Den første kvinnelige professoren
Da de eldre, mannlige professorene skjønte at Kristine Bonnevie ville rette snuten mot Bergen, fikk de Stortinget til å lage en egen lov for henne.
Bak universitetsbiblioteket på UiO ligger det eneste av realfagsbyggene som er oppkalt etter en kvinne, Kristine Bonnevies Hus. Kanskje har du gått forbi bygningen uten en eneste gang å tenke: Hvem var Kristine Bonnevie?
En ting som i hvert fall er sikkert, er at kvinner i norsk akademia har mye å takke den standhaftige Bonnevie for.
— I Norge var hun første kvinnelige professor, første kvinnelige opponent til doktorgrad og første kvinnelige medlem av vitenskapsakademiet.
Inger Nordal er en av forfatterne bak biografien Kristine Bonnevie: Et forskerliv. Hun nevner i fleng «Norges første kvinne»-meritter som Bonnevie oppnådde i sin karriere.
Ifølge Nordal er det påfallende at faget hun briljerte i på begynnelsen av 1900-tallet var et realfag, et fagområde som opp til dags dato er dominert av menn. Likevel er det her kvinner først klarte å klatre til topps.
Nordal, som selv er professor i botanikk ved UiO, reflekterer over at realfagenes klare kriterier kan ha medført et smutthull for ambisiøse kvinner i den tidlige forskningen. Det er vanskeligere å neglisjere resultater med to streker under, enn resultater som drypper av ideologi.
— Innenfor humaniora er det flere skoler og tendenser enn i realfagene. Innen for eksempel biologi og kjemi, kunne det ikke bestrides at Kristine Bonnevie innen biologi og Ellen Gleditsch innen kjemi (Norges andre kvinnelige professor) var særdeles kompetente.
Les også: FNs nye klimarapport:– Den materielle levestandarden i rike land er ikke bærekraftig
«Kvindelighetens klenodie»
Det hele startet i Trondheim i 1872, da Bonnevie ble født inn i embetsstanden. En stabil, borgerlig familiebakgrunn var en forutsetning for å kunne gjøre karriere innenfor akademia. Spesielt for kvinner.
Likevel var Bonnevies suksess en kamp mot minimale odds. Faren Jacob Aall Bonnevie var stortingsmann og sterkt engasjert i undervisningspolitikk. Men selv for rike piker med skolefedre, var virkeligheten grim for et nysgjerrig sinn. Pappa Bonnevie mente at høyere utdanning definitivt ikke var noe å strebe etter for en kvinne, da dette ville undergrave «den sande kvindeligheds klenodie».
— Kristine brøytet seg vei og fullførte artium, embetseksamen og doktorgrad. Hun var drevet av en trang til å vite og forstå. Men på denne tiden var embetsstillinger, deriblant professorater ved universitetet, forbeholdt menn.
Artikkelen fortsetter under bildet.
«Lex Bonnevie»
I 1911 bar Bonnevies harde arbeid frukter, og disse ville endre norsk akademia for godt. Hun forteller selv i sine erindringer at hun i praksis hadde tatt over en professors fulle arbeid og ansvar, selv om stillingstittel og lønn fremdeles sto til en konservator ved universitetets zoologiske laboratorium. Hennes talent og arbeidskapasitet førte til en innstilling til et professorat ved Bergens Museum. Da ble det slått alarm ved universitetet i hovedstaden:
— Kristine hadde tatt på seg mye av jobben til sine to overordnede professorer, Georg Ossian Sars og Robert Collett. De to eldre herrene var livredde for å miste henne. Med all den innflytelse de hadde, gikk de til Stortinget for å få omordnet loven slik at en kvinne kunne bli utnevnt til professor ved Universitetet i Kristiania.
I 1912 ble Bonnevie Norges første kvinnelige professor, året før kvinner fikk stemmerett.
@sit: VISSTE DU AT...Bonnevie var den første som påviste at fingertrykk er genetisk betinget?
Ikke feminist, ikke rasist
Men Bonnevie selv var ingen uttalt feminist.
— Mye av datidens kvinnekamp overlot hun til sin svigerinne Margarete Bonnevie. Hun støttet selvfølgelig stemmerettsbevegelsen, men som aktivist var hun mest involvert med kvinner i akademia. Hun grunnla blant annet Kvinnelige akademikeres landsforbund, forteller Nordal.
I stedet for å demonstrere eller skrive politiske innlegg, jobbet Bonnevie med beherskelse og nøkternhet for å nå sine mål i en mannsverden.
Det samme gjaldt hennes stilling til den pågående diskusjonen om rasehygiene i biologifaget. Tross beskyldninger om Bonnevies involvering innen dette betente feltet, mener Nordal at professoren holdt sin sti ren.
I et intervju i 1926 uttalte hun seg om umuligheten av rene raser i kultursamfunnet, og at rendyrkingen av raser ville være et alvorlig skritt mot naturen. Hun la vekt på at genetisk variasjon var positivt for utvikling. I tillegg var hun en klar anitnazist.
Professor i biologi Nils Christian Stenseth har lest det meste som finnes av Bonnevies tekster.
— Frem til cirka 1930 ble Darwins teori om det naturlige utvalg og Mendels arvelighetslære sett på som konkurrerende teorier. I mange av hennes populærvitenskapelige tekster diskuterer hun denne motsetningen, samt deres syn på rase og raserenhet.
Bonnevie fikk en rekke forespørsler om å sitte i styret til foreningen International Federation of Eugenics, ledet av Leonard Darwin (Charles Darwins sønn), en forkjemper for raserenhet. Hun forholdt seg avvisende, men behersket i møte med sine rasistiske kolleger.
Arven
Hundre år etter «Lex Bonnevie», som loven av 1912 kan kalles, er alle embetsstillinger tilgjengelige for kvinner. Det som anses som en selvfølge i det moderne Norge, begynte med Kristine Bonnevie. Beinhardt arbeid gjorde henne totalt uunnværlig for sine mannlige kolleger.
Slik kjempet hun en nitidig kvinnekamp i forelesningssalen og på laboratoriet, som endte med lovendring på Stortinget. I dag har 24 av UiOs bygninger navn etter banebrytende forskere. Fire av disse er kvinnenavn. Fremdeles er to av tre professorer menn. Tallene taler for seg selv.
Les også: Strykprosenten på exphil er halvert
