Debutanten fra Stovner

– Jeg bodde på Stovner frem til jeg var 22 år gammel og etter det har jeg bodd forskjellige steder i byen.

Zeshan har så vidt rukket å få introdusert seg før mobiltelefonen hans ringer.

– Jeg må ta denne her skjønner du. Det kan ta fem minutter.

Vi sitter på utekafeen til Litteraturhuset i starten av mars. Iført svart genser, lyseblå dongeribukser, gråstripete Adidas sneakers, og med det svarte håret delvis gjemt bak en beanie, kunne man lett mistenke

Shakar for å være fra Grunerløkka. Det er bare én uke til Tarjei Vesaas’ debutantpris skal deles ut. Shakar er en av fire nominerte debutanter, men ingen av oss vet at det er nettopp han som kommer til å vinne. Universitas utsendte stirrer ut i lufta og venter på at forfatteren bak den kritikerroste Tante Ulrikkes vei skal komme tilbake. Etter ti minutter kommer Shakar endelig tilbake og setter seg ned ved siden av oss. Et stort smil brer seg i ansiktet hans.

– Det var Dagsrevyen som ringte, forteller han, og klarer ikke la være å røpe at han nettopp har fått vite at han har vunnet debutantprisen.

Les mer om portrettet med Hit for hit-komikeren: Parodierer med kjærlighet

Terningkast seks

Zeshan lener seg litt frem og kaster et nysgjerrig blikk mot den store folkemengden. Godt plassert på disken i bokhandelen bak ham, ligger boka det tok ham to år å skrive. Tante Ulrikkes vei forteller historien om to minoritetsgutter Mo og Jamal, med vidt forskjellige skjebner og deres felles oppvekst på Stovner. Boken har rukket å få svært gode anmeldelser og terningene har trillet både seks og fem.

Etter å ha sett en opphetet debatt om integrering av innvandrere og Groruddalen på Dagsnytt atten bestemte Zeshan seg for at nok var nok.

– Alle debattene som går blir bare tøffere. De forsvinner ikke. Du har lyst til å stikke av fra det. Men du klarer det ikke og du kan ikke, for det handler om deg.

Igjen må Zeshan gå. Arrangøren minner Zeshan på at det er på tide å ta plass på scenen for å snakke om kebabnorsk, Stovner, fordommer og stereotypier.

Foran en fullstappet sal med elever fra hele Oslo, stiller Zeshan seg kritisk til ideen om «den store innvandrerromanen». Dette fikk han kjenne på da Tante Ulrikkes vei ble omtalt som «innvandrerroman» av NRK.

– Disse gutta er født og oppvokst i Norge. Jeg skjønner ikke hvorfor man skal drive og eksotifisere det som en egen sjanger. Begreper og merkelapper som «andregenerasjonsinnvandrere» kunne vi gjerne vært foruten.

– Det handler om at du aldri blir norsk, sier han bestemt.

Les portrettet: Slik er Norges nye kunnskapsminister

Utflukt til Stovner

Ute i foajeen igjen foreslår Zeshan at vi tar en tur dit det hele startet – Tante Ulrikkes vei. Det er her mesteparten av handlingen i romanen foregår og det er her Zeshan selv har vokst opp.

Inne på Stovner-t-banestasjon henger det tegninger av Stovner-beboere langs veggene. På vei mot Tante Ulrikkes vei går vi innom det nyoppussede Stovner-senteret. Her søkte 16 år gamle Zeshan jobb som kassemedarbeider på Burger King, sammen med et par andre kompiser og tvillingbroren Usman.

– Vi hadde aldri hatt noe sånt på Stovner før. Jeg husker at det føltes så høytidelig å skulle dra på intervju.

Jobben ble han værende i i hele fem år. Senere ble han også tilbudt stillingen som daglig leder

– Jeg gikk rundt med sånn skjorte og slips, sier han og ler.

– Det var slitsomt og fælt, men jeg har masse gode minner derfra.

Senteret ligger et steinkast unna de mange hvite boligblokkene på Stovner og det som pleide å være hjemstedet til Zeshan før han bestemte seg for å flytte inn i et kollektiv på Bislett sammen med et par andre kompiser. Beskjedent og rolig begynner han å prate om oppveksten på Stovner.

«En helt vanlig arbeiderklassefamilie»

Zeshan er vokst opp i det han selv beskriver som en «helt vanlig arbeiderklassefamilie» med en mor som bare fullførte norsk folkeskole og en far som skulle utdanne seg til å bli stasjonsmester i Pakistan, men som etterhvert bestemte seg for å flytte til Norge tidlig på 1970-tallet. Faren ønsket at Zeshan og tvillingbroren skulle tilpasse seg det norske samfunnet og dermed snakket de norsk hjemme og ikke urdu. Faren tenkte også strategisk og ga Zeshan mellomnavnet «Arild» slik at det skulle bli enklere for ham å få seg jobb. Selv er ikke Zeshan særlig fan av navnet og benytter det kun i jobbsøknader.

– Jeg syns det var så gammeldags. Hvorfor ikke Thomas eller Kristoffer eller den type navn som var vanlig å gi gutter på 80-tallet?

Vi passerer de mange blokkene i området før vi ender opp ved adresseskiltet Tante Ulrikkes vei.

Defineres utenfra

– Stovner på den 90-tallet er helt lik Stovner i dag. Folk tror at Stovner er så veldig forskjellig fra andre steder. Den største forskjellen er at du vokser på et sted som folk har sterke meninger om. Sånn er det ikke hvis du vokser opp på Hamar. Folk driter i om du er vokst opp på Hamar.

Det var nettopp denne frustrasjonen og sinnet over at man hele tiden skulle defineres «utenfra» som fikk ham til å skrive en oppvekstroman om Stovner.

