Studenter i Tyrkia rammes av økonomisk krise:

Kulden: Prisen for elektrisitet og gass har doblet seg den siste året i Tyrkia. – Jeg har ikke på varmen i det hele tatt, så da sitter jeg heller lange kvelder på kafe eller biblioteket, for å slippe å fryse, sier studenten Emrah Okten.

Isolert i inflasjon

Leiepriser mangedoblet studielånet og iskalde leiligheter. Slik rammes studentene i Tyrkia av en inflasjon som akselerer i rekordfart.

Publisert Sist oppdatert
Rotet: Berkay Yamener har ikke satt sin fot på kjøkkenet på tre dager. Han orker ikke å være der når det er muggen og rotten mat der, men økonomien gjør at han mister all motivasjon livet, også til rengjøring.

Økonomisk krise i Tyrkia

  • Inflasjonen i Tyrkia har nådd det høyeste nivået siden 2002.
  • Myndighetenes egne tall viser et inflasjonstall på 36 prosent, men uavhengige grupper rapporterer om en prisøkning på over 80 prosent i løpet av et år.
  • Samtidig er valutaen i fritt fall. Siden 2018 har den tyrkiske liraen har tapt 50 prosent av sin verdi mot den amerikanske dollaren.
  • President Erdoğan holder rentene lave, og kritikere mener derfor han har mye av skylda for krisen.
  • Kilde: Financial Times, AFP

– 50 lira! For en stusselig hamburger! Dette er den billigste burgeren som finnes, men jeg hadde aldri hatt råd til den, utbryter studenten Emrah Okten fortvilet og peker på en foodora-lignende nettside på mobilen sin.

Emrah plukker ut rundstykket han har fått utdelt i vakumplast. River ut en bit, tygger, svelger. Dypper det kanskje litt i linsesuppa. Tar en jafs av kyllingen i ris.

Han er en av 1000 studenter i Ankara som kommer hit til hovedkontoret til Det republikanske folkepartiet (CHP), det største opposisjonspartiet i Tyrkia, hver eneste dag. Ofte må han stå i minusgrader i 30, 40 minutter først, før han går inn en dør, opp et par trapper, og trer inn i et rom der det klirres i kniver som skjæres mot tallerkener, og det slurpes mot skjeer av linsesuppe. Noen studenter sier CHP åpner dørene fordi de bryr seg om studenter, andre sier de gjør det for å hanke inn stemmer. Felles for dem er likevel følgende: De får en gratis middag de ellers ikke hadde penger til.

– Jeg kan ikke huske sist jeg spist rødt kjøtt. En kilo kjøtt koster 200 lira, og det er det samme som jeg bruker på alt annet i løpet av en uke, noen ganger to, sier han.

Emrah har et mørkt, rufsete hår, og når han lener seg fremover for å gripe tak i et yoghurt-lignende beger med vann, kommer det til syne en tatovering av to trekanter innviklet i hverandre på halsen hans. Han er trøtt. Har jobbet hele natta med skolearbeid.

Og nå fortsetter han å bla gjennom nettleseren på mobilen med kjappe bevegelser. En kaffe. 30 lira. En strømregning. 1000 lira.

50 lira er i skrivende stund litt over 30 norske kroner. Om en uke er det sannsynligvis mindre. Det er også timelønnen til Emrah når han ved siden av studiene underviser ungdomsskole-elever i matte.

Han er arkitektstudent og skriver for øyeblikket bacheloroppgaven sin. Han designer, regner vinkler, lager modeller, og kunne gjerne tenkt seg en ny pc. Men uansett hvor mye han sparer, dag etter dag, setter inn penger i banken, har ikke kontoen hans sjans til å ta igjen prisene som galopperer i rasende fart.

Les også: Akademia-«terro­ris­tene» Erdogan frykter

Har ikke råd til lyspære

– Er det okei at vi tar litt bilder her?

Emrah sitter henslengt i sofaen i kollektivet hans.

– Ja, men jeg vil ikke at dere publiserer det i Tyrkia, sier han alvorlig.

Vi skal til å spørre om han er redd for å uttrykke seg i mediene, idet det brer seg et stort smil over ansiktet hans.

– Jeg vil ikke at vennene mine skal se hvor stygt jeg bor, sier han, ler og peker rundt seg.

