Den ensomme cowboy

Her kommer vinteren — med avlyste aktivitetstilbud, hobbyer lagt på is, en anbefalt sosial sirkel på fem og et nedstengt og døende uteliv. Mørketiden har kanskje aldri sett mørkere ut.

Samtidig har smittevern gjort psykisk helse-tilbud for studenter til et lappeteppe av digitale løsninger og køene — de har blitt enda tregere. Mer enn noensinne tilhører hjelpen de som oppsøker den. For en del menn er dette kanskje spesielt kritisk.

— At mannlige studenter har et mindre sosialt nettverk, og at de sjeldnere oppsøker hjelp, fikk oss til å tenke at det er en målgruppe man skal prøve å gi et konkret tilbud til.

Det sier Halvor Dahle, rådgiver i SiO Helse. Han og SiO-psykolog Henrik Rødsten Gilde har de siste fire ukene ledet en samtale- og refleksjonsgruppe for mannlige studenter. Kurset er et pilotprosjekt inspirert av en lignende gruppe som «Reform — ressurssenter for menn» gjennomførte ved Universitetet i Agder.

Overorganisert ukentlig samvær høres kanskje ut som et barn av korona, men det faglige grunnlaget for tiltaket kommer fra forrige utgave av Studentenes helse og trivselsundersøkelse som kom i 2018.

I undersøkelsen kom det blant annet frem at dobbelt så mange kvinner (16 prosent) som menn (8 prosent) søkte hjelp for psykiske plager, og at menn har et mindre sosialt nettverk enn kvinner.

Samtalegruppen er tilpasset menns kresne forhold til psykisk helsehjelp. Man trenger nemlig ikke slite med ett spesielt problem for å delta, forteller kursholderne.

— Det er ikke terapi

— Guttene som er i gruppa vår, synes det er viktig at vi trekker frem at det er lavterskel, ikke noe skummelt. Det er ikke terapi vi driver med, det er mer et forum for å snakke om ting, sier Gilde.

Noen ganger er tema for samtalen menns psykiske helse, andre ganger handler det om følelser, seksualitet, dating eller sosialt nettverk. Til sammen skal gruppesamtalene skape refleksjoner rundt hva det vil si å være mann i 2020.

— Vi prøver aktivt å få flest mulig refleksjoner på bordet. Man skal få øynene opp for at det er andre måter å se saker på. Halvor og jeg har ikke svarene. Vi får like mye ut av å være med på samtalene som kursdeltakerne, sier Gilde.

I tillegg til krav om åpne sinn har de et knippe grupperegler: Det er lov å være uenig, og man skal kunne dele dårlige erfaringer og komme med uferdig tanker. Og til slutt: taushetsplikt, for ordens skyld.

— Merker dere at det sitter langt inne for deltakerne å snakke om temaene?

— Vi har faktisk undret oss over hvor kort tid det tok før gruppen ble trygg. Vi tenkte jo at noen temaene kunne være vanskelig å snakke om i en gruppesetting, men jeg opplever at alle som er med i gruppen, deltar, sier Gilde.

Før hver gruppesamtale serveres det en enkel middag, ikke bare for å gjøre logistikken enklere for deltakerne, men også for å skape en følelsen av fellesskap.

— Det er noe med å «samles rundt leirbålet». Man kan møtes og bare snakke om de tingene som betyr noe. Sånne arenaer tror jeg det finnes veldig få av i dag, sier Gilde.

Vi hang en kveld med et par studenter med hver sine amerikanske drømmer før USA-valget: –⁠ Jeg liker Trumps politikk med at man setter sin nasjon først

Fifa og følelser

Imens, på youtubekanalen «Psykt normalt», sitter komikerne Oskar Fjørtoft Sandanger og Herman Flesvig og prater løst og ledig om flauhet, mens de spiller Playstation i et knalloransje rom. Det er Sandanger, deltidsstudent ved Oslomet, som er programleder på kanalen — hjernebarnet til youtuber Malin Nesvoll og Mental helse ungdom, med støtte fra Stiftelsen Dam.

For tiden produserer kanalen «Føler’n», en serie som handler om gutter og følelser, med gjester som Victor Sotberg, Joakim Kleven, Niklas Baarli og Nicolay Ramm og en ny følelse for hver episode. Så langt er det tre av dem: flau, sint og trist.

Vi møter Sandanger i stuen hans på Rosenhoff, hvor han har brygget oss en kruttsterk kaffe. På stuebordet ligger Playstation-konsollen klar.

— Å spille mens vi snakker, var min idé. Noen av de fineste samtalene jeg har hatt, kom mens jeg spilte Fifa. Vi gutter liker ikke å sitte på en kafé og brette ut om følelsene våre, og det er mindre skummelt når du sitter med trynet inni skjermen. Det er vanskelig å åpne seg. Man må bare legge til rette for at det skal bli enklest mulig.

