleggsopplysninger, men fortsatt er det ingen som reagerer høylytt og setter spørsmålstegn ved det som sies.

Likevel er det flere studenter som har stoppet å notere et øyeblikk. Vikarierende foreleser Wergeland har vendt seg mot salen og spurt om det er noen spørsmål til det som har blitt gjennomgått så langt. Ikke et ord blir ytret.

– Den som blir tillagt å ha ekspertise på et felt, blir tillagt ekspertmakten. Da skal det mye til for en student å ta til motmæle, og hånden man rekker opp vil føles som 1000 kilo i en gruppe med hundre mennesker. Da skal man ha ganske stor tro på seg selv til å tenke at foreleser tar feil, sier førsteamanuensis Bang. Den norske tilliten til ekspert-tittelen er tydelig også i forelesningssalen.

Han mener det ikke er provokasjon som skal til for å få studentene til å snakke. Det er noe de må inviteres til.

– Jeg mener det er forelesers ansvar å få studentene til å ytre seg kritisk i større grad. Vi kan godt klage over at studentene ikke er kritiske nok, men da er det forelesers ansvar å legge forholdene til rette for at de blir så kritiske som mulig. Det er mulig å trene studentene til å bli mer kritiske, sier Henning Bang.

Det er først i pausen etter en heller uvanlig forelesning at reaksjonene kommer til uttrykk.

– Jeg har jo lest Aakvaags kronikk om «Generasjon lydig» og forstår på en måte hva han mener. Men det er vanskelig for mange å ta ordet. Det er et helt annet miljø mellom studentene nå enn hva det var før, sier George Sekkelsten og ser på flokken av medstudentene sine som har blitt værende i auditoriet for å diskutere hendelsen.

Han mener det foreligger en sterk jantelovssituasjon i forelesningssalen, hvor man ikke skal kaste bort tiden til andre ved å si noe dumt.

– Spørsmålene som kommer, bør være veldig gjennomtenkte, sier han.

Sekkelstens medstudenter, Ingrid Skinlo og Linn Holstad, er enige og nikker med.

– Jeg rakk ikke opp hånda fordi jeg var usikker på om foreleser gjorde et forsøk på en dårlig spøk. Men jeg tenkte at jeg ikke kom til å bli værende i andre time om dette fortsatte. Da hadde jeg gått, sier Skinlo.

Hun mener at mangel på reaksjon handler om et tillitsforhold til foreleser.

– Som studenter forventer vi at forelesere kan det de skal, på samme måte som foreleser forventer at vi kommer forberedt, sier hun og trekker på skuldrene.

• Wergelands tid er brukt opp, og Inger Furseth gjør sin entré – til alles forbauselse – for å avsløre eksperimentet. Det er fortsatt ingen som har tatt til motmæle.

– Synes dere forelesningene er dårlig lagt opp for diskusjon?

– Absolutt, for det har vi seminarer til. Dessuten kjenner jeg ikke veldig mange i forelesningssalen. Når man mangler den sosiale backup-en så tør man ikke ytre seg, sier Linn Holstad.

Gunnar Aakvaags tese er kanskje ikke så overdreven som mange studenter ønsker å hevde. Senest sist uke formidlet professor i samfunnsmedisin, Per Fugelli, at norsk akademia mangler modige, kritiske stemmer som ikke pakker alt inn i vatt. På SV-fakultetet pakker sosiologistudentene sammen sakene sine. Forelesningssalen er neppe et forum for å utfordre autoriteter slik den framstår i dag, men når konsekvensen av å stå opp mot de såkalte «ekspertene» i Norge er så liten, er det kanskje ingen dum idé å utnytte seg av det mer.

Linn Holstad står igjen og diskuterer dagens forelesning med Inger Furseth på tomannshånd. Holstad tror det vil ta lang tid før hun vil føle seg komfortabel med å rekke opp hånda i en forelesningssal.

– Men dette var absolutt en vekker, sier hun og tusler videre til en ny forelesning.