– Det er ofte sånn at de som har sterke meninger om hvordan det er å vokse opp på Stovner er folk som ikke er fra Stovner.

Selv er han særlig opptatt av at folk fra Stovner og Groruddalen skal få lov til å fortelle sine historier med sine stemmer og ikke la andre fortelle disse. Som forfatter ønsker Zeshan å være et forbilde for unge med minoritetsbakgrunn og bidra til å normalisere det å være minoritet i Norge.

– I litteraturen finnes det veldig få bøker som handler om minoriteter og Groruddalen. Selv om det er hundre tusen mennesker på Stovner og kanskje det mest omtalte stedet i Oslo, forteller han.

Selv har han etnisk norsk og pakistansk bakgrunn men oppfatter seg selv som å tilhøre minoritetsfløyen. Som ungdom savnet han selv følelsen av å kunne relatere seg til noen av hovedpersonene i de mange bøkene han leste. Han manglet en rollemodell.

– Det var en sånn greie kompisene mine pleide å si. Du kan være halvt pakkis, men du er hel svarting.

Gjennom oppveksten på det han kaller for «blokk-Stovner» utviklet Zeshan en stor interesse for litteratur, og brukte mesteparten av fritiden etter skolen til å lese bøker skrevet av forfattere som Roald Dahl. I kompisgjengen derimot var han helt alene om å like og lese bøker og skrive norskstiler.

– Jeg husker jeg skrev en norskstil om hvor teit Big Brother var på den tiden.

– Hvorfor syns du Big Brother var teit?

– Jeg hadde lest 1984 av George Orwell som handler om et veldig overvåket samfunn og Big Brother var et steg i den retningen.

Les mer om it-jenta Synnøve Macody Lund: En Macody takk

Årets debutantpris

Det er en uke senere, og Zeshan har nettopp tatt i mot Tarjei Vesaas debutantpris 2017 foran kjente, etablerte forfattere og helt ferske debutanter på Bristol Hotel.

– Så hvordan føles det?

– Det betyr mye å få denne prisen som debutant. Når du ser på de som har mottatt denne prisen før, så er det en stor greie ass.

Men var det alltid skrevet i stjernene at Zeshan skulle bli en prisvinnende forfatter? Faktisk ikke.

Lenge var han overbevist om at det var økonom han skulle bli. Etter å ha fullført skolegangen ved Bredtvet videregående skole tok han fatt på studier i økonomi og markedsføring ved Handelshøyskolen BI som den gang lå på Schous plass på Grunerløkka.

– BI på den tiden var annerledes enn dagens BI, presiserer han.

Han gikk på handelshøyskolen i tre år uten å fullføre en eneste bachelorgrad.

– Jeg dreit i det. Jeg var bare ikke interessert.

Etterhvert som motivasjonen sank enda mer klarte han heller ikke å levere inn bacheloroppgaven.

– Jeg fikk så dårlig samvittighet. Jeg hadde brukt så jævlig mye penger. Jeg tenkte «shit det her var så jævlig teit».

Året etter begynte han i stedet på statsvitenskap ved universitet i Oslo hvor han fullførte på normert tid og skrev masteroppgave om bosetting av flyktninger i Oslo.

– Da var det ikke noe kødd lenger mann!

Det kommer likevel frem at Zeshan ikke hadde særlig mye til den stereotypiske Blindernstudenten.

– Jeg hadde ikke så mange venner på Blindern, men jeg hang fremdeles mye med Stovner-folka. Man kunne ikke ta Stovner ut av meg. Jeg var ikke vant til å omgås med folk som diskuterte filosofien til Descartes og Kant. Alle snakka så store ord og skulle være så jævlig pretensiøse!

Under studietiden på Blindern ble han også far til ei liten jente, som innebar en litt annerledes studiehverdag.

– Når jeg snakket om det å være usosial på Blindern så er kanskje det litt på grunn av det. Jeg hadde et større ansvar på hjemmebanen enn det mange andre studenter hadde.

Reise til 50 land

I dag er Zeshan far til to. Eldstedatteren fra studietiden har blitt 11 år. Hjemme hos ham i leiligheten på Ensjø har den yngste datteren på halvannet år nettopp våknet.

– Hun er ikke sånn til vanlig, sier han og forteller at han nettopp hadde forsøkt å legge henne.

I stuen ligger det leketøy på gulvet og hylla er stappfull av bøker skrevet av både utenlandske og norske forfattere. Helt øverst på hylla, gjemt bak en grønn plante ligger Tarjei Vesaas debutantpris som Zeshan mottok for snart en måned siden. Helst vil han ikke at den skal få noe oppmerksomhet.

– Hvordan har tiden etter prisutdelingen vært?

– Jeg har fått masse nye Facebook-venner, sier han og ler.

Biblioteker, litteraturfestivaler, ja til og med et kvinnefengsel har sendt ham henvendelser.

– Jeg har blitt flinkere til å takke nei. Rett og slett fordi jeg trenger å puste. Men det er ikke alltid så lett.

– Hvor ser du for deg å skulle være om 10 år?

– Jeg har skrevet tre bøker og blitt nominert til Nobels litteraturpris, sier han på spøk.

Hvorvidt Zeshan velger å skrive en oppfølger til Tante Ulrikkes vei vet han ikke. Det han kan fortelle er at det er noen produksjonsselskaper som har meldt interesse om å lage serie av romanen. I sommer skal han til en europeisk forfattersamling i Tyskland for å representere Norge. Men aller helst vil han koble litt av og fokusere på andre prosjekter.

– Jeg skal reise til 50 land før jeg fyller 40. Jeg er oppe i 43 nå, så jeg må bare få opp tempoet.