Han peker på sofabordet, altså et strykebrett, der det står en halvfull colaflaske og en plastikkpose. Og så på det lille stuebordet, altså en pappeske, der det står et askebeger. Deretter peker han inn på kjøkkenet som har vært mørkt i en måned fordi de ikke har penger til å skifte ut lyset i lampen, og til slutt på plantene sine, som henger svakt med hode.

– Leveforholdene er så vanskelige at ikke engang plantene klarer å leve her. Ikke i denne leiligheten, men heller ikke i dette landet.

Emrah Okten, arkitektstudent i Ankara

– Jeg skjønner ikke, jeg har gitt dem vann og alt de trenger, men de døde, jeg vet ikke hvorfor, sier han.

I det fjerne høres det bønnerop, og så en lyd av noe som minner om et skudd («Woooo, kanskje det er krig!» sier Emrah). Han fortsetter, halvveis på spøk, halvveis seriøs:

– Leveforholdene er så vanskelige at ikke engang plantene klarer å leve her. Ikke i denne leiligheten, men heller ikke i dette landet.

Som så mange andre studenter Universitas har snakket med i Tyrkia, vil Emrah aller helst reise vekk. Han har snart en bachelor i arkitektur, men drømmer om å jobbe som servitør i USA. Det har allerede broren hans gjort, og nå har han blitt restaurantsjef. Han skal fikse et jobbintervju til ham.

– Da jeg var liten så jeg annerledes på fremtiden min. Jeg tenkte: bare jeg blir arkitekt så ordner alt seg, da får jeg penger, og folk ser opp til meg. Men nå er jeg arkitekt, og alt er det samme, så jeg bryr meg ikke lenger om utdanningen min, sier han og trekker på skuldrene.

Mørket: I kollektivet til Emrah Okten har kjøkkenet vært mørkt i en måned. De har ikke penger til å skifte ut lyspæra.

Familien til Emrah kommer fra en liten landsby øst i landet. De jobbet som bønder, men da de ikke klarte å livnære seg på det lenger, reiste de inn til Istanbul etter håp om jobb. Men i millionbyen var det flere mennesker enn jobber, og familien til Emrah jobbet under vanskelige forhold, blant annet med konstruksjonsarbeid.

– Så i motsetning til mange av vennene mine så har ikke familien min penger til å hjelpe meg økonomisk, sier han.

Ofte sitter han på Starbucks til sent på kvelden («men jeg kjøper selvfølgelig ingenting, den kaffen koster skjorta!») for der er det varmere enn i leiligheten med det kalde gulvet. De har ikke råd til å fyre i leiligheten. Tidligere pleide han å sove på bibliotekene for å spare strøm.

– Men du er ferdig med eksamen snart, sier du, skal du feire?

– Jeg skulle ønske, sier han og ler nervøst.

– Men det koster penger, bare en øl på bar koster 40 lira, så, ehm, jeg tror ikke det…

Han peker på tatoveringen på halsen sin av de to trekantene som er fanget inn i hverandre, og forklarer meningen bak den:

– Du tror du er fri, men egentlig er du bundet fast.

Har ikke råd til renter

Så hvorfor kan de akselererende prisene i Tyrkia sammenlignes med Usain Bolt når han løper 60-meteren? Altså: hvorfor øker prisene så mye?

Inflasjonen i Tyrkia har nådd det høyeste nivået siden 2002, ifølge nye tall fra Tyrkias myndigheter. Tallene viser et inflasjonstall på 36 prosent. Det betyr at prisen en spesifikk vare har økt med 36 prosent på ett år. Kostet en pakke med pasta 20 kroner i fjor, koster den altså nå 27 kroner.

Men det er uenigheter om tallene.

Flere uavhengige rapporter viser nemlig et betydelig høyere tall. Inflation Research Group har for eksempel regnet ut en inflasjonsrate på 83 prosent. Det gir pastapakken en prislapp på 37 kroner, nesten en fordobling på bare ett år.

Dette har ført til en lira i fritt fall som har tapt 50 prisen av sin verdi mot den amerikanske dollaren, ifølge Financial Times.

Men hvorfor?

Svaret er selvfølgelig komplekst, men både opposisjonen og økonomer gir Tyrkias president Recep Tayyip Erdoğan mye av skylda for en ukonvensjonell økonomisk strategi.

