Hva med FPØ-jenta?
Et innspill fra det annet kjønn på Blinderns statsministerskole.
Den siste uken har jeg med stor interesse kunnet følge diskusjonen rundt min kjære medstudent, FPØ-gutten. Ettersom jeg daglig erfarer ham på nært hold må jeg jo fryde meg over de freidige og treffende skildringene som har vært å lese i de siste utgavene av Universitas. Det er dog med både latter og lettelse at jeg kan slutte at jeg selv ikke faller inn i en slik stereotype.
Først og fremst er jeg nok ikke like kronisk taletrengt. Som kvinne har jeg antakelig blitt sosialisert til å drøye noe lenger før jeg åpner munnen. Selv i det tjueførste århundre henger slike utdaterte mekanismer fortsatt igjen. Du har altså patriarkatet å takke for at jeg lar deg slippe til i kollokviediskusjonen. Men frykt ikke, i likestillingens navn jobber jeg iherdig med å bli mer kverulerende. Inntil videre er jeg åpenbart ikke like kjeklete som FPØ-gutten.
Like verbalt pågående under forelesninger er jeg således neppe, og det er heldigvis vanskelig å dra hånden gjennom håret når det er oppsatt i topp eller hestehale. Og noen snobb er jeg i hvert fall ikke, jeg går jo i vintage for miljøets skyld. Det er da ikke min feil at jeg fant enda en Polo-skjorte på helgens loppemarked?
Du har altså patriarkatet å takke for at jeg lar deg slippe til i kollokviediskusjonen
Dessuten er våre hverdagslige vaner unektelig ulike. FPØ-gutten livnærer seg som regel utelukkende på filterkaffe, mens jeg vet å unne meg en tur innom Kaffebrenneriet. Han får kanskje med seg Urix på bysykkelen, jeg er folkelig nok til å ta banen. Det hender jeg kaster et blikk over Le Monde eller Nationaltheatrets program, eventuelt går over referatet fra siste styremøte, men det gjør vel alle? Han er pretensiøs, jeg er bare engasjert. Hvordan i all verden skulle man kunne forveksle oss?
Og hvordan skulle jeg være like virkelighetsfjern som ham, jeg har jo ekte erfaring fra arbeidslivet må vite. Det er knapt så jeg rekker å helle i meg cappuccinoen mellom deltidsjobben og det frivillige skiftet på U1. Ergo er vi etter alt å dømme vidt forskjellige. Rolighetens festlige framstilling treffer på ingen måte meg. Jeg kan derfor le hjertelig av påtalen mot mitt mannlige motstykke. Til all lykke er jeg selv ikke like lett å karikere.