Illustrasjon: Tanja Silvestrini
Illustrasjon: Tanja Silvestrini

Norges (nesten all)-Musikkhøgskole

Norges Musikkhøyskole sier de ønsker alle rytmiske sjangre velkommen, men ikke vil utdanne døgnfluer. Jeg tror skolen kunne gitt døgnfluene evig liv.

I kjølevannet av kommentaren «Hvor er Oslos Kygo-skole?«, der jeg tar til orde for at Norges Musikkhøgskole (NMH) skal satse på andre rytmiske sjangre enn jazz/improvisasjon på sine utøvende linjer, har debatten gått i Universitas og på sosiale medier. Elever og ansatte ved skolen forteller at det svermer av sjangervariasjon på skolen, og rektor Peter Tornquist skriver at de ønsker «å finne de beste talentene, uansett sjanger». Men engasjementet må følges opp i studieplanen.

Bakgrunn: Er musikkutdanning bortkastet tid?

Kygo trenger ikke musikkhøgskolen, svarer førsteamanuensis ved Norges musikkhøyskole (NMH) Guro Gravem Johansen og forbundsleder i musikernes fellesorganisasjon (MFO) Hans Ole Rian i Universitas. Utspillet er bare det første av mange poenger helt på siden av debattens kjerne. At Kygo, og alle andre rytmiske utøvere også har nytte av musikkutdannelse, er derimot helt sentralt.

Kanskje er det nettopp Kygo-eksempelet som har fått Johansen og Rian, så vel som rektor Peter Tornquist i sitt svar på Facebook inn på et blindspor. Det poengteres ettertrykkelig at NMH ikke er til for å utdanne døgnfluer, men skal ruste studentene for lange og stødige karrierer. Tanken er unektelig god, men på ingen måte et motargument mot å gi andre rytmiske sjangre større plass. Rockegitarister, popvokalister eller elektronika-produsenter kan nemlig bygge grunnmur de også.

Svarer Oftedal Schwencke: Kygo treng ikkje Norges musikkhøgskole

En viktig nyansering er at NMHs studenter har gode muligheter til å utfolde seg innen andre sjangre enn improvisasjon/jazz, og ikke minst evner det. Dette finnes det et hopetall av gode eksempler på, og kommentarfeltene er fulle av NMH-studenter som forteller at de bruker tiden sin på helt andre sjangre. Lista er riktignok preget av studenter fra musikkpedagogikk (både et praktisk, teoretisk og utøvende studie), der studentene kan velge spesialiseringen jazz/pop/rock, men også studenter fra utøvende jazz/improvisasjon lykkes i sjangre som pop, hip-hop eller metal.

Argumentet om at jazzstudentene blir allsidige og gode musikere over hele fjøla kjøper jeg gjerne, men å være mester i jazz er ikke en forutsetning for å være en god musiker. For som professor på jazzlinja Live Maria Roggen påpeker, handler undervisningen på jazzlinja naturligvis om jazz og improvisasjon, og slik skal det være. Men det bør ikke utelukke at det finnes et alternativ til dette, der undervisningen, studentene og fagmiljøet (som i NMH virker å være i gang med å utvikle) har fokus på dypdykk og utvikling i andre rytmiske sjangre, så vel som jazz.

Dette alternativet finnes allerede i Agder, som beviser at det funker, men som sagt er det i Oslo størsteparten av bransjen og mulighetene befinner seg. Å spre studietilbud rundt om i landet har sine fordeler, og en slik fordeling bør nødvendigvis Oslo være en del av, slik det er med de mange jazzutdanningene. Og nei, Johansen og Rian, det er ikke automatikk i at andre institusjoner skal «ile til og tilby det same». Men NMH ønsker faktisk, som rektor Tornquist sier «å gjenspeile utviklingen i samfunnet» og «å holde tritt med musikklivets behov».

Student ved Norges Musikkhøgskole: Det er dumt å institusjonalisere en trendbestemt musikkform

Alarmen for bruk av stråmann uler når Johansen og Rian tillegger meg en forestilling om at «kommersiell verdi i musikk er ensbetydig positivt, og den viktigste drivkraften bak å utdanne seg på området». Det er derimot helt rimelig å anta at å bli en av «morgendagens profesjonelle utøvere», altså å leve av musikken, er en viktig drivkraft hos NMHs studenter. Dette må nødvendigvis innebære å tjene penger, uten at det behøver å gå utover musikernes kvalitet eller levetid.

Det er derimot grunn til å tro at NMH kunne bidratt en hel del til å løfte andre rytmiske sjangre til et høyere nivå, og gi døgnfluene evig liv. En av NMHs studenter skriver helt rett i kommentarfeltet at «et studie som tilbyr undervisning i hovedinstrument, samspill, gehør, musikkteori, improvisasjon, studioarbeid og arrangering er veldig nyttig samme hvilken sjanger». Slike fag er NMH visstnok veldig gode på, og gjør skolen ettertraktet for studenter innen alle sjangre. Særlig for de som vil unngå en dyster skjebne som døgnflue.

Det blir som å ønske velkommen til middag, men påpeke at det er dårlig med sitteplass

Nå er det på tide at NMH satser litt og blåser liv i en utvikling de allerede er i gang med. Det holder ikke at de resterende rytmiske sjangrene får stå i andre rekke, henvist til musikkpedagogikk, videreutdanning og én heldig student på «det frie kandidatstudiet». Prioriteringen og begrepsbruken sender uheldige signaler om hvilke sjangre som er foretrukket og betydningsfulle. Da hjelper det lite å si at det «ikke er noe i veien for å drive med pop og rock hos oss», rektor Tornquist. Det blir som å ønske velkommen til middag, men påpeke at det er dårlig med sitteplass.