Studentene som jobber for familien

Tiril Johnson Dølo (24)

Som sekstenåring flyttet Tiril med moren fra Drammen til bygda på Auli for å bo på stefarens gård. Nå vurderer Tiril, som studerer internasjonale relasjoner, å bli bonde.

– Jeg gikk på videregående i Oslo, og følte at jeg bare sov på gården. Jeg husker ikke akkurat når det endra seg, men for ett par år siden ble jeg med i fjøset for å prege kalvene, altså vende dem til mennesker, og jeg synes det var så utrolig koselig. Å snakke med dem, kose med dem. Det var som å ha tjue hunder. Derfra bare begynte jeg å drive mer i fjøset, kjøre traktor og gjøre alt som moren og stefaren min gjør.

Frem til nå har det bare vært deilig med fysisk arbeid ved siden av studiene. Det er vel nå konflikten starter. Skal jeg drive med gård og være bundet til Norge, eller skal jeg komme meg ut og bruke utdannelsen min? Jeg har et stort behov for ikke å være i Norge, men det er vanskelig. Jeg skulle ønske jeg kunne levd to liv.

Det kuleste jeg har vært med på skjedde en lørdag kveld i fjor, da mamma og stefaren min var ti minutter unna på en fest. Det var vinter, og jeg gikk ned til fjøset i pysjen med tresko og boblejakke, for å slå av lyset og sjekke at alt så fint ut. Da så jeg en ku som kalvet, og det skal de jo klare fint selv, men så reiser kua seg og jeg ser kalven er veldig stor og sitter fast. Da får jeg litt panikk, for jeg hadde aldri vært alene på en fødsel. Jeg ringer stefaren min, men før de rekker å komme har jeg satt opp håret, tatt av meg jakka og stilt meg opp bak kalven. Ved neste rie trakk jeg kalven ut. Det kom masse gørr og blod, men det var den sykeste følelsen. Jeg hadde redda et liv. Da stefaren min kom hadde jeg stått i et kvarter og bare smilt og grått.

Lest denne? Slik bygger norske artister image

David Chen (22)

Da David for to år siden begynte på bachelor på Handelshøyskolen BI, fikk han endelig lov til å slutte som servitør på foreldrenes kinarestaurant.

– Jeg var elleve år da jeg begynte å jobbe i restauranten. Jeg vasket tallerkner når det ikke var nok servitører. Lenge fikk jeg ikke betalt. Ikke fordi foreldrene mine ikke ville tror jeg, men fordi de ikke så poenget. De dekket allerede alle behovene mine. Også visste de at om jeg fikk penger, så ville jeg brukt dem uklokt. Jeg var alltid på restauranten, så de kunne vite hvor jeg var. Ble jeg spurt om å leke eller være med på kino, så måtte jeg si nei. Etnisk norske familier har lite forståelse for det, at et barn ikke har fleksibilitet og masse tid.

Å drive med restaurant er det absolutt siste jeg vil. Ikke at jeg har noe imot restaurantbransjen, men jeg ikke glad når jeg er her. Jeg blir stressa, og tenker de skal be meg gjøre noe. Mamma og pappa sa alltid, er du dårlig på skolen så blir du servitør. Det var rart med et barns logikk, for de var jo servitører. Deres muligheter var begrenset, de kom hit fra Kina og kunne ikke språket. Nå kjenner de restaurantbransjen godt, og trives der. Mulighetene mine derimot har ekspandert med tusen. I Kina ville jeg blitt utkonkurrert med én gang – her finnes det knapt konkurranse. Som liten var jeg aldri der de andre var, og da var jeg mye sint på mamma og pappa. Nå ser jeg det fra deres perspektiv, at det var sånn de ble oppdratt selv. De gjorde bare det de tenkte var riktig. Så det gikk fra misnøye til forståelse. Det er bra nå.

Folk komme til meg og si at de har jobbet i ti timer, og at det er utrolig mye. Jeg kan jobbe i tretten timer. Jeg trenger ikke fri på lørdag for å dra ut eller slappe av. Hadde mamma og pappa gitt meg masse fleksibilitet ville det kanskje ikke blitt sånn. Folk er redde for å jobbe ved siden av studiene, for de tror det vil gå utover karakterene. Jeg er uenig. Jeg har alltid jobbet masse, og fått toppkarakterer. Har du all verdens tid, blir du bare lat. Søsteren min har alltid sagt det samme: Helt fra jeg var liten, har jeg visst hva tid er – og hvordan disponere den for alltid å gi det lille ekstra.

Les portrett med Zeshan Shakar: Debutanten fra Stovner

Vemund Garden (22)

Femti år etter at Vemunds besteforeldre starter Bogerud Tekstil, møter butikkjeden konkurranse fra alle kanter. Slikt endte journalistikkstudenten med å selge ulltøy, undertøy, garn og bunader med bestemor.

– Det tok en stund før jeg turte å stå i butikken. Garn? Jeg har aldri strikka ei eneste lue. Det er ikke helt krise heller da, å selge dameklær. Jeg har lært meg å snakke med folk. Det kommer vel godt med, om jeg blir journalist. Jeg tenkte jo lenge på bedriftsledelse på BI eller noe i den duren. Jeg husker muttern sa hun aldri skulle bli sjef av Bogerud. Nå er hu jo det.

Jeg ser mye til mamma og pappa, hver eneste dag hjemme og på jobb. Vi snakker mye om jobb. Det er egentlig dét det går i. En familiebedrift er vel ikke så spesielt i seg selv, alle folk har jo et arbeid. Men man blir veldig opphengt i bedriften, det er annerledes. Man blir sittende på kvelden og snakke om ting man kan gjøre for at ting skal gå bedre. Man har alltid med jobben hjem. Ingen er syke i en familiebedrift, det er ingen som tar ut sykemelding. Da tanta mi hadde prolaps, kom hun hit i rullestol for å sortere garn. Alle deler den interessen om at ting skal gå bedre.

Hvor relevant er din jobb? Relevant deltidsjobb

– Du er flink du, Vemund, skyter bestemor Eldbjørg Anke inn med ømhet i blikket.

– Nå vel, det finnes vel andre som kan stå i butikken eller kjøre varer, svarer Vemund. Bestemor protesterer:

– Ingen kan erstatte deg!