Slik gikk jeg ned 25 kilo

Gjennomsnittsvekten for en 11-åring i Norge skal være rundt 33 kilo. Vekten din anses som høy når den er over 43 kilo. Da snøbrettet mitt traff en stein i 25 kilometer i timen vinteren 2001, så var det en kropp på 77 kilo som tok framlengs salto og knakk håndleddet.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle bli tyngre, og det ble jeg heller ikke. En stund. 18 år gammel veide jeg cirka det samme som da jeg var 11 år. Så sluttet jeg på fotball, begynte i jobb som pizzabud og helt sånn plutselig veide jeg 117 kilo.

Ops.

Det er kanskje mange som kan kjenne seg igjen i deler av denne historien. Over halvparten av Norges befolkning er overvektig, ifølge forskjellige studier. Én av fem lider av fedme.

Vi blir feitere og feitere, sier Folkehelseinstituttet, og det øker raskest hos unge voksne – spesielt menn. Enkelt sagt skyldes dette endringer i miljø og levevaner. Og vi er spesielt utsatt i perioder hvor livet er i stor endring. For eksempel når du flytter hjemmefra og blir student.

Hvis ikke studentidretten har reddet deg, så kan billig kebab, hverdagspils og lavere aktivitet føre deg rett inn i statistikken.

For meg skjedde dette allerede i min første voksenoppgave som 18-åring i 2008: Pizzabud.

Hvorfor er dette viktig? Jo, fordi det koster samfunnet vårt milliarder av kroner hvert eneste år. Og det er kjipt å være overvektig. Du har en større risiko for helseplager, både psykiske og fysiske, og du føler deg kanskje mindre attraktiv, fresh og klar for byen.

Dessverre er ikke alltid løsningen for å slutte å være feit når du allerede er feit like enkel. Etter tenårene gikk jeg gjennom sju år med jobb og studier hvor jeg levde og aksepterte min nye hverdag på grensen til fedme, klasse II.

Det var helt til fortiden innhentet meg høsten for to år siden.

– Hei, det er Esk…

– Hei Eskil. Hvordan går det? Du satte deg en del mål du skulle nå innen du var 25 år. Har du nådd dem?

Jeg satt i redaksjonsbilen på vei ut til oppdrag i Skien da jeg hørte min egen stemme i den andre enden. Noen år tidligere hadde Netcom hatt en kampanje hvor du kunne ringe deg selv i framtiden. Så Eskil, altså meg selv, hadde ringt meg og spurt meg om jeg hadde nådd målene jeg hadde satt den gang.

– Har du begynt å trene? Har du funnet drømmedama? Har du begynt å jobbe for The New York Times?

Nei. Nei.. Pokker, jeg var ambisiøs. Nei?

– Er du under 85 kilo?

…

Det var da jeg skjønte at jeg måtte ta grep. Som mange andre før meg, så søkte jeg på nettet etter svaret på hvordan jeg kunne gjøre det ordentlig. Selv om det finnes hundrevis av forskjellige kurer som lover vekttap for evig og alltid, så vil nesten enhver ekspert fortelle deg at det hele handler om én ting: Matematikk. Spis færre kalorier, så går du ned i vekt.

Mange av disse ekspertene vil likevel råde deg til å spise sunt og drikke vann, samt få i deg rett mengde karbohydrater, proteiner og fett. Så lett slipper du ikke unna. Norsk Helseinformatikk, mobilapplikasjoner og andre tjenester på nettet kan fortelle deg hvor mye kalorier du vil trenger hver dag. Jeg brukte TDEE Calculator som fortalte meg at jeg hadde et behov for mellom 2600 og 3000 kalorier hver dag. Så jeg spiste mellom 1200 og 1600.

Ganske kjapt forlot jeg fedme-kategorien og ble bare overvektig. I løpet av de neste månedene beveget jeg meg nesten taktfast ned én kilo hver uke. Jeg var på god vei til å nå min idealvekt som 11-åring: 77 kilo.

