Rømte til ødemarken for å studere

– I fjor høst begynte jeg ved Universitetet i Oslo. Jeg klarte ikke å kombinere fag og det sosiale. Det var et forferdelig år. Jeg spiste kebab opp til tre ganger i uken og jeg kunne sitte våken hele natten og spille FIFA.

** Se stor bildespesial øverst i saken.

På en forblåst seter, 950 meter over havet, sitter Arvid Folke Järnbert (20) utenfor en liten fjellhytte og røyker sigar.

Noen lilla blomster klamrer seg til den brunsvarte hytteveggen, og er en av få planter som overlever det harde været. I stuen kan man kjenne vinden trekke fra gulvet. Rommet er enkelt innredet med meter på meter med bokhyller, to grønne lenestoler, en madrass som fungerer som seng, og en solid trepult. På pulten ligger flere bøker, blant annet Bibelen og Hundre års ensomhet av Gabriel García Márquez. Hytten har verken strøm eller innlagt vann.

Dette er Folkes hjem og studiested de neste ti månedene.

Uten praktisk sans

Som nyinnflyttet statsvitenskapsstudent ble overgang til storbyen vanskelig for Folke. Studiene gikk ikke særlig bra og den store avstanden mellom foreleser og student var en stor forandring. Folke måtte bort og bestemte seg for å flytte alene på en hytte langt borte fra byens kjas og mas for å få ro. Nå har han byttet bort dongeribukse og tøysko, og står i nyanskaffet fjellbukse og fjellsko. Han har aldri eid et sett med turklær før.

– Det nærmeste jeg har vært naturen er leirskolen på barneskolen, sier han.

Om natten går han på do med øks fordi han er redd for mørket.

– Jeg er redd for mørket. Jeg vet det er irrasjonelt, men jeg er redd for at det skal stå noen utenfor hytten om natten.

I tillegg skremmer de beitende sauene han. Likevel er han klar for ett år i villmarken og gjennomføre det han kaller et dannelsesprosjekt.

– Jeg vil utvikle en brennende nysgjerrighet, vilje og utholdenhet. Dette tror jeg at jeg klarer best i ensomhet på fjellet.

Obligatorisk oppmøte

Blant flere religiøse bilder, henger et svart tolvtall på veggen. Tolvtallet er startnummeret fra et maratonløp Folke har deltatt i. Dette er en påminnelse om utholdenhet og den skal oppmuntre han når livet på fjellet er vanskelig.

For Folke har likevel det vanskeligste med livet på seteren – så langt – vært å finne emner ved universitetet å melde seg opp til.

De siste årene har UiO blitt stadig strengere på obligatoriske oppmøtekrav. Det gjør det vanskelig å studere fra en fjellhytte. Folke har nå begynt på en bachelorgrad i litteraturvitenskap, men blir tvunget til å ta frie emner i medievitenskap og psykologi på grunn av kravene om oppmøte.

– På UiO hadde jeg skole hver dag, og det krevdes oppmøte litt sånn som på videregående. Jeg lærer best i ensomhet og den obligatoriske undervisningen gjør slik at man ikke får bestemme selv hvordan og hvor man leser best.

Folke mener at obligatorisk undervisning kan være bra for å løfte bredden, men kveler samtidig de individuelle talentene. Han mener at universitetene skaper en ytre tvang som hindrer individuell frihet.

– Man bør bli oppmuntret og veiledet av universitetet, men de kan ikke kontrollere studentene. Det er bra at de tilbyr seminarer, men de bør ikke være obligatoriske.

Han tror derfor at resultatet av obligatorisk oppmøte er at universitetet blir en yrkesforberedende fabrikk.

– Kunnskap bør tilegnes for kunnskapens skyld, ikke for å få seg en jobb. Der mener jeg UiO forsømmer kjerneverdien i høyere utdanning.

Fra kristen til russepresident

Det er ikke første gang Folke bestemmer seg for å gjennomføre prosjekter. Da han gikk i førsteklasse på videregående var han en kristenfundamentalist.

– Jeg hadde en enorm arbeidsmoral. Jeg ba en time hver morgen og kveld, og gjemte meg i et bøttekott i friminuttene på skolen for å lese bibelen. Denne arbeidsmoralen håper jeg å finne igjen på hytten.

Da han var religiøs gjorde han det bra på skolen, men etter vel et år som kristen begynte det å skli ut. Karakterene ble dårligere, han ble valgt til russepresident, og lesing ble erstattet av festing.

– Å flytte opp på hytten er på en måte en reaksjon på russetiden og å leve et utsvevende liv.

Et ensomt og enkelt liv

Kjøkkenet på den lille hytten inneholder en liten primus og en propanovn. Over et ustø kjøkkenbord er det hamret opp en hylle med 130 snusbokser. Dette skal dekke behovet for de neste ti månedene. I søppelposen på veggen kan man skimte flere ølbokser. Folke forteller at det går et par halvlitere om dagen.

– Det jeg frykter mest er å bli en deprimert alkoholiker, sier han.

Selv om både øl og snus er en del av hverdagen har Folke strenge rutiner. Den eneste avvekslingen fra lesingen får han på onsdager. Da har han nemlig en sabbatsdag hvor han lager noe ekstra godt til middag og drar ned til Vinstra for å handle mat og å sende e-poster fra biblioteket. Dette er eneste kontakten han har med omverdenen.

– Jeg er redd for ensomheten, men jeg tror det er bra å føle på den.

Folke forteller at han tror han vil utvikle seg intellektuelt i sin selvpåførte isolasjon, og at han håper bøkene vil bli levende i ensomheten. På den måte kan romanene bli hans måte å være sosial på.

– Jeg hører romanenes stemme argumentere i mot meg, og jeg kan svare ved å skrive kommentarer i margen.

Han forklarer at poenget ikke er å leve av naturen, men så rigid, stille og ensformig som mulig. Først da vil han klare å konsentrere seg om bøkene. Likevel tar han seg råd til noen utskeielser: én gang i uken går han ned beitemarken bak huset til en idyllisk innsjø. Blant gresstuster og sauebæsj røyker han en sigar i ettermiddagssolen.

– Sigaren er bare en rekvisitt, aktiviteten er å tenke. Jeg tenker bedre med en sigar. Sigaretter fungerer på samme måte, men den varer så kort. Jeg gidder ikke å gå helt ned til vannet bare for fem minutter.

Seks måneder senere: Slik gikk det med Folke