Relevant deltidsjobb: -Hva er det?

«En relevant deltidsjobb»: Kan noen, en gang for alle, fortelle meg hva det er? Er det i det hele tatt noe som helst?

De siste årene har jeg jobbet deltid som servitør i Peppes Pizza. Avdelingen er en av de travleste i Oslo, og kundene del av et sjokkerende mangfold mennesker. Her har jeg grått av frustrasjon i den svette pizzalukta på bakrommet, etter både å ha blitt kjeftet på og selv satt på plass gjester av ulik grad ufyselighet.

Kjenner du deg igjen?: Fersk rapport: Deltidsjobb går utover studiene

Samtidig har jeg aldri følt meg så verdsatt i et arbeidsmiljø som på Peppes. Kollegene mine oser av omsorg og fest, og de aller fleste Heavy Heaven med rømmedressing jeg sender ut er til smilende gjester. Da er det rart at en skummelt stor andel av de samtalene jeg har med nye mennesker om jobben min, forløper omtrent sånn her:

«Jobber du ved siden av studiene?»

«Jepp (ler sakte og tørt), jeg jobber som servitør på Peppes (serverer et stramt glis og nikker nervøst). Er ålreit det altså (famler rundt i et forsøk på ironisk distanse). Godt betalt i hvert fall (hever henda i været, og undergraver meg selv totalt).

En deltidsjobb som servitør er tilsynelatende ikke godt nok. Verken med tanke på sosial status eller studierelevans. Og jeg studerer samfunnsfag.

I Norge har over halvparten av alle heltidsstudenter en deltidsjobb, samtidig som halvparten av studentene også oppgir at de helst skulle hatt mer tid til studiene. En ganske rar kløft i forhold til resten av Europa, skal en dømme ut ifra en rapport fra Statistisk Sentralbyrå i 2015 om europeiske studenters økonomi og studiesituasjon. I Finland og Sverige er det kun 30 prosent av studentene som jobber ved siden av studiene.

Vi er altså racere på deltidsjobb, og vi er racere på sosial mobilitet. I en av verdens mest tilrettelagte velferdsstater, er det er i bunn og grunn ganske sant det mødrene til dagens unge prestasjonsjagere sa: «Du kan bli akkurat det du vil, du». Og som årets meningsbærer i Danmark i 2017, psykologiprofessoren Svend Brinkmann, nylig uttalte i et intervju med Aftenposten: «Selvrealisering er blitt et krav». Dét er kanskje også naturlig når det er såpass mange som tar utdanning i et mulighetenes lille land.

Jobber du like mye som Oslo-studentene?

Studietiden er likevel den perioden i livet det eneste virkelige holdepunktet du har, er at du skal lære i alle ender og kanter. Da er det sjokkerende hvor utilgivelig langt ned på statushierarkiet vi fortsetter å plassere de helt «vanlige», nedpå-jorda jobbene. Stillinger studenter blir opplært til å tenke på som en holdeplass, i påvente av noe større og bedre. Den type arbeid vi alle som én er klin avhengige av i det daglige liv for å kunne sette mat på bordet, pleie sosiale relasjoner og holde kroppen i form.

Det er som at studenter nå svømmer relativt målrettet i et varmt og deilig terapibasseng av muligheter, men gjennom oppveksten selvfølgelig har gått på den blemma å svelge noen klunker av vannet fullt av potensielle bakteriefarer. For å lære seg å svømme må man liksom gjennom det – akkurat som de «ikke-direkte-relevante»-deltidsjobbene virker å være redusert til en periode man bare må kjempe seg gjennom for å ende opp på et nogenlunde verdig sted.

For menneskekunnskapens, stressmestringen og kreativitetens skyld, kan det raskt være vel så bra å jobbe i kassa på Kiwi eller som støttekontakt for en pleietrengende. Dette er forøvrig også de tre egenskapene en majoritet av stillingsutlysningene som ligger ute på Finn.no per dags dato krever. Skal en tro UNICEFs utlysning, kan du faktisk som telefonambassadør for dem være med på å skape en bedre verden. Søker du jobb i Sporveiene, får du mulighet til å arbeide med andre «pålitelige, engasjerte og samhandlende trikkeførere». Fjerner du «trikkeførere» fra setningen, kunne den stillingsbeskrivelsen fungert i hvilken som helst karrierekontekst.

Det er greit å både stille spørsmål ved, og ha ulike svar på hva funksjonen til en deltidsjobb skal være. Økonomisk uavhengighet, personlig vekst eller sosiale og profesjonelle nettverk. I henhold til Store norske leksikons definisjon av «relevant», handler begrepet om å ha betydning i en funksjonssammenheng. Da jeg på nyåret begynte i ny stilling som kulturredaktør i Universitas, var det flere som i sammenligning med servitørjobben utbrøt: «Oi, det var et steg opp». Og selvfølgelig sier de det. Det er en del av sannheten at man helst krydrer CVen med riktige smaker, når man har valgt å vie flere år av livet sitt til en spesifikk grad. Men må personlighet og jobb være synonymer?

Skulle jeg ende opp i drømmejobben, er det ikke bare erfaringen fra studentavis som gjør at jeg kaprer den stillingen. Da er det alle de mer eller mindre helhjertede forsøkene jeg gjorde på å tilfredsstille kundens preferanser i bokhandelen. Det er også de fulle femtiåringene jeg har nektet sin sjette halvliter på Peppes. Og ikke minst de fotballagene der jeg midt i serveringen har forsøkt å huske hvilken unge som skulle ha den ene Cola Zeroen moren presset på ham.

Les om en litt uvanlig deltidsjobb: Studentene som selger sex

For ikke å nevne alle mennesketypene jeg har møtt på gjennom ulike kolleger og sjefer i løpet av årene som arbeidsaktiv. Den erfaringen er avgjørende enten min neste deltidsjobb er hyperrelevant eller som majoriteten – helt sjukt vanlig.

Så jeg lover, neste gang noen spør meg om servitørjobben min, da skjerper jeg meg.