Men på høsten, og på tallet 90 på vekta, så stoppet det plutselig opp. Vekten sluttet å gå nedover. Jeg fikk panikk og min første anklage ble rettet mot spareblusseffekten.

Kroppen har denne fantastiske funksjonen at hvis du sulter, så sparer den energi. Det er veldig bra i perioder hvor tørke og konflikt gir lite mat, men dessverre så skiller ikke kroppen på sult og folk som bare forsøker å gå ned i vekt.

– Det sitter en slags vektostat oppe i hjernen i appetittsenteret. Den oppfatter vektreduksjon som et faresignal. Når den får signaler om at du går ned i vekt, så vil den iverksette tiltak for å få deg opp i vekt igjen, sier professor Jøran Hjelmesæth ved Universitetet i Oslo.

Han er en av Norges største eksperter på overvekt. Som leder ved Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst har han hjulpet mange å få et lettere liv. Bokstavelig talt.

Konsekvensene av vektostaten er økt sultfølelse og mindre metthetsfølelse. Men den største konsekvensen, forklarer Hjelmesæth, er at kroppen forbrenner mindre kalorier.

– Hvileforbrenningen synker av en eller annen grunn og kroppen sparer på energien man har. Muskulaturen blir mer effektiv og bruker mindre energi på samme arbeid. Det er det vi kaller spareblusseffekten. Hvordan kroppen klarer dette er helt utrolig interessant. Men det er en gåte som man ennå ikke har løst, sier Hjelmesæth.

Du risikerer at denne effekten gjør du at du forbrenner mellom 200 og 600 kalorier mindre enn det andre med samme vekt gjør.

– Du gikk ned cirka 20 prosent i vekt. Da må du kanskje gå ned ytterligere 30 prosent i antall kalorier bare for å holde samme vekt, konkluderer Hjelmesæth.

Så regnestykket er plutselig ikke så enkelt som det først så ut. Egentlig burde jeg spist 40 prosent mindre kalorier for å nå vektmålet jeg hadde som 11-åring.

Den manglende belønningen av å gå ned i vekt gjorde at jeg etter hvert ikke ble like opptatt av slanking. Etter mange måneder med kontroll over kaloriinntaket, så stoppet jeg å telle. Sjokolade, ost og dansk salami kom tilbake på menyen igjen. Plutselig veide jeg 97 kilo, og flere kilo var på vei.

– Det er helt klart at du ikke kan slutte å telle kalorier. Du må fortsette hele livet med tett oppfølgning, ellers er du dømt til å mislykkes, fortsetter Hjelmesæth

Dømt til å mislykkes. Ordene treffer meg hardt. Dette er ikke et enkeltstående prosjekt jeg kan gjennomføre og deretter legge bak meg. Det er et livslangt, evig matematisk mareritt.

– Det er ikke lett og din personlige historie er et veldig vanlig eksempel, trøster Hjelmesæth.

Jeg er ikke alene. Du er ikke alene. Vi alle opplever denne samme historien.

Ting kan likevel bli litt enklere, både for meg og deg, så lenge vi lærer av historien. Det hadde i dag vært lettere å svare på spørsmålene som Eskil fra fortiden stilte meg for nesten to år siden.

– Har du begynt å trene? Har du funnet drømmedama? Har du begynt å jobbe for The New York Times?

Tja. Ja. Trives godt i Universitas.

– Er du under 85 kilo?

– Nei, men jeg er i alle fall under 100.

Les flere personlige essays:

Verden raknet for mine føtter: Bekjennelser fra en arbeiderklassejentes møte med akademia

Gutter som viser følelser blir sett ned på: Boys don't cry!

Moskébesøk og one night stands: Å være en ung muslim i Norge er ofte som å leve et dobbeltliv

Hva skal jeg gjøre med livet mitt? Så jævla ung og lovende

Forvridde forventninger: Hva er det med studenttilværelsen som gjør oss så sårbare?