Dårlige forelesere må miste jobben

Mitt møte med Karaoke-Karlsen var drepen. I et allerede krevende masteremne foregikk det Power-Point karaoke; søvndyssende høytlesning fra lysark, fylt til randen av tekst. «Karlsen» ønsket seg til alle andre steder enn med studentene i auditoriet. Svetten piplet, øynene lyste av skrekk og spørsmål fra salen var uønsket. En anerkjent og dyktig forsker, selvsagt. Men dette sier jeg i all sympati med sånne som Karlsen: De må fjernes fra auditoriene. I dag er det dessverre omtrent umulig.

Frustrerte studenter raser mot egen foreleser: – Forstyrrende oppførsel

Alle har møtt på forelesere som ikke har noe å gjøre i et auditorium. I NOKUTs siste undervisningsundersøkelse var halvparten av studentenes dom over undervisning og veiledning karakter tre eller lavere av totalt fem. I forrige uke skrev Universitas om studentenes skrekkopplevelser fra undervisning på UiO. «De som er høyt oppe trenger ikke å prioritere undervisning. En professor kan gjøre hva som helst uten å bli sparket», sier HiOA-professor Silje Fekjær. Ny prorektor for utdanning ved UiO Gro Mo svarer det er avgjørende at studentenes klager blir hørt og at systemet fanger opp klagene. Mon det.

Undervisningsproblemets røtter stikker dypt. Systemet tvinger de faglige ansatte i en evig sjonglering mellom undervisningsplikt og forskningsfri – legg merke til hva som er plikt og hva som er fri. Det fører til et nullsumspill hvor egen forskerkarriere gjerne vinner. Å la de faglige ansatte få spesialisere seg på enten undervisning eller forskning vil derimot løse mange av flokene. Studenter slipper dårlige forelesere og dårlige forelesere slipper å forelese.

Les også: Hva er poenget med Velferdstinget når SiO uansett bestemmer?

Det stilles minimale krav til pedagogisk kompetanse til de faglige ansatte. Selv om obligatoriske pedkurs nylig har økt fra 100 til 150 timer, foregår disse i starten av forskerkarrieren. Det er et tankekors at de som underviser elever må ha ett år med pedagogikk, mens undervisning av studenter krever 3-4 uker. En senior professor med svake formidlingsevner kan altså ta det helt med ro og fortsette som før – hen tok jo kurset sitt for 30 år siden.

Studentene har også ingenting de skulle ha sagt når det gjelder nivået på foreleserne. Når det gis tilbakemeldinger på dårlige forelesere år etter år gjennom rapporteringssystemene, eksisterer det ikke noen kvalitetssikring for at tilbakemeldingene faktisk følges. Da er vi raskt over på personalsak, og akademia er ikke akkurat kjent for å vise handlekraft mot professorer på feil kurs.

Endring umuliggjøres dessuten av akademias seige hierarkier. Undervisningen står som kjent i skyggen av forskningen. Enkelte institutter på UiO har for eksempel én til to lektorstillinger og instituttene kvier seg for å ansette flere lektorer fordi det rokker ved «forskningsprofilen». Og når det gjelder selve undervisningen, som alle faglige ansatte må bruke tid på, finnes et nytt hierarki. De drevne professorene får undervise i forelesninger, mens seminarjobbene gis til unge stipendiater og ufaglærte masterstudenter uten en eneste time pedagogikk. Undervisningen er også lite kollegial. I motsetningen til forskning, finnes ingen rutiner for at forelesere drar på hverandres timer og lærer av hverandre.

Husker du denne? Hvor mye seksuell trakassering skal til for å sparke en grisete professor?

Argumentet mot mer spesialisering handler om at foreleserne også må forske for å henge med på det siste innen fagfeltet. Praksisen kompliserer ikke bare hverdagen til de faglige ansatte og studentene, men er også høyst unødvendig. Studenter flest skal i stor grad gjennom lærebokpensum og grunnleggende innføringsfag, særlig på bachelor og masternivå, hvor det siste på forskningsfronten ikke er det vesentlige. Jo lavere nivå, desto viktigere er evnen til å gi flest mulig et godt faglig grunnlag. Det krever pedagogikk, ikke 50 siteringer i et smalt vitenskapelig tidsskrift.

Gro Mo og rektor Stølen tror løsningen er en meritteringsordning for gode forelesere, inspirert av UiB hvor «fremragende forelesere» får oppimot 50.000 i lønnsøkning. Premiering i form av økt lønn og status er feil vei å gå og kun en mellomstasjon på vei til et friskmeldt auditorium.

Atferdsforskningen er krystallklar. Ytre og økonomiske insentiver vil ikke styrke undervisningen; man risikerer faktisk det motsatte. Ytre motivasjon, som lønn og bonuser, fungerer svært dårlig på ansattes prestasjoner, spesielt hos personer som løser mer komplekse oppgaver, typisk de innen utdanning og forskning. Ansatte motiveres først og fremst av indre motivasjon, det å ha en interessant jobb og like oppgavene sine.

Sterkere lut må til. I verste fall risikerer vi at forelesere som Karaoke-Karlsen fortsetter til pensjonsalderen, bare med litt lavere lønn. Skal Stølen og Mo virkelig fjerne ugresset fra norske auditorier, må de ta problemet ved rota. Flere rene undervisningsstillinger og større differensiering i arbeidsoppgaver mellom de faglige ansatte er veien å gå. Ta ut de elendige foreleserne, sett forskere til forskning og formidlere til undervisning. Alle kan ikke være i best i alt.

Knut Arne Oseid kommenterer: Mange studentledere tror de har makt. Det har de ikke nødvendigvis