Den farlige identiteten

I en smal sidegate ved hovedgaten Taksim i Istanbul, mellom et supermarked og en kebabsjappe, går en trapp. Den er usynlig og mørk, som om den ikke vil bli funnet, og der er ingen skilt som tyder hva som er i enden av trappen. Går du oppover langs trappen, omringes du av vegger med graffiti, og en svak dunking av musikk som siler ut av taket. Jo flere skritt du tar, jo høyere blir musikken, og jo sterkere blir lukten av sigaretter.

Helt på toppen, i etasjen som er et uteområde, med et tynt plasttak, lyser det grønt, rødt og blått i en takt raskere enn musikken.

Det er vinter i Istanbul og frostrøyk står ut av munnene. Dansing er altså nødvendig for å holde varmen.

En hund spaserer mellom de dansende kroppene. Det gjør også en mann med et flagg på ryggen, som en kappe, i rød, oransje, gul, grønn, blå og lilla.

Og der, på en scene, sammen med en dj i leopardmønster og rosa solbriller, står Emir Madiler og danser. Hen slår ut det blonde, halvlange håret ut av hestehalen, og et sjal, knyttet rundt som et skjørt, glitrer nedover hoftene hens.

Men det er ikke bare her, det øverste steget i trappen mellom supermarkedet og kebabsjappen at Emir danser.

Hen danser når hen lager mat. Når hen kler på seg. Hen danser når hen går foran i pride-toget og hen danser når politiet sprayer med pepperspray i ansiktet.

Hen danser selv om faren hens siktet en pistol mot hen og sa: «Jeg vil at du skal dø».

Les også: “Akademia-"terroristene" Erdogan frykter”

Feiringen

– Puff, puff, puff. Det var sånn det var, hvert eneste sekund, sier Özgür Gür mens han etterligner et luftgevær som skyter rundt seg på en kafé i Ankara.

Skyskrapere strekker seg som kniver gjennom kulden på den ene siden av en åttefeltsmotorvei, og på den andre siden synker skur ned i jorden. Der er strake fjell og bart landskap i horisonten.

Noen minutter tidligere spaserte Özgür ut av den ene skyskraperen med hendene fulle av gjennomsiktige plastikkposer. Skyskraperen var den norske ambassaden, og nederst i den ene posen lå en fredspris.

– «It was so funny», sier Özgür når han sitter her med Universitas før neste møtet han snart må forte seg til. Han sier det ofte: «It was so funny», og nå sier han han det igjen, som for å understreke noe absurd. Han snakker om den siste pride-paraden før korona-pandemien brøt ut, om feiringen av kjærligheten som kjapt ble byttet ut med tåregass, plastikk-kuler og vannkanoner.

– Det var virkelig ille, politiet angrep oss, sier han og ler nervøst.

De slo hodet til en venn av Özgür med politiskjold utellelige ganger så han måtte på sykehuset. En annen ble holdt nede av seks politimenn og ble tatt kvelertak på, sier han.

Ozgur er tidligere student på Det tekniske universitet i Midtøsten (METU) i Ankara. Det prestisjefylte universitetet er kjent for sin lange tradisjon med studentaktivisme, som blant annet bidro til opprettelsen av METU LGBTI+ Solidarity i 1994, en av de aller første Lhbt-organisasjonene i Tyrkia. Siden 2011 har studentorganisasjonen arrangert Pride-parade på universitet sitt. Samtidig som organisasjonen vokste seg større, ble det vanskeligere å være skeiv i Tyrkia. Særlig etter kuppforsøket i Tyrkia i 2016 fikk lokale myndigheter lov til å forby offentlige samlinger, og over hele landet har loven blitt brukt til å stoppe Pride-feiringer, ifølge Reuters. Så da Özgür, sammen med Melike Balkan og studentorganisasjonen, skulle arrangere Pride-parade på universitet sitt i 2019 fikk de et blankt nei fra rektoren.

– Men selvfølgelig gjorde vi det allikevel, sier Ozgur og ler igjen.

Det var da politiet kom. Så kom arrestasjonen, rettssaken og kampen for frihet.

Les også: “Studenter i Tyrkia rammes av økonomisk krise: Isolert i inflasjon”

Trappen

Så hvordan foregår lhbt-aktivismen på universitetet i Tyrkia som er kjent for, nettopp, lhbt-aktivisme?

I dag er svaret følgende: en trapp.

En trapp på METU i Ankara har nemlig blitt symbolsk for lhbt-aktivismen på campus. Nå høres lyden av spraybokser som ristes, og flagg i alle farger veives i vinden. Studentene fra METU LGBTI+ Solidarity skal ta tilbake trappen.

– Trappen ble først malt i regnbuefarger i 2013. Ledelsen på skolen sa at det var å «skade på offentlig eiendom» og malte den grå. Så malte vi den i regnbuefarger, så ble den grå igjen, og slik har det fortsatt siden. Vi gir oss ikke, sier Ilgaz mens hen delegerer sprayboksene til studentene.

