Utvekslingsstudentenes skrekkhistorier

Ikke alle utvekslingsstudenter kommer hjem med solskinnshistorier i bagasjen. Dette er reisebrevene familien ikke ønsker å finne i postkassen.

Skulle se hval – Endte på kokainsafari

– Jeg har en kompis fra Peru som sa de regner verdien av menneskeliv ut fra enten 300 eller 3000 dollar, forteller Anna Forsstrøm. Hun snur seg mot studievenninnen, Kristine Vasland Flåt, og fortsetter.

– Med deg da for eksempel, jeg vil jo selvfølgelig ikke at du skal dø. Men for 300 dollar kunne jeg drept deg. Og hvis du var en viktig person, for 3000, sier hun. Hvor annerledes forholdet til døden er i Sør-Amerika enn i Norge, fikk de to jentene oppleve på nært hold.

Under et arrangement for fred har bandet nettopp begynt å spille idet en mann kommer løpende inn i publikum, jaget av fem andre. De tar ham igjen midt i folkemengden, holder ham fast og stikker ham gjentatte ganger med en machete til han segner om. Etter rundt tredve minutter med presset stemning fortsetter arrangementet, som forøvrig frontet det ironiske slagordet «nei til drap,» som om ingenting har skjedd. På tross av brutaliteten hun nettopp har vært vitne til, er det som gjør mest inntrykk reaksjonen til menneskene rundt – likegyldighet.

– Jeg tror det er en slags forsvarsmekanisme – det skjer relativt ofte, så man må finne en måte å takle det på, forteller Kristine.

Utvekslingsstudent under den arabiske våren: -Jeg begynte å bruke joggesko, så jeg kunne løpe raskere om det ble nødvendig.

Når Anna først begynner å utforske gatene i Argentina er det med stor aktsomhet. Hun blir imidlertid raskt mer avslappet og selvsikker. En kveld er hun på vei hjem fra et utested når hun ser blålys. Nysgjerrig går hun bort for å se hva som skjer. Der ligger det en mann i en stor bloddam med et likklede over ansiktet. Også her er det samfunnets normalisering av døden som gjør mest inntrykk.

– Politiet og ambulansefolkene sto med ryggen til, lo og pratet normalt. Folk gikk over sperringene, lo og pekte, men de ble ikke stanset.

En annen spesiell opplevelse finner sted på en fiskebåt nær Panama. Kristine speider etter hval når fiskeren utbryter «se der!». Hun titter i retningen han peker, men ser kun polstrede pakker. Han begynner å fiske dem opp. Uten å forstå hva som skjer blir Kristine uvitende tilskuer til en gren av Sør-Amerikas narkotikabransje.

– Jeg skjønte først ikke hva det var, men da jeg kom tilbake til hotellet fikk jeg høre at fiskere ofte hentet opp kokain som smuglere har dumpet for ikke å bli tatt, og solgte det tilbake til produsentene igjen, forteller hun.

Anna forteller at det ikke var så mye harde stoffer i Argentina, men at narkotika likevel var en del av hverdagen. Blant annet hadde mange svært vennskapelige forhold til hasjplantene sine.

– De ga dem navn og snakket om dem som kjæledyr, ler Anna. -Det var billigere med et gram kokain enn en sigarett, legger Kristine til.

Både Anna og Kristine anbefaler utveksling på det sterkeste, men med et essensielt råd:

– Man må finne balansen mellom naivitet og å være livredd, mener de.

NRK om utveksling: Det gir en type kompetanse som er verdsatt i NRK.

Fryktet atomkrig

I en leilighet i Seoul, hovedstaden i Sør-Korea, mottar kjæresteparet Martina Myhrberg og Herman Jansen Richardsen et nødvarsel på telefonen. Varselet er på koreansk og dermed uforståelig for paret, men den underliggende frykten for atomkrig med det lett uforutsigbare nabolandet får dem til å rive med seg pass, vann og andre nødvendigheter før de stormer ut av leiligheten.

– Vi visste ikke hvor alvorlig det var eller hvor mye tid vi hadde, forteller Herman.

Over sommeren og høsten hadde spenningen bygget seg opp, og særlig ordkampen mellom Trump og Kim Jong-un bidro til bekymringen. At Trump på et tidspunkt besøkte landet roet heller ikke nervene.

– Om det var en gang bombene skulle falle, så var det da, sier Herman.

Etter å ha kommet seg raskt ut av leiligheten blir paret imidlertid møtt av en fullstendig normal hverdag i Seouls gater. Ingen andre ser ut til å søke dekning fra et potensielt nordkoreansk angrep. De går inn igjen og får varselet oversatt. Det viste seg å være et jordskjelv på andre siden av landet.

– Men det satte virkelig en støkk, altså, sier Martina. Og skuldrene er fremdeles høye selv etter å ha kommet hjem til Norge. Senest for noen dager siden skvatt Herman kraftig av en sirenetest i Oslo.

