Utveksling i skuddveksling

– Vi trodde hele tiden vi lærte hvor man kunne gå for å ikke bli truffet, og hvor man kunne gå for å være trygg, men jeg skjønner jo nå at vi ikke var det, sier Bjørn Heger og ser på sin kone.

Studentene bor i et fargerikt hjem, hvor veggene er dekorert med kunst, politiske slagord og et ensomt Vålerenga-skjerf. Heger møtte sin kone, Raya Maki, i Damaskus. Han er norsk, hun flyktet fra Irak til Syria som barn. Kvelden de ble et par var den samme dagen de skjønte at Den arabiske våren hadde nådd dem.

Tidligere på dagen hadde de hørt skuddveksling i nabolaget. Det gikk rykter om at noe skulle skje i gamlebyen, så vennene samlet seg i et hus for å være sammen. I dag er de tusenvis av mil fra stedet de møttes og kulturen de begge elsker. Den arabiske gjestfriheten er likevel ikke glemt. Vegetarmiddagen fra i går står på bordet og det er nok til alle.

Oppsøkte demonstrasjoner

Heger var i Syria for andre gang som arabiskstudent da Den arabiske våren brøt ut i Damaskus. Han sier han var forsiktig med å delta i opptøyene, men legger ikke skjul på at han til tider oppsøkte demonstrasjonene.

– Utenlandsk presse var forbudt fra starten, så myndighetene arresterte alle utlendinger de så. Men jeg ville støtte de jeg kjente som organiserte og protesterte i støttedemonstrasjonene, sier Heger.

Ettersom myndighetene forsøkte å stoppe folk i å komme til stedene demonstrasjonene ble avholdt, arrangerte de flashmob-demonstrasjoner. Kona hans bryter inn og peker på et av de selvmalte flaggene på veggen. I svart og rødt står det skrevet: Ja til livet, nei til døden.

Tryggere enn Bagdad

Heger beskriver det som en vekker da Irak evakuerte sine borgere.

– Plutselig var Bagdad regnet som tryggere en Damaskus. Jeg begynte å bruke joggesko, så jeg kunne løpe raskere om det ble nødvendig.

På kveldene satt de på taket og hørte på bombene. I takt med de økende opptøyene i landet, økte også regimets maktbruk. Det som startet i det små i sør, bevegde seg raskt til forstedene i Damaskus mars 2011.

– Vi ropte til naboene og gjettet hvor lydene kom fra og diskuterte hvor vi trodde den neste bomben kom til å treffe. Det var umulig å leve i Damaskus uten å være klar over krigen.

Da revolusjonen kom til Syria ble universitetene stengt. Studentene som skulle ha strømmet inn fra utlandet, glimret med sitt fravær. I starten fortsatte Heger å studere, men det ble vanskeligere og vanskeligere.

Skuffede studenter

Samtidig, hjemme i Norge, prøvde arabiskstudentene Maria Darwish og Kjerstin Nergaard å overtale ledelsen om å sende dem på utveksling til Syria høsten 2011. De gikk første året på Midtøstenstudier med arabisk ved Universitetet i Oslo. I flere år kunne du velge mellom et semester i Syria eller Egypt, hvor Syria var den soleklare favoritten.

– Vi var veldig skuffa over at vi ikke fikk dra til Damaskus, men i stedet måtte dra til Kairo. Men de så vel situasjonen mer langsiktig enn det vi gjorde, sier Nergaard.

Det hadde vært store demonstrasjoner i Kairo samme år, og opptøyene førte til at Egypts regjerende president i tretti år ble tvunget til å gå av. Nå var det militæret som styrte.

Avviser oppstyr

– Det var jo helt krisestemning i norske medier den høsten. I VG sto det «Kairo i fyr og flamme», men vi merket ikke mye til det, sier Darwish.

Jentene forteller at det var flere sammenstøt og demonstrasjoner, som var sentrert rundt Tahrirplassen.

– Du kunne lett holde deg unna bråk, det var ikke vanskelig i det hele tatt, mener Nergaard.

