Studentene i bomberegnet

Morgenen 24. februar våknet mange ukrainere til lyden av flyalarmer og raketter. Russland hadde startet en fullskala invasjon av nabolandet.

– Jeg våkna klokken fire for å skrive en melding. Så så jeg et YouTube-varsel om at Putin hadde en pressekonferanse. Jeg så den og hørte om «operasjonen» hans, sier Valeriia (21) til Universitas fra Kyiv i Ukraina.

– Rundt klokka fem så jeg det som så ut som et stjerneskudd som var veldig stort og lyst etterfulgt av en høy lyd.

Valeriia har en bachelorgrad i journalistikk og sosial kommunikasjon.

– Planen var å ta en master i år, men fordi jeg ville til utlandet kunne jeg ikke gjøre det på grunn av pandemien.

Nå tar hun et friår og jobber som frilansjournalist, mens master-drømmene er satt på vent.

Amerikansk etterretning hadde allerede varslet om angrep onsdag 16. februar. Da dagen gikk uten en invasjon, var det mange som pustet lettet ut.

Uken etter, tirsdag 22. mars, anerkjente den russiske presidenten Vladimir Putin de to utbryterrepublikkene Luhansk og Donetsk som begge grenser til Russland. Områdene med et høyt antall russisktalende ukrainere, har blitt styrt av pro-russiske opprørere siden 2014.

Selve invasjonen kom to dager senere. Bakkestyrker rykket inn i Ukraina fra tre kanter, og flere byer ble rammet av rakettangrep. Blant dem hovedstaden Kyiv og nevnte Donetsk.

Les også: Ukrainsk student i Norge: – Jeg føler jeg svikter hjemlandet mitt

I kryssilden

– Det er veldig vanskelig å beskrive det jeg har opplevd de siste dagene, sier Dasha (22) til Universitas.

Dasha kommer fra hovedstaden, hvor hun tar en master i offentlig kommunikasjon ved Kyiv-Mohliya-akademiet. Etter invasjonen flyktet hun fra Kyiv med foreldrene og kattene sine.

– Hele landet mitt blir brent ned. Alle byene jeg har drømt om å besøke, mitt elskede Kharkiv, landsbyen mitt to og et halvt år gamle søskenbarn bor i. Alle stedene jeg har minner fra.

– Jeg er ikke engang sikker på om minnene er ekte på dette tidspunktet. Jeg kommer aldri til å kunne leve dem igjen.

Flyalarmene, flukten og invasjonen som helhet har rukket å sette dype spor i Dasha.

– Nå har jeg lært å differensiere militære kjøretøyer ved å ha hørt og sett ulike militære angrep i nærheten. Jeg har måttet søke tilflukt, men jeg kan ikke fortelle deg hvor mange ganger jeg har gjort det til nå, sier hun.

Dasha forteller at hun av en eller annen grunn teller fra en til åtte hver gang hun hører sirenene.

– Det føles nesten animalsk, men det ga meg en liten form for beroligelse og følelse av fysisk sikkerhet.

Valeriia pleide å bo i utkanten av Kyiv, i byen Brovari, og tok bachelorgraden sin ved Taras Schevchenko-universitet i Kyiv.

Nå bor hun med foreldrene sine i fylket Tsjerkasy, sentralt i Ukraina.

– Jeg var heldig som kunne flykte raskt. Brovari var en av byene som ble angrepet først.

Valeriia ringte foreldrene sine så fort hun kunne og de fikk evakuert Valeriia, kjæresten og kattene.

– Jeg er veldig heldig fordi byen jeg befinner meg i nå er veldig trygg, den har ikke noen militære sentre. Jeg håper den forblir trygg.

Les også: Studenter i Tyrkia rammes av økonomisk krise: Har ikke råd til det nødvendige

Mange på flukt

Foreløpig er flere hundre tusen ukrainere på flukt. FN anslår at det totale antallet ukrainske flyktninger kan komme opp til fem millioner. Det betyr at flertallet av Ukrainas omtrent 44,5 millioner innbyggere kommer til å bli værende.

