– Jeg kommer aldri til å flytte hjem

Etter at Russland invaderte Ukraina den 24. februar, har minst 636 sivile mistet livet i den brutale krigen, ifølge FN.

Krigføringen skaper sterke reaksjoner i hele verden, og mange russere viser også motstand. Den russiske menneskerettighetsorganisasjonen OVD-Info rapporter at nesten 15.000 russere er arrestert på grunn av protester mot krigen. Tirsdag fikk den russiske redaktøren Marina Ovsjannikova global oppmerksomhet etter hun avbrøt en direktesendt nyhetssending med en plakat med budskapet «ikke tro på propagandaen».

Russiske studenter i Oslo følger konflikten fra sidelinjen. For to uker siden opplyste byens største studiested, Universitetet i Oslo, til Universitas, at de har i overkant av 100 russiske statsborgere som studenter ved universitetet.

Blant dem er «Sofia». Hun har bodd og studert i Norge i syv år. Selv om hun ikke bor i hjemlandet, mener hun tiden er inne for å ta til motmæle.

– Nå er det perfekte øyeblikket for opprør, men vi er så redde. Selv jeg som bor i Norge må drive selvsensur, sier hun.

– Jeg kan ikke dele mine politiske holdninger med fremmede russere eller tankeløst publisere regimekritiske innlegg i sosiale medier. Men jeg vil egentlig bare skrike høyt om alt som skjer nå. Putin representerer ikke det russiske folk, men han har tiet befolkningen med vold.

Tidligere i mars gjorde Russland det ulovlig å spre «falsk informasjon» om krigen, og det er nå straffbart å omtale konflikten som «krig». Av hensyn til deres egen og familienes sikkerhet er de russiske studentene i denne artikkelen derfor anonymisert.

Les også: Ukrainske studenter flykter fra bomberegnet

Det perfekte øyeblikket for et opprør

For Sofia har den siste tiden vært tung. Hun prøver å dele regime-kritiske innlegg i sosiale medier, uten å sette familien i Russland i fare. Av og til må hun å koble helt ut.

– Hjernen min prøver å distansere seg. Det som skjer nå er veldig vanskelig.

Men for Sofia har det vært vanskelig å være russisk i mange år. Allerede i 2015 valgte hun å flytte til Norge for å studere.

– Jeg visste at det ikke var noen fremtid for meg i Russland allerede på skolen, sier hun og fortsetter:

– De vennene jeg har i Russland, angrer bittert på at de ikke flyttet utenlands. Livet deres er helt ødelagt på grunn av regimets handlinger.

Hun sier hun aldri vil skamme seg over å være russisk, men at kjærligheten for hjemlandet har en bismak.

– Jeg føler på skyld og sorg for det ukrainske folk. Det er en skyld som vil henge ved russere i flere generasjoner.

Med tårer i øynene forteller hun hvordan hun har blitt møtt med godhet i kjølvannet av invasjonen.

– Jeg møtte noen ukrainske flyktninger, og de var ikke sinte på meg. Jeg blir begeistret av den graden av medmenneskelighet. Jeg forstår all aggresjon fra ukrainere mot russere nå, og jeg bøyer hodet for dem.

Utmattende hjelpeløshet

«Natalia» studerer i Oslo, og er opptatt av at det russiske folk er mer enn bare Putin. «Natalia» forlot Russland for bare ett og et halvt år siden. Mye har skjedd siden det – både for henne og hjemlandet.

– Jeg begynner å vende meg til tanken på at jeg aldri kommer til å flytte hjem. Selv om jeg fortsatt er patriotisk og elsker Russland, tror jeg ikke jeg kan være glad der lenger. Jeg har en liten identitetskrise.

Hun understreker at patriotisme og kjærlighet til landet ikke har noe med det politiske regimet å gjøre.

– Jeg føler et behov for å avkrefte at jeg støtter regjeringen og krigen. Det kommer alltid en ubehagelig pause i samtalen hvis nasjonalitet blir et tema. Noen er nysgjerrige, andre er skeptiske, eller blir redde, når jeg sier jeg er russisk.

Dette er ikke nytt. Natalia har møtt undring og fordommer i møte med utlendinger siden 2014. Da var hun var i tidlig tenårene.

– Det får meg til å føle meg skamfull over hvem jeg er. De fleste russiske vennene mine har det på samme måte, dessverre.

Les også: Fryser kunnskapssamarbeid med Russland

Lærte kritisk tenkning på UiO

Natalia trodde Russlands omdømme var i ferd med å endres, før krigen startet.

– Før invasjonen håpet jeg veldig at ting ville endre seg, at folk ikke lenger ville se på det russiske folk som en trussel. Nå ser det mørkt ut.

Hun har dårlig samvittighet for å ikke være til stede for opposisjonsbevegelsene som operer på bakken i hjemlandet.

– Jeg må hele tiden spørre meg selv om jeg hadde kunnet gjøre mer hvis jeg var der. Det føles feil at jeg er trygg her. Hjelpesløsheten er utmattende.

Hun forteller videre om propagandaapparatet som splitter befolkningen i Russland. Moren, som har vokst opp og studert i Sovjetunionen, støtter Putin og tror ikke på krigen.

– Hvis mamma visste at jeg gjorde dette intervjuet ville hun vært rasende.

Hun forteller videre at dagens russiske utdanningssystem ikke gir rom for kritisk tenkning.

– Det var universitetet i Norge som først introduserte meg for kritisk tenkning og lærte meg at verden ikke er svart-hvitt. Professorene på Blindern viser alltid problemstillingene fra ulike perspektiver. Det er jeg utrolig takknemlig for.

Krig mot «nazister»

En tredje russisk student forteller at kampen om sannhet splitter familien. «Kristina» er utvekslingsstudent i Norge, og har en mor med et helt annet syn på verden.

– Moren min ser stort sett på statskontrollert russisk tv, og vil ikke høre så mye på hva jeg har å si. Hun tror at alt på russisk tv er riktig, og at krigen er nødvendig for å frigjøre Ukraina fra nazister.

Familien er sterkt preget av å leve under et diktatorisk regime.

– Jeg snakker ikke så mye om krigen og demokrati med familien min, men jeg har spurt hva de tenker. De fleste har egentlig ikke reagert, noe som nok skyldes frykten for at meldinger kan bli lest av staten. Det er nok ikke fordi de ikke bryr seg.

Kristina forteller også at mange russere er delte i sitt syn på Russlands politikk. Blant annet hennes bror.

– Han mener også at det er ting som Ukraina sier som ikke er riktig. Dette er en krig om informasjon også, forteller hun, før hun utdyper:

– Den politiske samtalen er et minefelt. Man vet aldri hva som skjer hvis man tar opp et tema med noen.

Som en vill drøm

Ingen av de tre russiske studentene har vært utsatt for eksplisitt hets etter at krigen begynte. Kristina viser til en åpensinnet omgangskrets.

– Folkene rundt meg støtter hverandre og er enige i at man må bekjempe stereotypier.

Til tross for støtten, legger hun ikke skjul på at krigen i Ukraina går inn på henne.

– Dette påvirker meg mye emosjonelt. Som folk flest er jeg helt sjokkert. Jeg kjenner folk derfra, og det er bare forferdelig. Det som er blitt ødelagt de siste ukene vil ta evigheter å få bygget opp.

– Jeg hadde aldri trodd at det skulle bli krig. Jeg våkner fortsatt og tenker at dette bare var en vill drøm, avslutter hun.

Les også: Utvekslingsstudenter under pandemien – har ikke sett familien på to år

Les også: Ny rapport fra FN: Lederen i changemaker mener endringer må til i rike land