Dette er hvorfor ifølge forskeren

I 2021 valgte kun 10,5 prosent av UiO-studentene å gå til urnene under studentparlamentsvalget. Valgdeltakelsen var den laveste på ti år. Hvorfor er det sånn?

Jørgen Bølstad er førsteamanuensis ved Institutt for statsvitenskap ved UiO, hvor han blant annet forsker på politisk psykologi og valgdeltakelse. Kan forskning på deltakelse og demokrati i andre sammenhenger si noe om velgernes oppførsel i studentvalget? På spørsmål om hva som kan ligge bak den lave valgdeltakelsen trekker Bølstad særlig frem to forhold:

– For det første kan velgerne miste motivasjonen til å stemme hvis de opplever at det er lite som står på spill. Hvis sakene som tas opp ikke oppleves som særlig betydningsfulle verken i negativ eller positiv forstand, synker gjerne valgdeltakelsen. For det andre er velgere opptatt av i hvilken grad politikerne de stemmer på har makt til å gjennomføre endringer.

Les også: Derfor gidder de å engasjere seg i studentpolitikken

– Hvordan kan disse mekanismene forstås i sammenheng med studentvalget?

– Det kan være at studentene ikke opplever sakene som tas opp som spesielt viktige, og kanskje også at det blir vanskelig å skille listene fra hverandre. Man kan til en viss grad se en høyre-venstre-akse, men man kan se for seg at det på mange områder blir vanskelig å forstå hva forskjellen består i.

Bølstad påpeker at for mange velgere blir hvilke saker politikerne fronter først relevant dersom det er realistisk at de blir gjennomført.

– Vel så viktig er hva slags innflytelse Studentparlamentet har overfor andre aktører. Hvis studentene opplever at representantene deres ikke har makt til å gjennomføre politikken sin, kan det være vanskelig å skjønne hvorfor man skal stemme på dem.

Han trekker frem flere saker som sannsynligvis engasjerer de fleste studenter, som nivået på studiestøtten og tilgang til rimelige studentboliger. Men det er ikke sikkert Studentparlamentet oppfattes som en reell maktfaktor i disse sakene.

– Når det gjelder viktige avgjørelser på nasjonalt nivå, har ikke studentrepresentanter så mye de skal ha sagt. De kan selvfølgelig løfte frem saker, men det er tyngre aktører som Stortinget, som tar de faktiske avgjørelsene.

Det er imidlertid ikke gitt at studentpolitikk skal være et marginalt fenomen. Både i norgeshistorien og verden for øvrig finnes det nok av eksempler på kraftfulle politiske bevegelser som har startet på universitetene. Det at det finnes studentparlamenter og -representanter i det hele tatt er ofte resultatet av tidligere studenters engasjement. Hva er det som har endret seg?

– En grunn til dette kan være at dagens studenter er mindre kritiske til autoriteter enn de var på for eksempel 60- og 70-tallet. Det er ikke sikkert de er mindre engasjert i samfunnet, men dette kan ta andre, mindre systemkritiske former, sier Bølstad.

– Det kan også være så enkelt som at mye har endret seg til det bedre. Studentene har flere rettigheter og blir nok lyttet til mer enn før. Behovet for lokalt opprør er kanskje litt mindre nå?

Bølstad trekker frem Europaparlamentet som en mulig parallell til det norske studentdemokratiet. Han forteller at dette i sin tid ble innført for at borgerne i EU-land skulle føle seg bedre representert i EU-systemet, men at begrenset makt i starten medvirket til lav valgdeltakelse. Når velgerne uteblir, risikerer demokratiske organer å miste legitimitet og slagkraft.

– Hva kan dette ha å si for Studentparlamentets påvirkningskraft overfor universitetet, SiO og andre aktører?

– Man kan se for seg at Studentparlamentet får mindre betydning dersom det ikke oppfattes som en reell representant for studentene. Det er ikke umulig at studentpolitikerne kunne fått mer å si dersom de kunne vise til at de hadde flertallet av studentene i ryggen.

Les kommentar: Studentvalget føles trivielt fordi det er det. La oss gjøre det viktig

Les også: Snart kan du studere drag på universitetet