Heldigvis opplevde de ikke flere lignende episoder. En ukomfortabel spenning var likevel alltid tilstede i hverdagen, også for sørkoreanerne selv. På universitetet fikk de grundig innføring i hva som skulle gjøres i en eventuell krisesituasjon.

– Vi måtte laste ned en app med oversikt over de nærmeste tilfluktsrommene, og en liste over ting vi skulle gjøre, for eksempel legge våte håndklær i sprekker ved dører for å begrense stråling, forteller Martina. Sørkoreanerne pratet ellers sjelden om forholdet til nabolandet.

– Den politiske situasjonen var nesten litt tabu å snakke om, de anerkjente ikke Nord-Korea som samtaleemne, sier Herman. Martina legger til at man kan bli kontaktet av staten om man søker mistenkelig mye etter Nord-Korea på internett. Heldigvis var deres egen søkehistorikk godt innenfor grensene, og de er nå trygt tilbake i Norge.

Psykolog Sissel Gran: Slik redder du avstandsforholdet

– Det ga nesten nynazistiske assosiasjoner

En sommerdag i 2017 ankommer Rebekka Ingibjartsdóttir den tyske smeltedigelen Köln og finner frem til jentekollektivet hun skal tilbringe utvekslingsoppholdet i. I døra møter hun den eldre kvinnen som leier ut leiligheten. På spørsmål om hvordan turen har vært, svarer Rebekka at hun var heldig og fikk hjelp av en tyrkisk mann til å bære kofferten sin opp en trapp. Vertsmorens tilsvar er alt annet enn forventet.

– Hun begynte å snakke om hvordan muslimer ødela landet og hele pakka. Jeg ble overrasket fordi Köln er en veldig åpen by!

Ytringen skulle vise seg å ikke være et engangstilfelle. Rebekka får ikke ha ikke-vestlige, «ikke-ariske» utseende på besøk. Folk med andre religioner er ikke mennesker, mener vertsmoren.

Én ettermiddag blir Rebekka og de tyske jentene i kollektivet invitert med på vertsmorens grillfest. Venninnene blir kraftig provosert når gjestene gjentatte ganger skåler for nasjonen.

– Det ga nesten nynazistiske assosiasjoner. Tyskerne styrer jo gjerne unna nazisme, sier Rebekka, og understreker at dette var langt fra vanlig praksis hos tyskere flest.

Hun opplever ikke selv noen personlig konflikt med vertsmoren, men holdningene hennes blir virkelig utfordrende når Rebekkas kjæreste kommer på besøk fra Norge. Med øst-europeiske aner ser han ikke utpreget «arisk» ut. Derfor ignorerer vertsmoren ham under hele oppholdet. Kjæresten føler seg uønsket i huset. Situasjonen blir til slutt så ubehagelig at paret ser seg nødt til å bo et annet sted til han skal reise hjem.

Rebekka forteller nå at selv om hun til tider forsøkte å kontre de rasistiske utsagnene med selvfølgeligheter som «det er jo bare folk, de er ikke annerledes fra deg og meg», hadde vertsmoren alltid et «comeback».

Semesteret var fremdeles vellykket på andre plan, men opplevelsen satte en støkk.

– Det var veldig overraskende å møte den bittelille minoriteten i et flerkulturelt samfunn.

Kjemistudent: Hjelp, jeg skal på utveksling

Overveldet av studiemengden

I november 2017 sitter Martine Thoresen på kontoret til en rådgiver i Hong Kong. De siste månedene har timene på lesesal økt i takt med mengden innleveringer, presentasjoner og gruppearbeid. På én måned teller hun hele 20 vurderinger. Etter flere dager på lesesal fra ni om morgenen til to på natta søker hun hjelp fra universitetet. Rådet hun får? «Prøv å være litt mer bad girl».

– Jeg synes ikke det var så mye til råd, sier hun og ler.

Med én uke igjen til å bestemme seg for om hun vil reise hjem, gir rådgiverens anbefalinger lite incentiv til å bli værende. Martine ser seg nødt til å kaste inn håndkleet og drar tilbake til Norge før avsluttende eksamen.

De siste månedene av oppholdet er Martine konstant stresset og har ikke samvittighet til å ta seg pauser fra arbeidet. Selv om hun var forberedt på det tøffe skolesystemet i Asia, blir hun overveldet. Engelsk som arbeidsspråk viser seg også å være langt mer utfordrende enn forventet.

Martine reagerer dårligere på stresset enn vennene. Hun forsøker å droppe et fag for å minske stresset, men situasjonen blir ikke bedre. Når hun heller ikke finner tid til så mye annet enn studier, savner hun den sosiale tryggheten hun følte i Norge.

– Tiden strakk ikke til. Jeg mistet troen på meg selv og ble stuck i et negativt tankemønster, forteller hun.

Å reise hjem var ingen enkel avgjørelse. Martine er redd for å angre, og skammer seg nesten. I dag er hun sikker på at hun gjorde rett valg, både ved å reise hjem, men også ved å dra i utgangspunktet.

– Vi er heldige i Norge som får reise. Jeg sitter igjen med gode venner, ny lærdom om kinesisk språk og kultur, og om meg selv.