FPØ-gutt legger igjen beskjed

Det ringer i en fasttelefon som står på en skjenk i en stue. Over henger en 120x240 original Morten Krogvold. Bildet er et portrett av Nelson Mandela. Sola skinner svakt gjennom persiennene og avslører alt støvet som flyter gjennom rommet, før det legger seg over bøkene på salongbordet. Telefonen går til svarer. «Hallo Viktor! Har du lest artikkelen om oss i Universitas? Vi må møtes». Jeg må finne Viktor.

Jeg slenger på meg en genser, men passer på at kragen på skjorta under er synlig. Gullklokka blir liggende på nattbordet. Idet jeg går ut døra snubler jeg over DN, Klassekampen, Morgenbladet ... faen så svær bunken blir når D2 ligger i bunnen. Ingen tid! Jeg fyker ned trappa, og har en anelse om hvor Viktor befinner seg. Lukten av nykverna kaffe stryker seg gjennom nesehårene idet jeg åpner døren til en liten kaffebar på Grünerløkka. Ved siden av døren henger en glassplate inngravert med bokstavene T.M, Tim Wendelboe.

I hjørnet sitter Viktor med en kaffekopp i hånda og en ThinkPad planta i fanget. Han har på en frakk fra faren sin garderobe. «Hva gjør du?» spør jeg før Viktor har rukket å se opp fra skjermen. Uten å ta airpodsa ut av øret mumler han, «Jeg ser på reruns av debatten, 2016 og bakover». Jeg drar frem min egen PC. «Jeg har brainstormet og kommet frem til at vi kjører et lite sånn portrettintervju av deg, for å bevise at diagnosen FPØ-gutt er helt feil». Viktor nikker i enighet.

Andreas: Hva studerer du?

Viktor: FPØ

Andreas: Ja

Viktor: ... og medisin, pluss at jeg tar noen jussfag

Andreas: Hva jobber foreldrene dine med?

Viktor: Det er jeg ikke sikkerhetsklarert til å få vite

Andreas: Dårlig start. Hvor har du vokst opp?

Viktor: Solveien

Andreas: (faen) Ok, videre. Har du noen interesser?

Viktor: Jeg spiller lacrosse og ror.

Andreas: Hva stemmer du?

Viktor: For EU

Andreas: Nå gir du dem akkurat det de vil ha

Viktor: Gi meg et nytt spørsmål

Andreas: Hva drikker du på vors?

Viktor: Lager First Price øl?

Jeg lukker PC-en. Lukten av nederlag overdøver kaffekverna. 1 – 0 til proletariatet, og klokka viser 90 + 3.Viktor ser på meg med et blikk som sier meg at han ikke forstår alvoret i saken. Han forteller at han må videre. «Skal preppe for skoledebatt med AUF før takstmannen kommer for å se på leiligheten, i tillegg til det må jeg ...»

«Vent vent vent, det blir alt for mye».

I en stue under to store bilder, det ene av Mao Zedong og det andre av Y-blokka, sitter vi og leser over teksten jeg nettopp har skrevet. Jeg ville skrive et smart svar med like skarpe, vittige og skildrende observasjoner som i teksten jeg svarer til. Men når sant skal sies er kanskje diagnosen FPØ-gutt ikke helt på jordet. I FPØ-guttens hodet er han en slags Will Hunting, i en verden som består av statistfyllte forelesningssaler og førstegangs professorer med uslipte biffkniver. Urix-episoder og Debatten-debatter fylt til randen med brødhuer. I hans hode kan alt dette være sant. Enda godt for Viktor og meg at vi er unntakene som bekrefter regelen.