Allerede før krigen var det 1,5 millioner internt fordrevne mennesker i Ukraina. Det tallet har økt den siste uken. Dasha og Valeriia er to av mange.

– Jeg blir i Ukraina enn så lenge. Jeg føler meg i ustand til å løpe, tanken er nummende.

– Jeg er ikke sikker på hva som skal til for at jeg skal forlate landet, men jeg antar jeg kommer til å føle det.

Ukraina har i tillegg et høyt antall internasjonale studenter. En indisk student er allerede drept, ifølge det indiske utenriksdepartementet.

Mange av disse studentene er med i flyktningsstrømmen som kommer ut av Ukraina, og flere av dem har slitt med å komme seg ut. Det er spesielt inn til Polen at det rapporteres om diskriminering av folk med mørk hud som kommer inn fra Ukraina.

Hverdagen endret

– Jeg både forventet invasjonen og gjorde det ikke, sier Dasha.

– Jeg ville ikke tro at jeg noensinne i mitt liv kom til å oppleve en full invasjon av landet mitt, men med alt som kom fra nyhetene de siste fire månedene var jeg fysisk og mentalt forberedt. Det er noe jeg innser først nå.

Valeriia forteller at hun rett før intervjuet hadde hørt nyhetene om Kharkiv, den nest største byen i Ukraina, som hadde blitt kraftig bombadert.

– Dette var et vendepunkt for meg. Jeg tror at i starten så kunne jeg rasjonalisere det logisk sett. De gikk etter militære mål og andre bygninger som er strategisk viktig for dem. Nå er det bare kaos, forteller Valeriia.

– Fram til nå har vi snakket om hva vi ser fram til å gjøre når krigen tar slutt. Som å dra og spise på McDonalds, men nå er jeg emosjonelt knust, sier hun.

– Jeg hadde store forventninger til 2022, planen var å tilbringe mye tid med kattene mine og kjæresten min. Men ting eskalerte kjapt.

Både Valeriia og Dasha forteller at hverdagen har blitt endret.

– Jeg jobber hjemmefra, så min daglige rutine er den samme. Men jeg føler meg mer isolert, sier Valeriia.

– Man klarer ikke å ikke følge med på det som skjer minutt for minutt. Du går ikke glipp av den minste informasjon.

Valeriia forteller at humoren fortsatt lever godt i Ukraina på tross av krigen.

– Det er ikke sånn at vi driver og gråter hvert våkne minutt. Vi er veldig tilhengere av å le av problemene våre, forteller hun.

Usikkert når det vil ta slutt

Ødeleggelsene av krigen har vært store, bygninger ligger i ruiner i Kyiv.

– Dette er noe som blir vanskelig å komme seg fra igjen. Men vi kommer til å gjøre det, sier Dasha.

– Hva ser jeg skje etter denne krigen, spør Dasha.

– Å dra hjem igjen.

Det foregår forhandlinger mellom ukrainske og russiske representanter i Hviterussland, men foreløpig er det ingen ende i sikte. I tillegg har Russland blitt kraftig sanksjonert av vestlige stater, som sannsynligvis vil føre til dramatiske økonomiske konsekvenser, ikke bare for den russiske eliten, men for hele befolkningen.

Likevel uttalte den russiske forsvarsministeren, Sergei Shoygu, at Russland ikke kommer til å gi seg før de har nådd målet sitt.

– Jeg er ganske sikker på at dette ikke kommer til å bli over med det første. Det kommer til å ta måneder, kanskje år, forteller Dasha.

– Mine håp og drømmer for framtiden er veldig enkle. Jeg håper jeg får se hjembyen min igjen og får gitt en klem til familie og venner når alt dette er over, fortsetter hun.

Valeriia er mer nølende før hun kommer fram til et svar.

– Jeg vil først og fremst at mine nærmeste holder seg trygge.

– Og søke master ved Stanford. Jeg vet ikke hvor realistisk det er, det koster mye penger, kanskje jeg kan søke et stipend, legger hun til.

– På globalt nivå håper jeg vi kan slutte med kriger og i stedet fokusere på å takle problemer som global oppvarming og sult, avslutter Valeriia.

Les også: Akademia-«terro­ris­tene» Erdogan frykter