Heller Pærra enn Paradis

«De fleste skjønner vel at kristendommen bare skaper problemer!». En diskusjonskåt filosofistudent har brutt regel nummer én for et vellykket nachspiel og brakt temaet religion på banen. Blikkene suser i retning rommets eneste person med kristne foreldre, en gjennomsnill sørlandsjente. Forsamlingen holder seg fast som når en ballong holder på å sprekke, i redsel for at hun, som alle egentlig digger, skal begi seg ut på argumentasjonsrekker fulle av hull, forankret i irrasjonell bibel- og overtro. Til alles store lettelse velger hun å holde munnen lukket og trekke på skuldrene. En glup venninne kommer til unnsetning og får på snedig vis peilet samtalen over på Paradise Hotel. Takk gud for sosiale antenner.

Nachspiel-hendelsen, som er en sann historie med små modifikasjoner, er et tålelig godt bilde på det offentlige ordskiftet rundt religion. I rollen som diskusjonskåt filosofistudent har vi samfunnsdebattanter som Aksel Braanen Sterri, som tidligere i vår skrev kommentaren «Religion er gift», der hans egen versjon av størrelsen «religion» får skylden for all verdens elendighet. Hans holdninger om at religion er negativt og bør bekjempes, er lett å kjenne igjen i studentmiljøer. Det virker å være bred enighet mange steder om at religion er noe middelaldersk som vi «er ferdig med» i vårt opplyste samfunn. Sammenlignet med for eksempel muslimer, har kristne mer å svare for i denne sammenheng, ettersom de i mindre grad kan bruke kultur som unnskyldning for sine «irrasjonelle» overbevisninger. Sterris skarpt formulerte kommentar, som blant annet lød «Religion er en parasitt på den verste delen av menneskehjernen», fikk betimelig krasse svar fra flere hold. Men, i rollen som den snille sørlandsjenta, som trekker på skuldrene og holder munnen lukket, glimrer de unge kristne med sitt fravær.

Teologistudent mener kirken burde stenge dørene for homofil vigsel: – Ekteskapet er kun mellom mann og kvinne

Aldri før har flere unge definert seg som personlig kristne. Dette viser tall fra Barne og likestillingsdepartementets bestillingsrapport «Slik er ungdommen». Så mye som en tredjedel av unge mellom 15- 26 oppgir at de tror på gud. Om du synes dette er et overraskende høyt tall, er du neppe alene. For utenom i dokumentarer på TV eller nett, hører vi lite fra denne gruppen, til tross for at den er så stor. Dokumentarobjektene tenderer dessuten til å være klikkvinnende kristenstereotypier, som neppe er representative for de unge kristne som gruppe, slik heller ikke partysvensker representerer svensker generelt.

Men hvor blir det så av de «vanlige» kristne? I en kommentar i Morgenbladet argumenterer kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen for at noe av svaret kan ligge i deler av kristen-Norges infrastruktur. De kristne er med noen få unntak kun synlig for andre kristne, på sine egne sosiale arrangementer og i egne aviser, skoler, tv-kanaler og radiostasjoner, skriver Isaksen. En slik organisering av meningsfeller kan være en effektiv forsvarsmekanisme mot den sekulariserte offentligheten, der debattanter som Sterri sørger for å opprettholde et tøft klima.

Det er i det hele tatt lett å forstå hvordan unge kristne kan ha en trang til å være usynlig. For i den grad praten om religion er tilstedeværende utenfor religiøse rammer, er den ofte negativt ladet. Det skal neppe mange tilfeller av forakt kamuflert i humordrakt eller regelrett latterliggjøring til for å dempe delelysten. På den andre siden er det fort gjort at åpen trosformidling glir over til innbitt trosforsvar, når de troende blir møtt med et skeptisk blikk eller en rynket nese. En ekstra utfordring melder seg når høylytte, men marginale bevegelser som «Jesus Revolution Army» og «Oslokirken», vist i dokumentaren «Frelst» på VGTV, utgjør mesteparten av innblikkene vi får i unge kristnes liv. Da blir det opp til den jevne kristne å komme på banen med positiv selvrepresentasjon, ved forholde seg ydmyk, saklig og tolerant. De må for eksempel vise at det er mulig å ta moralske valg forankret i bibelen, uten å proklamere enerett på den gode moral, eller tro på himmelen uten å kaste helvetesdommer rundt seg som om det var russekort. Om de unge kristne vil bli godtatt og respektert utenfor sin egen trygge, men skjermede tilværelse, må de altså være bevisst på retorikken og tåle kritikken. «Diskuter med andre slik du vil at de skal diskutere med deg», eller noe i den duren.

Les tilsvaret til teologistudenten her: Hva er egentlig guds spilleregler?

For mange er det mer interessant å vite om Astrid S er jomfru, enn om jomfru Maria var det. Det er liksom aldri feil å stille spørsmål ved hvem i Paradise Hotel som er 190 prosent ærlig, men nesten alltid dølt å ta opp de såkalte «store spørsmålene» om liv, død og mening. Heller Paradise enn Paradis, liksom. Men er det de store spørsmålene som er døve og uinteressante i seg selv, eller er det bare praten rundt som virkelig suger? Å røre i gryta med «De store spørsmålene» trenger ikke være for alle, men er tross alt et element i en tredjedel av oss unges liv. Da er det rart at de unge kristne ikke er mer synlig, og sørger for å gi debatten litt mangfold. Diskusjoner bestående av tilslørt utveksling av forakt, eller påtvinging av urokkelige verdenssyn, er både kjedelig og destruktivt. Overfladisk reality fra Mexico blir da rene himmelen i forhold. Da kan man heller diskutere om det er den koselige fitnessguruen Mayoo, eller den maktsyke vestkantgutten Carl Axel som er gudestatus verdig.