Men en ting jentene fikk gjennomgå var seksuell trakassering.

– Jeg har jo ikke vært i Egypt før revolusjonen, men de sier at det har blitt mer trakassering i ettertid. Opptil ti ganger verre enn tidligere, forteller Nergaard.

Jentene ser på hverandre og grøsser. De forteller om den konstante stirringen og at de ble utsatt for både tafsing og blotting.

– Noen ganger ble vi kastet stein etter, kalt horer eller spytta på, sier Darwish.

Begge er skuffet og oppgitte over mediedekningen hjemme i Norge på den tiden, som de mener ga et helt annet bilde enn det som faktisk foregikk.

Ifølge jentene vurderte universitetsledelsen situasjonen gjennomgående under oppholdet, og de fikk stadig e-poster hvor det sto at de ble vurdert sendt hjem om få uker.

– Vi ville absolutt ikke hjem. Situasjonen var rolig for vår del og vi var ikke påvirket av dette oppstyret media omtalte, sier Darwish.

Skjøv grensen

Det var den glidende overgangen fra fred til krig som gjorde at Heger og Maki ble vant til den eskalerende volden i Syria. Heger utsatte så lenge han kunne å reise fra landet med sin syrisk-irakiske kone.

– Vi snakket om når vi burde dra, men så blir man på en måte vant til volden. Først hørte vi skyting om natten, så var det to ganger i uken, deretter hver natt og etter hvert begynte det på dagtid. Så man blir vant til det. Vi flyttet grensen hele tiden, sier han.

Paret bestemte seg for de skulle dra hvis en av dem ble arrestert.

– Da jeg ble arrestert, var det for en så dum greie at vi ikke kunne dra av den grunn. Jeg tok bare bilde av en and, sier han.

Smuglet prøvevarer

Heger og Maki prøvde å samle inn penger, mat og medisiner for å distribuere det til bydelene hvor behovet var størst. Flere av disse var under blokade og manglet alt fra plaster til bomull. Apotekene i Syria er strengt regulert og alt som blir kjøpt må registreres.

– Det som ikke registreres er vareprøvene, men også det ble farligere og farligere å smugle inn i de hardest rammede bydelene, sier Maki.

Ble man tatt for smugling av vareprøver fra apotekene møtte man en hardere straff enn om man ble tatt med et våpen eller tok del i kamphandlingene, forteller hun.

– Å bistå en terrorist er verre enn å faktisk være det.

Havnet midt på Tahrir

Også i Kairo prøvde studentene å bistå de som befant seg innenfor området hvor demonstrasjonene foregikk.

– Vi hadde hørt at de hadde behov for medisinsk utstyr på Tahrirplassen og dro ned for å levere det, sier Nergaard.

Hun forteller at folk ikke ville ha dem der, men at de dro inn likevel. De skulle bare en rask tur over broa som ville tatt dem over til plassen.

– Plutselig kom en hel folkemengde springende mot oss, noen hadde blitt skadet. Da innså vi at vi var innesperret. Vi hadde ingen steder å gå, det var stappfullt. Vi kom oss ut til slutt, men det var skikkelig ekkelt.

Bortsett fra den ene opplevelsen mener Nergaard at det var lett å glemme hva som foregikk på Tahrirplassen.

– Vi bodde i ambassadestrøket, hvor alle de rike bor. Vi hørte mye av det som skjedde fra balkongen vår, men man ble liksom vant til det.

Bør ikke intervenere

Både Nergaard og Darwish mener mediedekningen først og fremst var ille for dem som sitter her hjemme.

– Mamma og søsteren min var nervevrak. Og da jeg reiste tilbake året etter var det flere av vennene mine som ble bekymret. De trodde jo jeg skulle reise ned til borgerkrig. Det er litt fælt egentlig, sier Nergaard.

For jentene er det viktig å påpeke at egypterne ikke er interessert i folk utenfra i en slik situasjon.

– Det er deres revolusjon. Det har ikke noe med oss å gjøre, og da er det lite vi kan gjøre med det.