Studerte seks måneder i ødemarken – nå drar Arvid Folke Järnbert hjem

– Nå dør jeg.

Klokken er bare så vidt seks om kvelden, men fjellhytten til Arvid Folke Järnbert (20) er omringet av et tett oktobermørke. Inne i hytten ligger en ensom vedkubbe i peisen og lyser svakt opp hovedværelset. Folke har dekket gulvet i hytten med tepper for å dempe trekket. I sengen ligger han pakket inn i en tykk sovepose. Tidligere på dagen har han hatt besøk, men nå er han alene igjen. Plutselig går det opp for han: han skal være alene i seks måneder til.

Tankene blir avbrutt av den svake knitringen fra peisen og lyden av raske museføtter fra veggene. Folke går langsomt bort til skrivebordet og skiver en siste beskjed. «Kjære mamma og pappa. Jeg har gjort så mye dumt. Tilgi meg. Folke».

Se flere bilder i bildekarusellen over

Det er ikke panikk som fyller Folke, men en følelse av resignasjon og aksept. Nå klarer han ikke mer, nå dør han.

Folke kaster et siste blikk på bøkene og lukker øynene. Seksten timer senere våkner han. Ut av vinduet ser han at det brune høstlandskapet har blitt dekket av en dyne av snø.

– Faen, nå må jeg flytte bilen før den snør fast.

Universitas møtte Folke i høst: Han fikk nok av storbyens distraksjoner, og tok med seg studiene til fjells

Vender hjem

Tre måneder senere står Folke på kjøkkenet i den samme hytten. Han putter poteter i en ustø kjele, mens han plystrer muntert.

– Jeg gleder meg til å flytte tilbake til Oslo, utbryter han.

I august besøkte Universitas Folke. Da hadde han nettopp flyttet til høyseteren hvor han skulle studere og leve uten innlagt vann og elektrisitet. I den enkle hytten håpte Folke å komme seg bort fra storbylivets distraksjoner og døgnåpne kebabsjapper. Alene i hytten så han for seg hvordan kunne klare å ta et dypdykk i litteratur og studier.

Når Universitas besøker han igjen i januar har Folke ombestemt seg. Han skal nå flytte fra fjellet og tilbake til travle Oslo. Fra første februar har han fått studenthybel på Sogn studentby, og han avslutter prosjektet etter drøyt fem måneder, og tre måneder før dets planlagte slutt.

November og desember var tøffe måneder i ødemarken. Da han besøkte familien i juleferien kom vendepunktet.

– Da jeg kom hjem, gråt mamma av glede. Hjemme hadde jeg plutselig masse energi. Jeg ville være med tantebarnet mitt, søstrene mine og familien min, og da hadde jeg ikke tid til å sove 16 timer om dagen slik jeg hadde jeg gjort på hytten.

Mens han var hjemme fikk Folke livslysten og energien tilbake.

– På et tidspunkt innså jeg at jeg klarte å gjennomføre prosjektet, men jeg begynte å spørre meg selv til hvilken pris. Jeg innså at jeg ville reise tilbake til Oslo hvor ting skjer. Jeg er lei av å råtne bort i en fjellhytte.

Til tross for rigide omgivelser har det på studiet vært et mirakel-år for Folke. A-ene har kommet på rekke og rad og planen er å ta 80 studiepoeng dette semesteret. Det krever mye obligatorisk oppmøte som ville vært umulig å kombinere med en bostedsadresse i Gudbrandsdalen.

Folke forteller ivrig at han ser frem til å drikke kaffe på Frederikke en regnværsdag. Mens han serverer kokte poteter og laks, forklarer han om hvilke matvaner han har hatt på fjellet.

– I en periode spiste jeg brød til alle måltider og sjokolade på kvelden. Det var så kaldt at jeg ikke orket å gå inn på kjøkkenet.

Friluftsmagasineier: - 999 av 1000 ville fått panikk og kastet seg på første buss hjem

En romantisk myte

En nedsnødd campingstol lener seg slitent mot hytteveggen, og er det eneste som tyder på at det en gang var sommersol og grønn bakke som omkranset hytten. Nå er bakken dekket av dyp snø og man kan bare så vidt skimte de grå busktoppene i det hvite landskapet.