Erdoğan er nemlig en selverklært «fiende av renteinntekter» og mener det heller er positivt å holde liraen og rentene lave. Ifølge ham vil det få fart på eksport og turisme, fordi det blir billigere for utlendinger å handle varer produsert i Tyrkia eller reise dit på ferie. Denne økonomiske strategien har til og med fått sitt eget navn: Erdoğanomics.

Da Erdoğan kom til makta i 2002, opplevde den tyrkiske økonomien positive resultater en stund som følge av denne økonomiske strategien. Erdoğan ble hyllet for å stable økonomien til landet på beina igjen. Strategiens hans var derimot svært avhengig av en ting: utlandet.

Etter de store Gezi-protestene i 2013, og særlig etter kuppforsøket i 2016, slo myndighetene hardt ned på demonstranter og kritikere, og opposisjonen mener at landet siden beveget seg i en mer autoritær retning. Dette førte blant annet til en økende utenlandsk skepsis og investorer som trakk seg ut. Så kom pandemien og situasjonen tilspisset seg.

Likevel holdes rentene nede. Det strider imot etablert økonomisk tankegang om at renten bør settes opp når inflasjonen i et land blir for høy, nettopp for å bremse opp pengebruken. Det samme gjelder når valutaen mister mye av sin verdi. Å sette opp renten, vil som hovedregel øke etterspørselen etter valutaen. Men Erdoğan mener det motsatte: at høy rente gir høyere inflasjon.

Har ikke råd til varm leilighet

Fra den ene storbyen til den andre: I et kollektiv i Istanbul, er ikke situasjonen særlig annerledes fra Ankara. Tvert i mot. Der åpner ingeniørstudent Berkay Yamaner døren inn til kollektivet hans.

– Kan jeg tilby dere noe? Jeg har vann, epler og bananer, sier han.

– Ellers takk. Men du kan tilby en setning om hvordan den økonomiske situasjonen din er?

En hel setning trengs ikke, Berkay holder seg til ett ord i første omgang:

– Fucka!

Så en utdypning:

– For seks måneder siden, var jeg virkelig fucka. Jeg ble med på student-protester på universitet mitt og da kuttet myndighetene ut stipendet mitt. Jeg hadde null penger, og bodde hos ulike venner. Så for seks måneder siden var jeg fattig, men nå er alle fattige, så jeg er ikke alene lenger! sier Berkay og ler.

Han griper tak i et balltre som ligger på gulvet i gangen, bare i tilfelle det kommer noen som skal kreve inn penger for elektrisitet eller naturgass, og gir oss en omvisning.

– 2500 lira for dette shitty stedet, sier han og fortsetter inn i leiligheten han deler med tre andre.

– Hadde jeg også vært i fengsel så hadde jeg i det minste fått tak over hodet og gratis mat.

Berkay Yamaner, ingeniørstudent i Istanbul

Han går forbi badet med skiltet «ikke lukk døren fra utsiden av!» og forklarer at man risikerer å bli låst inne der fordi de har mista det utvendige dørhandtaket. Han går forbi et monopolspill og sier: «i hvert fall har vi falske penger!» og peker til slutt på en pakke med oppvasksvamper og sier:

– Jeg skrev et brev til protestvennene mine i fengsel og sa «vi er sultne, vi vi er kalde og vi har ikke noe penger!» Så da tok de med disse greiene her til oss, sier han, ler og legger til:

– Hadde jeg også vært i fengsel så hadde jeg i det minste fått tak over hode og gratis mat.

Nå er Berkay er på utkikk etter arbeid, men foreløpig får han økonomisk hjelp fra foreldrene sine. Ettersom den økonomiske krisen rammer enhver i Tyrkia, er det likevel begrenset hvor mye han får fra dem, sier han.

Berkay stopper omvisningen i et rom som fungerer som halvveis stue, halvveis soverom.

– Dette er det ene soverommet, sier han og peker på en dobbeltseng med tre dyner på og et klesskap.

– Og dette rommet, sier han og veiver med armene på den andre siden av det han kaller «en usynlig vegg»:

– Er salongen.

