– Jøss, jeg er et kjempetalent!

– Er det elitestudentene fra Blindern som kommer?

Odd Nordstoga reiser seg fra den brune skinnsofaen i God Morgen Norges lokaler og rekker hånda til oss. Mannen som synger «grisen står og hyler» på Vinje-dialekt, tok exphil for å studere ved et universitet.

– Universitetet var litt sånn høgverdig. Jeg skal ikke si jeg ikke trivdes på Lærerhøgskolen, men jeg følte ikke akkurat at jeg var i eliten, da.

Men det var altså lærer han studerte til å bli, på høyskolens musikklinje. Foreldrene var lærere, og utdanningen virket dermed god å ta. Studiet falt aldri helt i smak.

– Det var en flott tid og kjempebra skole, men det å sitte i ring og snakke om følelser, didaktikk og samtaler – det ble liksom litt svevende for meg.

Nordstoga visste han ville bli musiker. Fra musikklinja på folkehøgskolen var han «fôra med selvtillit».

– Jeg tenkte «jøss, jeg er et kjempetalent!». Jeg hadde litt høye tanker om meg selv. En ungdommelig selvtillit som ikke var helt rota i virkeligheten.

– Personlig tror jeg nok jeg er mer av en «late bloomer» Erik Poppe – Jeg er en del av snyltegenerasjonen

I et halvt år prøvde Nordstoga seg på studentlivet. Han spiste havregrøt, opererte med budsjett og gjorde lekser på kvelden.

Så tok musikken overhånd. I tillegg til bandet til Lærerhøgskolen, var han med i en rekke andre band, og reiste også rundt i landet med moren og broren for å spille på skoler – i det som nå kalles den kulturelle skolesekken.

– Jeg dreiv med masse, det med skolen var liksom bare «stræitjobben», som de kaller det i Bergen, forteller han og innrømmer at karakterene ble deretter.

De fire årene 45-åringen studerte i Bergen, synes han likevel var fantastiske.

– Det var herlige år for meg. Jeg blomstra jo, var god som musikant.

Hverdagen i diverse kollektiv var også fin – som en fortsettelse av folkehøgskolen, forteller Nordstoga. Han fniser. Det var også «nokre jentur».

– Det var slike som ble sjarmert av meg, da sikkert. Jeg hadde noen som var litt, ja, «hissige» på meg.

Jentene fra lærerhøgskolen holdt han seg derimot unna.

– Jeg var iallfall ikke interessert i dem. De var slike indremisjonsjenter, herregud. Ikke bare vanlige kristen, men slik «kristen er ikke bra nok», liksom.

Fikk du med deg denne? Kaja Nordengen var kollokvienes hyggesjef

Nordstoga likte heller ikke skolebandet med lærerstudentene noe særlig.

– Vi peaka ikke. Vi var liksom ikke de hotteste studentene i Norge.

Likevel ble han etterhvert frontfigur, og bandet ble omdøpt til «Something Odd» og slapp albumet «Nordstoga». Det var da han skjønte han skulle bli soloartist

– Jeg tror ikke jeg albua meg fram, men jeg var vel en veldig tydelig identitet i det bandet, avslutter han, før han må skynde seg inn i God Morgen Norges studio for å spille. Universitas prøver seg på et siste spørsmål:

– Soloartist og læreryrket, det er ikke helt i overensstemmelse?

– Nei, det er ikke helt det. Som lærer er du liksom et slikt tannhjul i en stor greie som er veldig viktig. Men man er blitt mer individualistisk, og et slik liv som vi lever i dag, det ville for eksempel vært utenkelig for foreldrene mine.