– Den materielle levestandarden i rike land er ikke bærekraftig

Mandag denne uken kom nok et dystert budskap fra FNs klimapanel (IPCC), da andre delrapport ble lansert. Aldri før har det hastet mer å sørge for klimaomstilling, blant annet fordi flere klimaendringer er satt i spill samtidig og eskalerer den totale effekten. Halve verden kategoriseres som «veldig sårbare» overfor klimaendringer, og valgene vi tar det neste tiåret vil være avgjørende.

– Det kan hende at vi forskere tidligere har underkommunisert alvoret i klimaendringene i frykt for å være dommedagsprofeter. Holdningen blant fagfolk har vært at vi ikke vil skremme, fordi det kan ha negativ effekt. Jeg tar selvkritikk på at vi ikke har vært klare nok tidligere, sier Nils Chr. Stenseth, professor ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet ved Universitetet i Oslo (UiO). Han er en av hovedforfatterne av første kapittel i delrapporten.

Han gir forskere en del av ansvaret for at budskapet om hvor mye det haster med å innføre tiltak ikke har kommet tydelig nok fram tidligere.

– Det er nødvendig med drastiske endringer. Både for oss som enkeltpersoner, og ved at samfunnet må legge til rette for at vi endrer atferd og bruken av ressurser.

En ny vår for klimarettferdighet?

Delrapporten skiller seg også fra de tidligere ved at den har et større fokus på klimarettferdighet. I rapporten defineres begrepet “klimarettferdighet” som noe som oppfattes ulikt i forskjellige sammenhenger og lokalsamfunn, men inkluderer tre hovedprinsipper:

Leder i Changemaker, Naja Amanda Lynge Møretrø (24), trekker frem klimarettferdighet som et av hovedbudskapene i rapporten.

– Klimapanelet trekker fram at klimaendringer rammer ulikt og urettferdig. Det er skjevheter i hvem som har bidratt til utslippene, det er rike land som har forbrent store mengder fossile brensler som har bidratt mest.

– Klimafinansiering betyr å bevilge penger til klimatiltak i lav- og mellominntektsland. Dette innebærer både finansiering av utslippskutt, klimatilpasning og støtte til tap og skade som følge av klimaendringer, sier hun.

• Rettferdig fordeling – fordeling av ansvar, byrde og fordeler mellom individer, nasjoner og generasjoner
• Prosessuell rettferdighet – handler om hvem som deltar i beslutningstakelse
• Anerkjennelse – handler om grunnleggende respekt og rettferdig behandling av forskjellige kulturer og perspektiver

Rike land må gjøre mer

For at fattige land skal ha muligheten til å fokusere på klimapolitikk er det mye annet som må på plass først. En av konklusjonene etter klimatoppmøtet i Glasgow var at rike land hadde bidratt med alt for lite finansiering for å hjelpe fattige land i klimaomstillingen. Leder Jan Thomas Odegard i Utviklingsfondet kalte det “et svik”.

– IPCC sier at det er nødvendig med fred, stabilitet og fattigdomsbekjempelse for å nå klimamålene på en rettferdig måte, sier hun.

Møretrø mener rike land, som Norge, må bidra mer med penger til blant annet utdanning, helse, samt dekning av gjelds- og fattigdomskriser. Hun mener også at Norge som oljenasjon har et historisk og spesielt ansvar for å bidra med klimafinansiering internasjonalt.

På spørsmål om hvor mye Norge bør bidra med viser hun til tall fra rapporten “Norway’s fair share” fra 2018, som har estimert Norges rettmessige klimaandel til 65 milliader årlig. Det er en tidobling av dagens klimafinansiering.

– Alle skjønner at vi ikke kan gå rett dit, men vi trenger en opptrappingsplan, sier Møretrø.

Må ta oppgjør levestandarden

I følge Stenseth ved UiO er det også andre aspekter ved klimarettferdighet enn hvem som skal betale for kostbare tiltak for utslippskutt og tilpasning.

– Det er mange etiske problemstillinger knyttet til klimautfordringene. Klimaendringer, global oppvarming og tap av biologisk mangfold henger sammen. Dersom man skal legge om energiproduksjonen, for eksempel ved å gå over til mer bruk av solenergi, vil dette kreve store landområder som vil føre til tap av biologisk mangfold.

Det er også mange utfordringer knyttet til levestandard, påpeker han.

– Jeg har vanskelig for å se for meg at fattigere deler av verden kan oppnå samme levestandard, materielt sett, som oss om vi skal bekjempe global oppvarming. Dette har vi vanskelig for å ta innover oss, men det handler om rettferdighet: Hvilken rett har vi til å bestemme dette?

Møretrø i Changemaker påpeker på sin side at heller ikke rike land kan fortsette med dagens forbruksnivå.

– Den materielle levestandarden vi har i rike land er ikke bærekraftig. Det betyr at vi ikke kan fortsette som nå, og andre land kan heller ikke utvikle en materiell levestandard på dette nivået, sier hun.

– Vi må heller fokusere på andre verdier som er viktige for oss, men som samtidig ikke ødelegger verden. Alle land må derfor ha en utvikling i en ny retning, sammen, fortsetter hun.

Denne nye retningen må blant annet innebære et oppgjør med forbrukersamfunnet og større grad av sirkulærøkonomi, i følge Møretrø. Hun mener også at Norge må fase ut oljeutvinning.

Unges klimaengasjement nytter

Stenseth gir unge mye av æren for at klimarettferdighet har fått en større rolle i denne delrapporten enn de foregående.

– Jeg er overbevist om at unge menneskers engasjement har bidratt til at vi nå ser et større fokus på klimarettferdighet, sier han.

Han peker på klimaengasjementet i dag frontes av en større gruppe enn i tidligere generasjoner:

– På 70-tallet var vi opptatt av at vi måtte endre livsførsel for å unngå global oppvarming. Vi tenkte ikke først og fremst på oss selv eller våre barn, men på det fysiske klimasystemet.

Nå er fokuset mer “selvsentrert”, mener han, og utdyper:

– Det er på sett og vis en del negative sider ved en slik selvopptatthet, men det er også mange fordeler. Når folk er engasjert på en mer personlig måte har politikerne mer ryggdekning for å iverksette tiltak.

Møretrø trekker også frem at det sterke klimaengasjementet hos unge er viktig for at vi skal lykkes med å nå klimamålene.

– Unge kjenner på en annen frykt enn de eldre, men samtidig viser unge at det finnes håp og muligheter. Vi er villige til å omstille og forandre oss, fordi vi ønsker en verden i endring med rettferdighet for alle.

Hun poengterer også at selv om det haster er ikke alt håp ute:

– IPCCs budskap er dystert, men de uttrykker også at vi har en mulighet til å gjøre noe med det i løpet av dette tiåret. Jeg tenker at jeg lever og jobber med dette i en veldig viktig tid, og det inspirerer og motiverer meg.