Der er en sofa dekket av fem forskjellige dyner, en madrass i forlengelse av sofaen, og et stuebord med noen centimeter ledig plass, men ellers dekket av: mandelsmør, ketchup, sigaretter og en kaffekopp med mugg i. I taket henger en lyspære som man kan skifte farge på lyset: grønt, blått og rødt for «sexy night times»

– Dere har mange dyner?

– Ja! Svarer Berkay i et stolt glis og begynner og telle:

To dyner her, tre der, og der er det to til, og tre på hans rom. De er nødvendige å holde varmen, sier han.

– Men nå har jeg fjernet en av dynene fra rommet mitt, fordi vi har skrudd på naturgassen for å varme opp leiligheten.

– Vi har ikke råd til det, men vi har heller ikke lyst til å bli syke, så ja vi er fucked.

– Vi var så kalde en dag, så vi bestemte oss for å brenne plastikk på stuebordet for å holde oss varme.

Berkay Yamaner, ingeniørstudent i Istanbul

Kollektivet varmet ikke opp leiligheten hele desember, eller tiden før det, til tross for at det bare var fem grader ute. Den vanligste oppvarmingsformen i Tyrkia, naturgass, er det de fleste studentene Universitas har snakket med trekker frem som varen med høyest prisøkning. Bare siden siden før årsskiftet har prisene doblet seg, og mange studenter har derfor ikke skrudd på varme i det hele tatt.

Berkay fortsetter omvisningen ut på balkongen, og peker på en haug brent plast.

Rotet: Berkay Yamener har ikke satt sin fot på kjøkkenet på tre dager. Han orker ikke å være der når det er muggen og rotten mat der, men økonomien gjør at han mister all motivasjon livet, også til rengjøring.

– Vi var så kalde en dag, så vi bestemte oss for å brenne plastikk på stuebordet for å holde oss varme. Til slutt måtte vi flytte den ut på balkongen.

– Kan ikke det være giftig?

– Å bo i Tyrkia er giftig.

Har ikke råd til tamponger

I et av rommene i kollektivet til Berkay sitter psykologistudenten Yagmur Nisan Sakarya. Hun peker på en leiligheten på andre siden av gata. Der bor hun med søsteren sin og en annen.

– Det er et mye finere sted, sier hun og ler.

– Og vi er heldige med prisen.

Søsteren hennes flyttet inn for tre år siden, og kontrakten de da signerte, innebar en leiepris fastsatt fra før prisene i markedet begynte å galoppere. De betaler omtrent 2000 tyrkiske lira i måneden for leiligheten.

– Men hadde vi flyttet ut, ville utleieren ha satt opp prisen til 6000. Det er det prisen for en slik leilighet er nå, sier hun.

– Ti bind koster 50 eller 60 lira på det billigste, det vil si like mye som timelønnen min. Jeg burde stoppe å blø og bli gravid.

Yagmur Nisan Sakarya, psykologistudent i Istanbul

Sakarya får noe hjelp fra foreldrene, men jobber også som privatlærer på deltid. Timelønnen hennes er omtrent 60 lira, 40 norske kroner i skrivende stund. Til tross for brukbar husleie, sliter hun likevel med å betale for mat på butikken, vann og regninger.

– Hva sliter du mest med å betale for?

– Bind og tamponger! Ti bind koster 50 eller 60 lira på det billigste, det vil si like mye som timelønnen min. For ikke lenge siden kostet den dyreste sorten 15, sier hun og fortsetter:

– Jeg burde stoppe å blø og bli gravid!

Dårlig råd: Yagmur Nissan Sakary jobber som privatlærer ved siden av studiene sine. En time jobb holder akkurat til en pakke tamponger.

Har ikke råd til hybel

Parallelt med den galopperende inflasjonen og svekkede tyrkiske liraen er det en ting til som gjør studentene særlig utsatt for den økonomiske krisen: studenteboliger.

Eller riktignok, mangelen på dem.

Som student i Tyrkia kan du nemlig velge mellom to typer studenthybler utenom det private leiemarkedet.

Det ene er sengeplasser i statlige studenthybler. De koster en sum i underkant av det månedlige tyrkiske studielånet på 650 tyrkiske lira.

– Men der er det stappfullt.

Det sier Berat Çelikoğlu. Han er økonomistudent og en av talspersonene for Tyrkias eneste offisielle studentorganisasjon.

