Troens betydning

Mens norske medier skaper overskrifter om høyreekstremisme og radikal islam, ønsker vi å løfte frem dem som ikke får like mange oppslag.

De unge religiøse som tror av egen lyst og vilje, fordi troen har en helt spesiell betydning for dem og deres hverdag. Tolv prosent av den norske befolkning er medlem av andre trossamfunn enn Den norske kirke. Det er over 600.000 mennesker. Hvem er de, hva tror de på og hvorfor?

– Gud er som oksygen

Muniba er 21 år, muslim og har flere ganger merket netttrollenes vrede. Likevel lar hun seg ikke påvirke av hets fra hvite menn som pusher femti.

På trappa utenfor moskeen øst i Oslo hilser Muniba Ahmad på noen barn som skal inn. De snakker urdu, men man forstår likevel at de har respekt for den 21 år gamle jusstudenten som de siste årene har markert seg i det offentlige, blant annet gjennom debatter med Hege Storhaug. Ahmad vil ikke at det skal fremkomme hvilken moske Universitas møter henne ved.

– Jeg vil ikke at moskeen skal havne i bråk for ting jeg mener i offentligheten.

– Jeg har alltid hatt en tro, men jeg begynte å praktisere troen på en voksen måte i 13-14-årsalderen. Da skjønte jeg at dette var riktig for meg, sier hun.

På ungdomsskolen gikk ikke Muniba med hijab. Det var ikke egentlig et bevisst valg, men på pilegrimsreise i 10. klasse fant ut at hun ville begynne med det.

– Jeg ventet til videregående, for jeg var litt redd for reaksjonene til folk rundt meg om jeg plutselig begynte med sjal, sier hun.

I begynnelsen var ikke sjalet et tema, og hun tenkte ikke over at hun hadde noe på hodet.

– Plutselig var det et problem, og man snakket om å forby hijab. Men forbud er jo for ting som er dårlige, er de ikke? sier hun.

Det er ikke mange muslimer som går på jussen med Muniba.

– En gang traff jeg en medstudent som var veldig kristen. Da er det som en barriere som faller, for man deler noen av de samme opplevelsene, selv om man ikke tilhører samme religion, forklarer hun og legger til at hun nesten bare har hatt positive samtaler med andre på studiet om religionen sin.

– Har du opplevd mye ubehagelig på grunn av religionen din?

– Det var en gærning som truet med å «kutte av bandasjehuet mitt» en gang. Det har vært noen situasjoner der hvite menn som pusher 50 har hetset meg, men jeg har vært veldig heldig og fått mye støtte fra de rundt meg.

Religionen er veldig viktig i hverdagen for jusstudenten. Hun ber fem ganger om dagen, og er i moskeen flere ganger i uken.

– Hvor viktig er Islam for deg?

– Jeg har alltid syntes det spørsmålet er litt rart. Gud er det som får hjertet mitt til å pumpe, det er han som holder meg levende. La meg stille deg et spørsmål: hvor viktig er oksygen for deg? Islam handler om å elske gud, kort og greit. Han gjennomsyrer livet mitt på alle måter.

– I mørket ser man lyset best

Da moren hans døde ble Mathias sint på gud. Det skulle ikke gå lenge før han innså hvor rar den tankegangen egentlig var.

Mathias Ledum (21) er aktiv i St. Olav katolske menighet i Oslo, både med jobb som katekesekoordinator og altertjener. Som kateket koordinerer han trosopplæringen for de unge i menigheten. Som ministrant hjelper Mathias presten i liturgien. Den rollen har han hatt siden han var elleve år gammel.

– Tjenesten har nok gjort at jeg har holdt meg nære kirken og troen hele tiden.

Inngangsporten til den katolske tro fikk han gjennom moren sin. Hun er filippinsk og tok med seg religionen fra hjemlandet hvor storparten av befolkningen er katolikker.

For to år siden opplevde Mathias en troskrise.

– Jeg mistet moren min. Jeg kunne ikke redde henne og følte derfor at gud ikke var der lenger.

Etter at moren gikk bort ble Mathias sint på gud.

– Jeg bygde en mur rundt meg selv og tenkte at gud kunne være på utsiden og at jeg etter hvert kanskje ble klar til å gå ut. I denne perioden gjorde jeg mange dumme ting, som jeg i ettertid angrer på.