Hen er en av organisatørene i studentengruppen. Av hensyn til egen sikkerhet og forhold til familie omtaler Universitas Ilgaz kun med fornavn her.

– Da jeg gikk i førsteklasse på videregående sa jeg til moren min at jeg likte jenter. Hun aksepterte det ikke i det hele tatt, sier hen.

Moren reagerte voldelig. Kastet ting mot Ilgaz. Truet hen. Sa hun skulle ta livet sitt.

Fra denne dagen flyttet Ilgaz ut for sin egen sikkerhet. Nå er det en stor elefant i rommet om hen og moren møtes.

– Så tenk hva som hadde skjedd om jeg fortalte at jeg også var trans! Det kunne jeg aldri ha sagt, hun ville aldri ha forstått, sier hen.

Men Ilgaz sier hen er heldig.

– Mange aktivister har vært gjennom mye verre. De fleste tør ikke å ta risikoen ved å være åpen skeiv, og med god grunn. Det er veldig knyttet til økonomi, sier hen.

I Tyrkia er svært mange studenter avhengig av foreldrenes økonomi, og å være åpen skeiv i en familie som ikke aksepterer det, kan sende studenten bokstavelig talt ut på gata.

– Flere aktivister har i tillegg mistet studielånet fra staten som følge av at de har blitt tatt i varetekt, og mange har fått sparken fra jobben. Jeg er heldig fordi jeg får ikke-statlig stipend, og er derfor ikke avhengig av verken jobb, studielån eller penger fra familien min, sier hen og fortsetter:

– Studentaktivisme er veldig, veldig farlig for en transperson. Både i landet som helhet, men også på campus.

METU LGBTI+ Solidarity har ved gjentatte ganger søkt om å bli en offisiell studentorganisasjon på universitetet, men har like mange ganger fått avslag fra universitetet.

– De ser ikke på oss som en legitim organisasjon. De prøver å stoppe oss fra å ha møter eller andre samlinger, for eksempel ved å nekte oss adgang til klasserom, sier hen mens hun bretter ut et fem-meters transflagg i hvitt, rosa og blått.

De andre studentene samler seg rundt flagget. Tar bilder av hverandre med det. Henger det opp mellom trærne.

Neste dag var det revet ned.

Les også: “Droppet ut av studiet for å bli spirituell coach”

Arrestasjonen og rettssaken

Klokken var 4 eller 5 på natta da det tikket inn en melding på mobilen til Özgür.

«Hvor er du?» stod det på meldingen med ukjent nummer.

Özgür var på en Pride-fest i Istanbul og nå han skjønte ingenting. Det var noen dager etter Pride-markeringen på METU.

«Hvem er du?» Skrev han tilbake.

«Vi har et problem», svarte personen.

Så fikk han en melding fra moren sin. Og da skjønte han i hvert fall ingenting.

Over 400 kilometer unna hadde anti-terrorpolitiet brutt seg inn i huset til familien til Özgür. Vekket moren og faren til Özgür. Pekte tunge våpen mot dem. De døve foreldrene hans skjønte ikke hva som skjedde.

– «It was so funny». Moren min tok av seg tøffelen sin og kastet den mot politiet. Kan du tenke deg! En syk, døv kvinne som kaster en tøffel mot anti-terrorpoliti med gevær, sier Özgür og ler, men stopper raskt latteren.

– Det var en veldig traumatisk opplevelse for dem.

De arresterte Özgür og åpnet etterforskning.

– De koblet LHBT-aktivisme med terrorisme, og det var skremmende, sier han.

Özgür, Melike og 16 andre studenter ble siktet for «å delta i en ulovlig forsamling» og for «å unnlate å spre seg til tross for advarsel». De risikerte opp til tre år i fengsel. Özgür og Melike risikerte ekstra straffer som følge av at de var arrangørene.

– Så kriminelle vi var! Under rettssaken fulgte vaktene etter oss hele tiden, ville ikke gi slipp på oss, til og med når vi skulle på do ble de med, sier Özgür.

Fredsprisen

Rettssaken mot dem ble et symbol på LHBT-rettigheter under angrep i Tyrkia, og menneskerettighetsorganisasjoner, politikere og medier over hele verden omtalte saken. Mens rettssaken pågikk ble de tildelt “Studentes fredspris”, men på grunn av pandemien og reiserestriksjoner fikk de aldri dratt til Norge for å hente den fysisk. Det var først nå, denne dagen i Ankara, at Özgür fikk prisen, sammen med poser av pride-flagg og bannere, sendt i posten, gjennom den norske ambassaden.

– I lignende rettssaker tidligere har det vært lite bevis for å konkludere med at pride-feiring er kriminelt. «Det er ingen bevis, så dere er fri» har saken pleid å være. Men det er ikke det samme som å fastslå at Pride ikke er kriminelt. I våres sak ga vi dem derimot bevisene: Vi sa: Ja, vi organiserte og deltok på Pride, og hvis det er kriminelt, så er vi skyldige

Etter en to-års lang rettssak var dommen klar oktober i fjor: De var frikjent.

Men kampen var ikke ferdig.