På spørsmål om hvorfor det er sånn, advarer han at han har en bachelor i drama- teater og kommunikasjon; dette er utenfor hans fagfelt.

— Men jeg har jo erfaring med å vokse opp som gutt. Jeg husker at jeg snakket med venninnene mine om følelser, men aldri bestekompisene. Og jeg kunne aldri begynt å snakke om følelser i fotballgarderoben. Det handler om å være tøff nok, som Lisa Børud synger.

Frykter frykten

Sandanger kjenner på det ennå, når han sitter i studio med youtubere og påvirkere, at enkelte følelser er vanskelige for ham å snakke om. For eksempel prøvde han å avlyse en kommende episode om frykt. Men Malin Nesvoll insisterte på at de skulle ha den med, nettopp fordi det er vanskelig å snakke om.

— Gjestene våre må nok også bryte noen barrierer, men dem vi har hatt hittil, har vært veldig åpne, og de kan virkelig snakke frem en god sak.

Han mener det er viktig å være der unge er: på nett. Den største utfordringen med kanalen er likevel å nå målgruppen, forteller Sandanger.

— Vi lager jo en serie for unge menn nå, men vi når flest jenter.

— Hva må til for at menn skal tørre å være mer åpne?

— Jeg tror ungdom trenger gode rollemodeller som kan åpne seg. Det er litt det vi prøver å få til på «Psykt normalt», sier han og legger til en oppfordring til regjeringen om å vie mer midler til tiltak for å ivareta mental helse — særlig under pandemien.

Å prate om psykisk helse i normale situasjoner tror Terje Reed, sosialarbeider i Mental helse ungdom, kan være en nøkkel for noen.

— Hvilke tiltak må på plass for å hjelpe unge menn?

— Veldig mye psykisk helsehjelp bygger på tradisjoner hvor man sitter og snakker sammen på et kontor. Denne typen terapi funker ikke for alle menn. For mange kan det være viktig å gjøre en aktivitet samtidig som man snakker, og å snakke et sted hvor man føler seg trygg, enten det er i bilen, i skogen eller debrief-kultur etter fotballtrening.

Reed mener samtidig man må arbeide for å få et felles språk og kunnskap.

— Psykisk helse er veldig individuelt og vanskelig å formidle til andre, derfor er det viktig å ha et språk for dette. Jeg tror mange menn synes det er vanskelig å være åpen og ærlig og snakke om følelser. Dette fører ofte til innestengt smerte, som misoppfattes av andre, for eksempel som sinne eller irritasjon, sier Reed.

— Hvis man ikke vet hva depresjon innebærer, hjelper det ikke å bli spurt hvor deprimert man føler seg i dag. Man bør skifte narrativer fra sykdom til mestring, styrke og ressurser.

Feminiserte rom

Samtalegruppen til SiO møtes for fjerde og siste gang den 18. november. Etter det går de syv medlemmene hvert til sitt.

Så gjenstår bare resten av alle mannlige studenter i Norge som ikke sliter med noe spesielt, men er fanget i gamle ideer om maskulinitet.

I dette tempoet har Dahle og Gilde en stor jobb foran seg.

— Om det blir mye interesse, skulle vi gjerne ha utvidet som bare det. Men dette er et pilotprosjekt hvor vi tar erfaringer og tilbakemeldinger med i planleggingen til neste år, sier Dahle.

— Hvorfor må man ty til organiserte møter for å få menn til å snakke om følelseslivet sitt?

— Det spørsmålet er det vanskelig å svare på! I gruppen kom det frem at mange opplever sosialt samvær som aktivitetsbasert, at man gjør en sport eller noe sammen, heller enn at man «setter seg ned» for å snakke om hvordan man har det, sier Gilde.

— Det finnes selvfølgelig kompiser som kan ta en kaffe og snakke om livet, men som regel møtes vi for å se en film eller spille squash, og da kan det være vanskelig å komme inn i den dype samtalen, legger Dahle til.

Han mener terskelen for å be om hjelp må bli lavere — også i normale situasjoner.

— Jeg har en teori om at det finnes mange problemspesifikke og avgrensede tilbud, for eksempel sorggrupper, men hva med normalitetsperspektivet? Det normale innebærer jo også vanskelige ting — ting man ikke alltid fikser selv! sier han og fortsetter:

— Jeg og Henrik har også snakket litt om at terapirommet kan være feminisert. Vi har undret oss over om kanskje menn får litt pes for ikke å være like flinke til å snakke om følelser som kvinner og at man må være veldig åpen om følelsene sine og velartikulert for å få hjelp. Det burde gå an å få hjelp uten å forlange noe mer enn at man skal snakke vanlig om ting.

Noen studenter legger ikke fra seg studiene når de drar hjem fra lesesalen, men bruker Youtube til å formidle faget videre: Lidenskapen bak linsen