Det finnes omtrent 670.000 slike sengeplasser i hele Tyrkia, ifølge en rapport av tenketanken SODEV GENC. Det er nok til omtrent hver tiende tyrkiske student.

– Det andre er alternative er sovesaler som drives av islamske grupper, sier Çelikoğlu.

– Disse er rimeligere, men der må studentene overholde strenge religiøse regler, som for eksempel å stå opp til et viss tidspunkt for å be, innetid på kvelden og obligatorisk religiøs undervisning, sier han, sukker og sier to ord: Enes Kara.

Medisinstudenten Enes Kara bodde i en slik religiøs hybel og i en video publisert på sosiale medier for noen uker siden hadde studenten beskrevet et uutholdelig press han levde under. Kort tid etterpå tok han livet sitt.

Rundt om i landet brøt det ut store demonstrasjoner til støtte for medisinstudenten. De mente at mangelen på studentboliger var en direkte årsak til selvmordet.

Men dette var ikke første gang studentenes boligmangel har utløst protester. Problemet toppet seg i høst, da studentene hadde strømmet inn til byene etter to år med zoom-undervisning, bare for å møte den økonomiske virkeligheten i fleisen og bli sendt ut på gata. Bokstavelig talt. Studenter tilsluttet seg nemlig bevegelsen Barınamıyoruz Hareketi, «vi finner ikke husly» og tok med seg madrasser og soveposer ut til parker og torg, der de i flere uker sov i protest. Men protestene ble slått hardt ned på. Hundrevis av studenter ble arrestert og president Erdoğan kalte bevegelsen «en ond kampanje».

– Så: de statlige hyblene er fulle, de religiøse hyblene er uutholdelige for ikke-troende, så hva gjenstår da? Det private leiemarkedet, sier studentlederen.

Og det private leiemarkedet unntas ikke akkurat inflasjonen. Der har prisene steget i snitt 55 prosent det siste året, ifølge Daily Sabah.

– Hva koster et typisk rom i en leilighet i Istanbul?

– Ikke under 1500 lira. Det er umulig. Skal du bo sentralt i tillegg er starter prisene på 5000, sier han.

– Det er veldig vanlig at en leietaker sier: «Normalt ville dette stedet kostet 1000 lira for en familie, men siden du er student, blir prisen dobbel»

Berat Çelikoğlu, økonomistudent og representant i Tyrkias nasjonale studentorganisasjon

1500 er nesten tre ganger så mye som studielånet på 650. 5000 nesten åtte ganger så mye.

– Og leietakerne nyter godt av studentenes desperate situasjon. Det er veldig vanlig at en leietaker sier: «Normalt ville dette stedet kostet 1000 lira for en familie, men siden du er student, blir prisen dobbel!»

– Virkelig?

– Ja, det er veldig vanlig. Som student har jeg til og med, med loven i hendene, rett på nedsatt leiepris, men de anerkjennes ikke av utleiere. «Vi er i en krise», sier de bare, så hva skal man gjøre?

Les også: Ukrainsk student i Norge: – Jeg føler jeg svikter hjemlandet mitt

Har ikke råd til oppvask

Tilbake i studentkollektivet i Istanbul peker Berkay demonstrativt på kjøkkenvasken med fire skjeer, halvrøyka sigaretter, mugg og noe ubestemmelig.

– Har dere tatt bilde av dette? spør han.

– Nei, men det handler vel ikke om den økonomiske situ…

– Selvfølgelig er det på grunn av økonomien! Alt i Tyrkia kan knyttes til økonomien.

– Årsaken til skitten oppvask er også den økonomiske krisen?

Han ler. Innrømmer at det kanskje ikke er helt riktig, men tenker seg litt om og poengterer:

– Hadde det ikke vært for at økonomien var så jævlig, så hadde vi hatt mer energi, mer overskudd, til hva som helst. Men alt vi gjør nå handler bare å komme seg gjennom dagene. Komme seg gjennom dem på en eller annen måte.

En uke senere tikker det inn en WhatsApp-melding fra Berkay. Han er et skritt nærmere fengselsopphold og dermed gratis mat og tak over hode. Han skriver: «I oktober ble jeg varetektsfengslet og nå har jeg fått søksmålet mot meg.»

Neste melding:

«På rullebladet står det at jeg er anklaget for å være naken og sykle på en trehjulssykkel»

Powered by Labrador CMS