Erik Poppe: – Jeg er en del av snyltegenerasjonen
Erik Poppe er suksessrik som få, men beskriver likevel seg selv som en usikker «late bloomer». Han mener dagens studenter må gi litt mer faen.
Det er fredag kveld, premiere på «Siste resept» og siste innspurt i produksjonen av filmen om Utøya. Likevel får vi halvannen time med filmregissør Erik Poppe.
Det har vært mye jobb i det siste. Poppe er i vinden som aldri før. Veien til suksess bygger på massive mengder arbeid, sier han. Suksess til tross; han er ikke blitt mer selvsikker med årene.
– Noen starter som verdensmestere. Personlig tror jeg nok jeg er mer av en «late bloomer». Jeg kjenner med glede på usikkerheten som preger meg, og usikkerhet tror jeg må til hvis du vil bli jævlig god.
«Per Fugelli – siste resept»: Et avvæpnende og rørende portrett
Veien inn i filmbransjen ble mer en omvei, som startet med kriminologi og statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, og flere år som journalist og fotograf. Det var en spennende tilværelse, men konfliktfotografering ble krevende i lengden. Kollegaene hans i felt slet med psykiske påkjenninger og rus. Det skremte ham.
Lidenskapen var fremdeles å fortelle historier, men formatet måtte endres. Dermed endte han på Dramatiska Institutet i Stockholm i slutten av tjueårene.
– Film var ingen stor greie i Norge på 80-tallet. Det stinket liksom litt av norsk film, forteller han. Etter møysommelig research kom han frem til at det måtte bli Stockholm, og Poppe ble én av tre studenter som ble tatt opp det året.
Når Poppe snakker om film, lyser engasjementet av øynene, og samtalen dreier ofte vekk fra studietiden. Hendene løper over bordet. Det er tydelig at riktig valg ble gjort.
– Jeg følte meg kanskje litt forpliktet til å være opinionsdanner. Jeg var typen som i samtale med andre gjerne slo historier i bordet – BAM!, utbryter han og hamrer knyttneven i bordet for å illustrere. – Jeg kunne bombe diskusjonen: «Jeg hører hva du sier, men du tar feil», liksom. En forferdelig debattant, men forhåpentligvis litt anstendig innimellom også.
Poppe er ikke i tvil om at studietiden er det som har formet ham mest som person. Ikke nødvendigvis kollokviene, men de uformelle møtene med andre mennesker, inkludert forelesere. Utdanningsmiljøet i Norge i dag er han heller skeptisk til, og etterlyser mer egenrådighet.
– Generasjon prestasjon er noe av det verste som har skjedd Norge. Jeg vil at noen skal stå på bordet og rope revolusjon, starte en revolt! sier han, men forsikrer Universitas' utsendte om at det ikke er vår feil. Det er hans generasjon som har skapt oss.
– Hva ville du kalt din generasjon?
Han tenker en stund, før han lander på «snyltegenerasjonen».
– Eller «Vil-ha-enda-mer-generasjonen», og jeg er ikke særlig stolt av det. Vi fikk hentet mest ut av velferds-Norge. «En bunt med surfere», mener han også er passende.
Filmanmeldelse: Hvem kan hoppe etter Poppe?
Selv om han i studietiden mener han fant seg selv, har han ikke noe behov for å skue over skulderen.
– Jeg mener at tiden du er i, er til enhver tid den du eksisterer i, og sånn sett den beste. Jeg er ikke glad i folk som sier at alt var bedre før.
Per Fugellis budskap om at det finnes noe godt ved hver livsfase, selv på vei inn i døden, er han tilhenger av. – Enhver fase i livet har sitt gull.
Slik minnes akademia Per Fugelli: Professoren som kunne målbinde alle
Avsluttende er det to ting han trekker frem som noe studenter bør ha i bakhodet. Det første er å bry seg om noe annet enn seg selv. Studier er vel og bra, men ingen nødvendighet. Det andre mener han er blitt fryktelig klisjé, men at det fremdeles står sterkt.
– Pers resept på et bedre liv er å gi litt mer faen. Og det synes jeg har deler av en sannhet i seg. Pust med lungene, ikke magen. Stå trygt plantet på bena og vit at dette kommer til å gå bra.