Nyskilt religion søker medlemmer

– Jeg forsto at en prest kan gi mye som en psykolog ikke kan. Vedkommende hjelper deg med store, vanskelige og eksistensielle spørsmål. Det kan hende at det høres trivielt ut, men hvis jeg kan få betalt for å være medmenneske, så er det dritkult.

Yrjan Mirzai Sunde (27) ønsker Universitas velkommen inn i Hasle kirke. Han er ikledd beanielue og fargerik Adidas-genser, og med en Skruf sterk dyttet godt inn under overleppa smiler han bredt der han står i vaffelosen på kjøkkenet.

Teologistudenten Sunde starter på sitt siste år ved Menighetsfakultetet til høsten, og er trosopplæringsleder for menighetene Hasle og Sinsen i Oslo. Han forteller at han alltid har vært søkende etter en gud, noe mer enn det vi kan se og oppfatte i dagliglivet. Han visste bare ikke at det var kristen han var. Så kom 22. juli. Den mørkeste dagen i norsk etterkrigshistorie.

– Jeg deltok på gudstjenesten i domkirken to dager etter hendelsene. Frem til da hadde jeg ikke reagert så mye. Midt i gudstjenesten knakk jeg sammen. Etterpå følte jeg meg helt tom.

Han var fylkessekretær i Oslo AUF i to år, satt i styrer og stell og var en vital del av det sosiale miljøet i organisasjonen. Selv kom han seg aldri til Utøya, men i tragedien mistet han mange han var glad i. Mennesker som stod ham nær.

– Etter gudstjenesten snakket jeg med andre og åpnet meg opp. Det var i kirken at jeg fikk gjennomarbeidet alt. I kirken fikk jeg pusterom. Det hadde jeg ikke fått de to dagene i forveien.

Fra årsskiftet ble kirken et eget rettssubjekt med selvstendig ansvar for administrasjon. Det betyr at ingen kirkelig ansatte lenger er statsansatte. Enkelt sagt: Kirken er skilt fra staten, og vi kan ikke lenger kalle kirken for statskirken. Den nyskilte religionen opplever nå at tusenvis av nordmenn søker svar andre steder. I 2016 meldte 41 429 nordmenn seg ut av kirken, mens kun 3 197 meldte seg inn. Det er langt flere utmeldelser enn tidligere.

Fått med deg denne? - Ekteskapet er kun mellom mann og kvinne

Én som derimot har føttene godt festet på kirkegulvet, er preses Helga Haugland Byfuglien. Når Universitas møter henne på kontoret hennes i kirkens hus i Rådhusgata, blir vi overrasket over hvor mye kraft og autoritet den vevre kroppen innehar.

– De som melder seg ut av kirken melder seg heller ikke inn i en annen kirke eller Human-Etisk forbund for eksempel. De melder seg ut og blir værende. De såkalte «nons». Dette er en økende gruppe. Der har vi nok som kirke ikke vært aktive nok. Hvordan skal kirken formidle inn i det store rommet som de som ikke er medlem noe sted har skapt? Spør Byfuglien retorisk.

Med lilla skjorte og hvit prestesnipp, og et stort kors av gull ser hun ganske prestelig ut. De rødmalte leppene, skjørtet og strømpebuksene gjør at man skjønner at dette også er en verdslig dame som ikke bare lever i teologiens univers. Byfuglien er bekymret over alle de som ikke har tilknytning til noen religion. Hun mener de går glipp av mye, blant annet et fellesskap man ikke finner andre steder.

Fremtiden til kirken er ungdommen, og presesen innrømmer at det er vanskelig å trekke de unges oppmerksomhet mot kirken. Det har alltid vært vanskelig. I tillegg bekymrer de seg for den lave interessen for prestestudiet. Byfuglien mener man må klare å formidle kirkens budskap på en måte som er relevant for ungdom i deres sammenheng.

– Ungdom søker ulike veier. Kirkens budskap om nåde og tilgivelse, og at du er god nok som du er, tenker jeg er et viktig budskap å sende inn i de unges verden, sier hun.

Det var nettopp dette kirkemiljøet i Nittedal maktet å gjøre. Universitas møter Tonje Sjølie (23) i den moderne innredede parleiligheten hun deler med kjæresten i Lørenskog. Sjølie forteller om ledere i kirken i hjemkommunen som brukte dagligdags problematikk når de snakket om kristendom. Lederne var oppdaterte og fanget ungdom på en god måte, synes hun. 23-åringen var selv aktiv i dette store og pulserende konfirmasjonsmiljøet i flere år, der følte Sjølie at hun fikk utviklet seg selv. Det ga henne en «boost» i ungdomstiden.

