Knuser patriarkatet med finesse

– Vi prøver å inkludere jenter i brettsport, og gjøre det tiltalende og gøy, sier Maria Hilde (28).

Vi er på Snø, et helårsanlegg for vinteraktiviteter en liten togtur unna Oslo sentrum. Utenfor rusker høstværet, men inne bak glassveggen er det vindstille, minusgrader og snøhvitt.

Her finnes alt hva hjertet begjærer, så lenge det er en vintersport, i hvert fall. I anlegget kan man se alt fra barnefamilier til mosjonister benytte seg av tilbudet. I vår tids ånd kan totalinntrykket minne om et kjøpesenter, med sportsbutikk og kafé. Jeg møter jentene på sistnevnte, før de skal begi seg ut i det snødekte, og konstruerte, landskapet.

Maria Hilde forteller om Sensesse, en jentegjeng som liker å stå på brett, og som jobber for å få andre jenter til å føle seg velkommen i sporten, både innenfor snowboard og skateboard.

– De fleste er snowboardere i bunn, og så har vi utforsket skating etterhvert, og gjør det på sommeren, sier Hilde.

– Vi er i bunn og grunn venninner, så det hele hadde en veldig organisk start.

Et større vi

Sensesse er Hildes merke, og en plattform for å synliggjøre jenter i brettkulturen, der de kan vise frem ferdighetene sine. Tidligere var hun involvert i et internasjonalt merke, men ettersom det kom flere jenter som kjørte snowboard, fant hun ut at hun ville jobbe mer lokalt. De bruker instagramkontoen «sensesse», for å dele videosnutter og bilder.

– Det er bra å ha et brand eller en gjeng med et navn, for å kunne jobbe for noe utenfor seg selv. Det som faktisk er verdien av snowboard, er å kjøre med andre, sier Hilde, før hun legger til:

– Kanskje fører det til at folk ser oss lettere, og at de får lyst selv.

Stine Tønnessen (24) studerer kultur og kommunikasjon på UiO og begynte å kjøre snowboard da hun gikk på Hallingdal folkehøgskule. Omringet av vintersportsmekka som Geilo og Hemsedal, var mye av aktivitetene på alle linjene lagt til fjellene. Året Tønnessen gikk på snowboardlinja, var det flere jenter enn det hadde vært på lenge.

– Vi var en god gjeng som pusha hverandre, og hadde et rom å være komfortabel i, forteller hun.

– For meg startet snowboarding i det klasserommet, eller i det klassemiljøet.

Maria Hilde begynte å kjøre ordentlig for ti år siden, da hun var 18. Hun forteller om å bli introdusert for en mannsdominert sport, preget av en mannssjåvinistisk kultur.

– Da var brettkulturen veldig skremmende, sier Hilde.

Med få kvinnelige forbilder å se opp til, var det ikke lett å føle at man hørte til.

– Man så ikke så mange som seg selv i miljøet, og følte seg kanskje litt utenfor. Vi vil ikke at andre skal føle på det samme.

– Sensesse står for Sensitive Finesse. Hva er greia med navnet?

– Jeg ville fremheve feminine verdier, for jeg føler at kvinner ofte må tilpasse seg det menn synes er bra og viktig. Kvinner kan ha andre verdier, og det er en styrke, tenker jeg, sier Hilde.

– Jeg skal ikke definere alle jenter, det trenger heller ikke handle om kjønn, men jeg har lagt merke til at mange jenter er mer sensitive, og at vi er gode til å se hverandre. At vi tar inn andres følelser og perspektiver, er en form for sensitivitet, fortsetter hun.

– At du ser andre er en styrke, og den vil jeg fremheve som en positiv ting i brettsport.

– Jentene fikk gjennomgå

Maria Hilde tenker tilbake til da hun begynte med snowboard:

– Man måtte prove at man faktisk var der for å kjøre snowboard, ikke bare for å se på guttene.

Hun forteller om et magasin rettet mot snowboard-miljøet der det sto ting som «Er du en pro-hoe», som for de uinnvidde kan forklares som en slags groupie.

– Jentene fikk gjennomgå, sier Hilde.

Tønnessen sier seg enig og forteller om funnet av et gammelt Playboard Magazine. I bladet sto som en oppsummering av et arrangement: “Det var snowboard, drinks og damer på menyen”.

– Det er så fucka, sier hun oppgitt.

Som unge snowboardere ønsket de å bli en del av kulturen.

– Jeg ville så gjerne være en del av det. Jeg så masse filmer og digget den delen av kulturen, men plutselig kunne det være humor som man reagerte på, sier Hilde.

– Man blir presentert for de verdiene som ligger til grunn, og så legges det opp til at man skal være med på det og synes at det er funny, men så er det ikke det i det hele tatt, sier Tønnessen.

Hilde er enig:

– Man skjønte ikke alltid hva som var galt med det heller, at det var avsenderen av den type humor som gjorde noe galt.

Det tok tid før jentene skjønte at humoren gikk på deres bekostning.

– Det er veldig naturlig gjort. Det føler jeg at det fortsatt er, bare at det var i en enda større grad før. Nå begynner man å bli litt mer klar over det, forhåpentligvis, sier Tønnessen.

Fikk du med deg denne? Den ensomme cowboy

Selvrepresentasjon

– Hvordan er forholdene for jenter i brettmiljøet nå?

– At vi kan styre mediene selv gjennom sosiale medier, hjelper veldig mye. Jenter kan presentere seg selv, og da blir det ikke en like stereotypisk fremstilling. Det er ikke bare én type jente som står på snowboard, som er synlig, fortsetter hun.

Tønnessen føler at det fortsatt finnes shaming av jenter som driver med brettsport. Det er alltid er noen som skal ha en mening om hvordan man ser ut.