Melike og Özgür dannet en ny organisasjon, Unikuir, som skulle fungere som en paraplyorganisasjon for alle lhbt-organisasjoner for studenter. De hadde sett hvordan lhbt-grupper på universitetene stod alene på egne ben og dannet derfor en organisasjon enhver student kunne oppsøke for juridisk eller sosialhjelp.

Nå er Özgür optimistisk for fremtiden, men tror veien kan være lang.

– Vi ble invitert til å gå foran i Pride-toget i København og det var så «funny». Der bare feiret de og danset! Ingen protester! I Pride-togene i Tyrkia roper vi slagord etter slagord etter slagord! Jeg tror det er en stund til vi bare kan danse, sier Özgür, ler, og tar en kjapp titt på mobilen sin igjen.

Han må dessverre gå, skal videre på møte med Unikuir, sier han. Han reiser seg, griper tak i de gjennomsiktige plastikkposene med fredsprisen i bunn, går ut av kafeen, krysser parkeringsplassen ved skyskraperne, slenger posene i bagasjen i bilen sin, før han rygger ut på åttefelts-motorveien og kjører mot horisonten.

Les også: “Invasjonen i Ukraina: Studentene flykter fra bomberegnet”

Sykdommen

– Folk tror jeg har en sykdom som trenger å bli kurert, sier Emir i et av rommene i tredje etasje mellom supermarkedet og kebabsjappa i Istanbul.

Noen dager våkner hen opp og føler seg som en kvinne, andre dager som en mann. Hen foretrekker å ikke bruke merkelapper på kjønn og seksualitet, og identifiserer seg som queer, eller skeiv.

Men å være åpen om dette kommer med en stor pris. Etter å ha deltatt i et videointervju om å være skeiv som ble publisert på Youtube, ringte telefonen fra familien.

– De sa: Kom aldri hjem til oss igjen. Hvis du gjør det, kommer faren din til å drepe deg, sier Emir og hviler ansiktet på hånden sin. Hen ser utover i rommet, som om hen sitter på på et kjørende tog og ser på landskapet som beveger seg forbi hen. En svak rynke bøyer seg mellom øyenbrynene hens og gjør at hen ser litt bekymret, litt lei seg ut, når hen pratar.

Så fra dette øyeblikket hadde Emir ingen kontakt med familien, helt til en ny telefon kom: faren var dødssyk på sykehuset.

Da dro Emir dro umiddelbart til hjembyen sin, til tross for drapstrusselen, for å se til faren sin. Men da hen åpnet rommet til sykehuset, og tredde inn i rommet, var det ingen klemmer som møtte hen. Det som møtte hen var faren i en sykehusseng, og en pistol som var rettet mot hen. Emir har ikke sett familien siden.

Dansen

– Det er mange i samme situasjon som deg som synes det er vanskelig å være åpne om å være skeiv i frykt for konsekvensene det kan få, hvorfor tør du?

– Jeg vil være et eksempel. Jeg vil vise veien, vise at det er mulig å stå frem.

Men å vise veien, også bokstavelig talt, som i et pride-tog, er risikabelt. Ved forrige pride-parade i Istanbul gikk Emir foran i toget, og danset som hen alltid gjør. Men som Özgür i Ankara, ble også dansen til Emir i Istanbul møtt med pepperspray og plastkuler.

På et bilde en fotograf tok under Pride-toget kan en se sivilpoliti som skriker mot Emir. Emir lufter hendene opp foran seg, som for for å vise: «Jeg er uskyldig».

– Tyrkia og jeg er to vidt forskjellige magneter, og jeg føler ikke at jeg tilhører her. Jeg vil dra herfra. Hvilket land er det samme for meg, så lenge jeg blir akseptert for den jeg er, sier Emir på doen i det hen fører en rød kajal lett over øyelokket i en tynn vipp.

Hen gjør seg klar til showet sitt: Samler det blonde håret håret i en hestehale, presser forsiktig en svamp med foundation på ansiktet, fører en kost med bronzer langs kinnbeina, øyenskygge som brer seg utover i vinger og maskara på øyevippene.

Hen tar leppestift på leppene som beveger seg når Emir forteller at hen er fra kystbyen Izmir i Tyrkia, og da hen flyttet til Istanbul for et år siden, da han droppet ut av studiene i designarkitektur for å satse på dans, var hen først hjemløs i tre måneder. Nå bor hen hos noen venner, fra sted til sted, og trives ikke i bosituasjonen sin.

– Jeg vil bare ha et vanlig liv, sier hen.

Så går hen opp trappen til øverste etasje. Og det er nå at hen slår ut med håret, og glitter henger nedover hoftene hens. Ansiktet hens brer seg i et smil.

For når Emir danser nå, og ser utover landskapet av dansende mennesker som beveger seg forbi, av mannen med regnbueflagget, og hunden som spaserer mellom kroppene, vises aldri den litt bekymrede, litt triste rynken mellom øyenbrynene hens.

Les også: “XR-aktivister protesterte: – Det er morderisk aksjon”