– Jeg fant mening i å være en del av miljøet. Jeg fikk mange venner og mye ansvar. Selv om jeg ikke følte meg kristen så følte jeg at jeg fant min plass. Det er ikke alt på kristen konfirmantleir som handler om kristendom, og jeg fikk lov til å utfolde meg.

Allerede under de første årene hun var med i kirken reflekterte hun flere ganger over hvorfor hun var med.

– Er jeg egentlig kristen? Eller er jeg her bare fordi det er gøy og fordi jeg liker menneskene her? Det var slike spørsmål jeg stilte meg selv.

Da den tidligere konfirmantlederen ble myndig begynte hun å vurdere å forlate kirken for godt. Så, en helt vanlig hverdag for ett og et halvt år siden, meldte hun seg ut på nettet.

Kjempet om makten: Prestestudent og kirkevalgkandidat

Mens Sjølie hadde stor glede av kirkemiljøet i ungdomstiden er det noen som introduseres for gud før de i det hele tatt har lært å gå. I Hasle kirke, på gulvet foran alteret, sitter en gjeng foreldre med hvert sitt barn på fanget. De er samlet for babysang, en musikalsk seremoni i regi av sangpedagog Stine Muri. Teologistudenten Sunde står bak en søyle med et salig smil om munnen mens han betrakter de uskyldige barna som krabber rundt på gulvet. Den neste halvtimen danser de, blåser såpebobler og bruker rytmeinstrumenter.

Tiltak som babysang, kirkekaffe og konserter er blitt en slags livlinje for kirken. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå kommer folk i økende grad for kultur og sosialt samhold, mens færre møter opp på gudstjenestene.

Klimakset i sangstunden er babysamba med fri bevegelse for både store og små. Kun to av sangene har et religiøst budskap. Den ene er sangen: «Hvem har skapt alle blomstene?». Svaret på hvem som har skapt blomstene, stjernene og fuglene er i følge sangteksten «gud i himmelen». Babyene ser nyfrelste ut der de ligger og sparker og lager gurglelyder. Likevel er de helt uvitende om at de befinner seg i et hellig rom og at noe av budskapet i dag handler om gud og Jesus. Ingen av de fire foreldrene som Universitas snakket med kom på babysang for det religiøse innholdet.

Byfuglien sitter og titter ut vinduet i rådhusgata. Kirkens hus ligger geografisk mellom to menneskelige ytterpunkter. I kvartalet nedenfor ligger børsen som huser menn i stramme dresser og vellykkede karrierekvinner i blyantskjørt. I kvartalet ovenfor står det uteliggere og rusavhengige i kø for varme og omsorg utenfor Erlik Oslo. Kirken har valgt å plassere seg midt blant den store variasjonen i folket. Byfuglien tror kirken kan være verdifull for nordmenn selv om den ikke lenger kan smykke seg med tittelen «statsreligion».

– Vi må huske på at Den norske kirke består av 73 prosent av Norges befolkning. Det er en bred kirke med et stort mangfold av meninger og trosspørsmål, sosial-etiske spørsmål og politiske spørsmål. Jeg håper og tror at kirken fremdeles vil være så bred i sin fremtoning at både de som tilhører forskjellige fløyer og den store gruppen som er i sentrum kjenner at dette er deres kirke.

Og for noen er kirken nettopp blitt deres kirke, selv om medlemsmassen stadig minker. Sunde endte opp på prestestudiet litt uplanlagt. Arbeidsgiveren hans hadde nemlig den samme sommeren som massakren på Utøya oppfordret ham til å søke høyere utdanning. På restetorget fant han en plass på Menighetsfakultetet i teologi. Til høsten starter han på siste året, og kan etter det bli ordinert prest.

– Jeg fant meg til rette i gudstjenesten og samtaletjenesten. Evangeliet og gud snakket til meg på en helt spesiell måte, fastslår han.

Flere spennende saker om religion:

«Skam»-Iman snakker ut om troen: – Jeg følte meg annerledes

Rekordmange er kristne, men hvor gjemmer de seg?: – For mange er det mer interessant å vite om Astrid S er jomfru, enn om jomfru Maria var det