Det gikk imidlertid ikke mange ukene før han kjente savnet etter å ha gud i livet sitt igjen. Han innså at det var troen som hadde båret ham gjennom de tøffeste tidene.

– Det er i mørket at lyset blir enda tydeligere. På samme måte så jeg gud enda tydeligere da livet var på sitt mørkeste. Lidelsen førte familien vår sammen. Vi følte en større omsorg og takknemlighet for hverandre, til tross for at det som skjedde hadde skapt dype sår.

Gud var kanskje enda mer tilstede enn før.

– Jeg kjente savnet etter kirken og måtte tilbake. Etter skriftemålet hvor jeg tilsto de handlinger jeg angret, ble jeg flere tonn lettere og følte at denne forsoningen var inngangsporten tilbake igjen til kirka og et liv nærmere gud.

– Selv om folk dør og det er trist, så tror jeg vi blir gjenforent en dag med de kjære vi mister på jorda. Det hjelper naturligvis å vite i sorgprosessen.

– Det må være en fin måte å hedre din mor på, gjennom troen hun også hadde?

– Det gir meg trøst å leve ut troen som er både hennes og min samtidig.

Tror på lyset i alle mennesker

Hos kvekerne er det rom for refleksjon over religiøse og etiske spørsmål, erfarte Lara. Derfor kan hun være non-theist og fortsatt kalle seg troende.

Lara Wik (26) tror ikke på gud og kaller seg ikke kristen, men er fullt ut en kveker. Da kvekerne ikke har en trosbekjennelse eller læresetninger er det stor åpenhet om teologiske spørsmål, og innenfor den mer liberale retningen er det flere som ikke tror på gud.

– Kvekerdommen er en åpen religion. Det er ingen som forteller meg hva jeg skal tro på.

Lara ble kjent med mange religioner i oppveksten. Hun ble sendt i anglikansk og katolsk barnehage. Frøet til hennes identitet som kveker ble sådd allerede i første klasse på barneskolen, da hun begynte på kvekerskole hjemme i Delaware, USA.

– Jeg syntes det var så fint med fellesskapet de forskjellige trossamfunnene hadde. Som barn er det ganske vanskelig å forholde seg til hva som er riktig når det er så mange uttrykk for troen.

Da hun kom i konfirmasjonsalder ble hun sendt på protestantisk konfirmasjonskurs. Lara valgte likevel å ikke stille som konfirmant.

– Hvis jeg ville ha en tro så ville jeg at det skulle være ekte. Jeg var fortvilet over at noen skulle fortelle meg hva jeg skulle tro på.

Gjennom hele videregående hadde hun en lengsel etter trossamfunnene og tilhørigheten hun hadde opplevd som barn.

– Jeg var på leting. Jeg prøvde buddhistisk meditasjon og mye forskjellig annet.

Da hun tok bachelor studerte hun religionshistorie og religionsfilosofi.

– Valget av studieretning tror jeg kom av en lengsel etter å finne tilbake til et trossamfunn.

Ved slutten av studiene bestemte hun seg for å prøve kvekertroen på heltid. Hun flyttet inn i et kvekerkollektiv i Atlanta, Georgia, hvor alle var aktivister. De hadde felles middager og andakter. Fra dette året begynte Lara å regne seg som kveker. Lara jobbet frivillig i et advokatfirma som jobbet mot dødsstraff, og forsøkte å hjelpe mennesker som har fått den mest alvorlige straffen man kan få i USA.

– Er det folk som har gjort så fryktelige ting at det ikke er noe av det gode igjen i dem? Det tror ikke jeg.

Klamrer seg til korset

Som soldat i Frelsesarmeen drikker ikke Sondre alkohol. Men om vennene hans drar på bar, blir han med og nyter Munkholm.

Sondre Krumsvik (21) legger et brunt gripekors av tre, en pussefille og en pakke Fishermans Friend på bordet i studentboligen. På veggen over gaming-PCen henger det et krusifiks.

Gripekorset symboliserer Jesus. Fishermans Friend-pakken kaller han den hellige ånde, og pussekluten bruker han til å holde brillene rene.

– Pussekluten symboliserer faderen, som ser alt.

Han har et tilsynelatende ironisk forhold til egen tro, men bak humoren ligger det en dypere mening.

– Gripekorset, pussekluten og Fisherman Friend-pakken symboliserer den hellige treenigheten. Symbolikk er viktig i troshverdagen min, for jeg har vanskelig for å visualisere ting, sier han.

