Annerledes-studentens død

Hadde studentene hatt all makt ville Arbeiderpartiet vært den ubestridte vinneren med 35 prosent av stemmene [i følge meningsmålingen Universitas publiserte i forrige uke.](1) Det er i og for seg ikke noe galt eller oppsiktsvekkende ved dette. Det er bare litt kjedelig. Arbeiderpartiet står for en moderat, sikker politikk – trygg politisk styring. Det gjelder også for studentpolitikken. Men vet du egentlig hva du flykter til, din streiting?

Hadia Tajik begrunner den store oppslutninga med at studenter er spesielt opptatt av klima. Hun har kanskje rett i studentenes engasjement for klima, men Ap er ikke et grønt parti. Det er det flere grunner til. Motsetningen mellom å være et arbeiderparti og et klimaparti kommer tydelig fram i debatten om Lofoten, Vesterålen og Senja, som henger over partiet som et grått spøkelse. Ap er ikke partiet som kan gjøre det som må til, for det vil gå ut over arbeidsplasser i oljenæringen. Det er en stor kamel å svelge for et arbeiderparti. Før stortingsvalget i 2013 ble Ap rangert lavest sammen med Høyre og Frp på en klimavurdering gjort av et tilnærmet samlet Klima-Norge. Om studenter tror en stemme til Ap er en klimastemme, tror de nok feil.

Det er liten grunn til å tro at studentpolitikken er årsaken til Aps oppslutning blant studenter. Studenter har vært blant de store taperne i statsbudsjettet siden slutten av 90-tallet. Høyre har hatt omtrent like mange år bak roret som Ap i denne perioden, men ingen vil ta skylda. Venstre og KrF presset gjennom elleve måneders studiestøtte. Dette til regjeringspartienes store frustrasjon. Ap kom med samme forslag i sitt siste forslag til statsbudsjett først etter at et regjeringsskifte var et faktum og de visste de ikke måtte stå til ansvar. Med andre ord var forslaget ikke noe annet enn et populistisk frieri til studentene.

At Hadia Tajik fremhever den visjonære studenten som en typisk Ap-velger kjøper jeg ikke. Men hvorfor stemmer vi på et så konformt parti? Studenter er nok mer konforme og moderate enn jeg liker å tro. Ideen om den radikale, langhårede studenten med tweedjakke døde en gang på 70-tallet. Så vidt jeg vet er det færre kjellermøter på Blindern som vil reise proletariatet og velte systemet. I dag er det normalt å studere, i motsetning til de seks-syv prosentene som tok høyere utdanning for 45 år siden. Vi er likere våre foreldre, både i interesser, klesvalg og – tydeligvis – politiske meninger. Norge er mer egalitært, velstående og tolerant enn noensinne – da er det kanskje ikke så kult å være systemkritiker lenger?

Den mest nærliggende forklaringen er kanskje at unge i dag er lei av den blåblå regjeringen. At vi flykter til Arbeiderpartiet kan være et uttrykk for en konform studentmasse. Jeg liker det ikke, og jeg tror mange ikke er klar over hva de flykter til. Med den drastiske relative nedgangen i studiestøtta de siste 20 årene har studenter grunn til å være litt forbanna, også på Ap som har hatt sine år ved roret. Arbeiderpartiet har ikke en historie for å kjempe for tilsidesatte grupper, og det er i alle fall ikke et protestparti. Som ung skal du innimellom vise litt finger til fossila: Det er vårt samfunnsmandat.

Likevel er ikke meningsmålingen uten lyspunkter for den alternative studenten: SV får ti prosent og MDG får ni prosent. Venstre og Rødt ville også gjort et brakvalg om dette var resultatet av stortingsvalget neste høst. Disse partiene er idealistiske og visjonære, spesielt i klimasaken, som Tajik trekker fram som en av grunnene til at vi stemmer Ap. Det er en tydelig indikasjon på at studentene Tajik snakker om finnes – de stemmer bare ikke Arbeiderpartiet. Jeg slår et slag for annerledesstudenten og sier: Ikke gjør som morra di sier, for morra di er kjedelig, ass!