Inne i hytten sitter Folke i en lenestol med middagen i fanget og mimrer tilbake til de første lykkelige månedene av prosjektet. Den gang da campingstolen enda sto oppslått på tunet.

– Jeg var i en slags eufori. Jeg leste mer på to måneder enn jeg leste i hele fjor og jeg danset en halvtime hver dag. Det var i kroppsspråket jeg først merket at det gikk nedover, forklarer Folke.

Danseløven Folke begynte mer og mer å bevege seg som en pasient på et eldresenter og ensomheten ble bare verre og verre.

– I tillegg til ensomheten var det veldig kaldt og til slutt skrudde hjernen seg av. Jeg bare lå i sengen og stirret i taket, og så etter ansikter. Etter hvert ble jeg deprimert og ville ingenting. Jeg vurderte å droppe hele greien, men samtidig orket jeg ikke det heller.

I tillegg til å stirre i taket, begynte han etter hvert å snakke med sin egen skygge.

– Det var ganske nedslående samtaler. Samtalene var typisk «Ja, så ligger du her igjen» og «Du kan ikke ligge her hele dagen. Men, bare ligge litt til?»

Han forteller at han kunne sove femten timer hver dag og orket hverken å fyre i peisen eller lese. Mens han lå i sengen drømte han mye.

– Det er litt paradoksalt at jeg dro ut hit for å dra fra venner og familien, men likevel er det dem jeg drømmer om. Man kan fri seg fra folk fysisk, men man kan ikke fri seg fra dem psykisk. Jeg har blitt mindre idealistisk og mer voksen og realistisk. Det er en romantisk myte å dra ut i skogen og oppleve naturen, men slik er det ikke, sier Folke tankefullt.

Ukens lyspunkt

En gang i uken spenner Folke på seg fjellskiene og tar turen ned til byen. Byturene er et avbrekk fra ensomheten på fjellet og blir fort ukens høydepunkt. Mange lange ettermiddager blir tilbragt på det lokale vertshuset litt utenfor Vinstra. Der pleier Folke å sitte i et hjørne og sippe til kaffen mens han oppdaterer seg på ukens nyheter, skriver mail til familien og ser på menneskene rundt seg. Mens servitrisen Anna rydder opp etter kveldens gjester, pleier Folke å slå av en liten prat.

– Vi snakket om alt fra kirkegårder, Freud og ensomhet. Det var ikke lenge vi snakket, kanskje fem minutter. Det er så fint å se inn i noen sitt ansikt, smile og le litt, selv om jeg hverken vet etternavnet hennes eller har telefonnummeret hennes, forteller han.

Anna er den eneste personen Folke prater med i løpet av en uke. Samtalen er en deilig distraksjon fra hyttelivet hvor tomatene fryser til harde biljardkuler, og samtalene gir han energi til en ny uke.

– Jeg setter mer pris på mennesker og relasjoner nå enn før jeg flyttet opp på fjellet.

Tilbake på besøk

Snart pakker Folke skipulken og vender nesen mot Oslo. Selv om han ser frem til å kunne dusje hver dag og ikke trenge å fyre for å bli varm, er det vemodig å flytte.

– Jeg har blitt overasket over hvor glad jeg har blitt i høyseteren, sier Folke.

Etter at han bestemte seg for å avslutte prosjektet har han igjen fått en ny giv og leselysten har igjen kommet tilbake. Folke understreker at han også har hatt fine opplevelser på fjellet og at han føler seg heldig som får oppleve noe Folke vanligvis ikke får.

Har du oppnådd det du ville med prosjektet?

– Det kommer an på hvordan man ser på det. Hvis målet mitt var å bli vis, har jeg ikke blitt det. Hvis målet var å utforske ensomhet har jeg definitivt klart det.

Hytten har han tenkt å beholde ut semesteret. Han planlegger allerede å dra opp igjen, men da bare for et kortere besøk.

– De sa jeg ikke kom til å klare å gjennomføre prosjektet mitt og jeg klarte det ikke. Det pleier jeg noen ganger å si til meg selv, sier Folke med et smil om munnen.