Sondre er vokst opp i, og har sitt åndelige hjem, i Frelsesarmeen. De har slagordet «suppe, såpe, frelse».

– Dette henger sammen med det sosiale engasjementet. Frelsesarmeen ble grunnlagt i slumområdene øst i London, og før man prekte guds ord, skulle man sørge for at folk var mette og rene.

Han avbryter seg selv og løper ut på kjøkkenet.

– Da er det kanelboller her ute! roper han til Johan, som han deler kjøkken og gang med, før han kommer tilbake med nystekt bakverk.

– Ingen skal dra herfra sultne, sier han.

Den 21 år gamle lektorstudenten legger ikke skjul på at det til tider har vært tøft å ha en så sterk tro som han har.

– Jeg ble kalt både konservativ og from på videregående. Men jeg var på mitt mest konservative på den tiden, som også kan forklare hvorfor jeg var sosialt isolert. Jeg passet ikke inn i klassen, sier han med den vante latteren i stemmen.

Etter videregående studerte han sosialt arbeid, men i praksis på en institusjon for unge narkomane knakk han sammen.

– Da begynte jeg å tvile på gud, sier han, tar en lang tenkepause og legger til:

– Man er litt i tvil i ny og ne. Tror jeg virkelig på det her? kan jeg spørre meg. Men jeg konkluderer alltid med: Hvorfor ikke? Jeg ser ikke noe lokkende ved ateismen. Jeg liker å lese i bibelen, og jeg liker de verdiene jeg har vokst opp med.

Setningen som forandret alt

En åpenbaring i tempelet ryddet opp i identitets­krisen til Harvir Kaur.

– Det var ubalanse inni meg. Ingenting var «smooth sailing».

Harvir Kaur (22) er nestleder i Unge Sikher og jusstudent på Universitetet i Oslo. Harvir er oppvokst utenfor Drammen, men snakker punjabi i tempelet og hjemme. Da hun var tenåring opplevde hun imidlertid at de ulike rollene skapte en uro inne i henne.

– Jeg fikk et passivt forhold til sikhismen. Jeg forsøkte å finne identiteten min og ble derfor opptatt av andre ting.

Harvir sa til moren sin at hun trengte en tur til India, og de dro til hennes familie som bor i Punjab. Målet var å løse identitetskrisen hennes.

– Fordi Punjab er så annerledes enn Norge, får man en avstand til seg selv. Man får en vekker. Jeg hadde tid til å tenke over hvorfor jeg følte meg så alene om mine meninger og følelser, selv om jeg hadde mange mennesker rundt meg.

I byen Amritsar finner man tempelet Harmandir Sahib, det åndelige og kulturelle senteret for sikhismen.

– Tempelet der er yndlingsstedet mitt. Den firkantede bygningen rundt er laget av marmor. Tempelet i midten som er laget av gull heter Darbar Sahib. Det har innganger til alle fire himmelretninger for å symbolisere at alle i verden er velkomne.

Mellom hovedtempelet og bygningene rundt er det et basseng. Over høyttalerne hører man sikh-poesien sunget med musikken til å akkompagnere.

– Jeg gikk der og hørte en eller annen linje som traff meg skikkelig. Det føltes som svaret på alt. Det var svaret på alle spørsmålene jeg hadde stilt meg selv de siste fem årene i livet mitt. Jeg innså at grunnen til at jeg ikke har følt at jeg hører til noe sted, er fordi jeg har vært passiv til sikhismen. Det er der jeg hører til. Jeg trodde jeg kom til å finne støtte for tankene og følelsene mine et annet sted, men det er i sikhismen jeg hører til.

Dette er første gang Harvir snakker høyt om «Eureka»-opplevelsen i tempelet. Det er så personlig at hun ikke forventer at noen forstår. Etter den opplevelsen har hun aldri sett seg tilbake.

Flere saker om religion:

«SKAM»-Iman snakker ut om troen: - Jeg følte meg annerledes

Essay: Å være ung muslim i Norge er ofte som å leve et dobbeltliv

Flukt fra norske kirke: Nyskilt religion søker medlemmer

Unge kristne: Derfor venter de med sex

Muslimske «Amir» er homofil: Men vil gifte seg med en kvinne

Første homofile par som giftet seg i kirken: Størst av alt er kjærligheten