Andre kvinnelige snowboardere kan også snakke nedsettende om jenter i brettmiljøet. Hvis man kler seg i rosa, er «typisk» feminin og viser hud, kan man motta kritikk for å fronte jenter i brettsport på den måten.

– Det er da også en måte man må kunne fronte på, sier Tønnessen.

– Det er en gammeldags tankegang at én jente må representere hele kjønnet. Jeg synes det er veldig slitsomt. Jeg vil være en person, ikke bare kjønn, sier Hilde.

Rosa dager

Mandager er det vanligvis «jenteskate» i Oslo skatehall, og hver onsdag i oktober var «rosa onsdag» på Snø i regi av Brettforbundet. Både Maria Hilde og Stine Tønnessen er ambassadører for Brettforbundet.

– Ideelt sett trenger man ikke ha noen kjønnsbaserte opplegg eller noe som helst, men det trengs kanskje som et middel for å komme seg dit, og der er vi ikke enda, sier Tønnessen.

– Ja, vi lager jo masse opplegg som er rettet mot jenter eller folk som definerer seg som jenter, og det er jo fordi vi følte at det var vanskelig å finne vår plass da vi kom inn i brettmiljøet, legger Hilde til.

De håper det hjelper folk til å føle seg trygge i resten av miljøet, og understreker at det er masse fine mennesker man kan få kontakt med. At det er et sammensveiset miljø, kommer tydelig frem: I løpet av den timen vi sitter på kaféen, hilser de på et titalls folk som går forbi.

– Det blir en snill vei inn?

– Ja, både Stine og jeg har vært i motorsport før, og vi er vant til å ta plass. Men det er jo ikke alle som er den type karakter eller person. Vi vil jo ikke misse ut på de som kunne elsket å kjøre brett, avslutter Hilde.

Venninnene i Sensesse har også hatt egne eventer, både inne i skatehallen, og på Tryvann.

– Der har vi hatt railjam da, for jenter, sier Hilde.

– Railjam?

– Vi har mye lingo_ som vi oppdager når vi snakker med andre, ler de.

– Det er rails, bokser og rør som man kan kjøre på, og så kjører man ned og forsøker å gjøre det beste trikset, forklarer Hilde.

Tønnessen forteller at de i stedet for å bruke vanlig første, andre og tredjeplass, fokuserte på at man skulle utmerke seg på andre måter.

– Det er en konkurranse, men veldig lavterskel. Du kan vinne for det mest kreative trikset, eller for det hardeste fallet, for eksempel.

Mer jenter i monitor, takk

Hilde forteller at det var ekstra gøy fordi de bygde bakken selv, de fikk det på sin egen måte, og da ble resultatet bra.

– De fleste parker er bygget av menn, sier Hilde.

– Kanskje er det ikke så mye annerledes. Likevel vet jeg at hvis du spør ti jenter hvordan de vil at parken skal se ut, så vil den se annerledes ut enn om du spør ti gutter.

Det forklarer hun med at det er færre kvinner enn menn som driver med brettsport, derfor blir gjennomsnittsnivået lavere. Hilde trekker også frem at man kanskje har ulike måter å gå frem på når man skal lære seg noe nytt.

– For eksempel er det mange i vår gjeng som liker å ta det gradvis, og øke vanskelighetsgraden etterhvert som man blir komfortabel. Men det er noe jeg prøver å finne ut av, egentlig, hvordan man kan gå inn i infrastrukturen, sier Hilde.

– Jeg tror det hovedsakelig er de som jobber i parken, som bestemmer hvordan den skal se ut, og det er jo mannsdominert til tusen, sier Tønnessen.

– Det er jo som med alle andre arbeidsplasser, likestilling og mangfold kan gjøre det bedre for alle. Det er viktig alle steder, sier Hilde.

Avkobling i nedoverbakke

Klokka nærmer seg seks, og bakken venter. Universitas’ fotograf spenner på seg skiene sammen med Hilde og Tønnessen, for mens hun har vokst opp i alpene med en slalominstruktør til far, speiler mine skiferdigheter at jeg har tilbrakt barndommen på flatmark. Jeg holder meg her, inntil videre.

– Hva liker dere best med å stå på snowboard?

– Det er vanskelig å si hva jeg liker best, men for meg begynte det med å kunne utfordre meg selv og oppleve mestringsfølelse, sier Tønnessen.

– Det var noe jeg synes var skikkelig skummelt, men som så utrolig kult ut. Etterhvert når vennekretsen min besto mer av folk fra snowboardmiljøet, så har det fellesskapet blitt det som betyr mest, fortsetter hun.

Hilde trekker frem det å være ute og ha en grunn til å gjøre en aktivitet i hverdagen, som positivt med snowboard.

– Jeg kan være i skikkelig dårlig humør en dag, men så har jeg avtalt med noen å dra opp i Tryvann, eller så bare drar jeg opp selv fordi jeg føler at jeg må. Når jeg kommer dit, har jeg masse energi, mørketiden er glemt, og så tar man t-banen hjem, og da har man hatt en fin dag, forteller Hilde.

Tryvanns tidlige åpningstider passer bra for studenter. Hvis man ikke har en tidlig forelesning, kan man være der på dagen i sola og lese på kvelden, foreslår Hilde; det gjorde nemlig hun mye da hun var student.

– De dagene det snødde, var ikke jeg på lesesalen. Å kjøre snowboard er en veldig bra pause for å tenke på noe annet, sier Hilde, og Tønnessen legger til:

– Ja, man kobler virkelig helt ut fra dagliglivet. Å komme hit i perioder med mye skole, er gull verdt.

Les også: Lidenskapen bak linsen