Så jævla ung og lovende

Det er 2. januar. Ja, for 1. nyttårsdag våknet jeg klein, og så tørr i munnen at det første jeg greide å ta meg til var å løpe haltende til do for å få i meg noe vann. Deretter gikk jeg noe skrekkslagen inn på stua for å bli møtt med gårsdagens festligheter, og angra raskt på at jeg arrangerte fest kvelden før.

Nytt år, nye muligheter, bare en liten dag for sent. Snart skal jeg ta fatt på det siste semesteret på journalistikkstudiet. Men med en bachelor i baklomma er ikke fremtiden noe mindre skremmende.

Før jul var høsten fortsatt langt unna. Likevel fikk jeg allerede da en klump i magen av det hullet jeg må fylle med noe konstruktivt etter at siste eksamen er levert til sommeren.

Skal jeg jobbe? Bør jeg kanskje studere mer? Hva skal jeg egentlig gjøre med livet mitt?

Spørsmålene bare hoper seg opp, og januarnettene blir ekstremt lange. Jeg prøver febrilsk å ligge på rygg, puste rolig og ja, faktisk, telle sauer. Men de eksistensielle spørsmålene blir bare større.

Kun noen dager etter at vi ønsket det nye året velkommen snakket jeg med flere venner som hadde det på akkurat samme måte som meg. Vi hadde ikke tanker om en lys og lovende fremtid, men om en kaotisk en. Jeg har så mange muligheter, men det er nettopp det som lammer meg.

I boka «Existential Psychotherapy», skriver psykiateren Irvin Yalom om fire eksistensielle temaer som han mener alle mennesker prøver å løse, men som til syvende og sist ikke lar seg løse. Ett av disse temaene er frihet. Paradokset handler om at desto større frihet du har, desto flere valg kan du ta. Og det er det som gjør det vanskelig. Det høres egentlig luksuriøst ut å ha det ene valget «linet» opp etter det andre. Samtidig kjennes det også fryktelig slitsomt. Ikke kom her og si at du aldri har fått høre: «Du har hele livet framfor deg og du kan gjøre akkurat det du vil!»? Den samme gamle regla gjør ikke saken enklere.

Ikke nok med at jeg forsvinner inn i min egen verden og tenker over alle valgene jeg har i egentlig givende samtaler med andre, så sniker tanker om døden seg inn i tillegg. Den store, stygge ulven som forhåpentligvis ikke inntreffer før om lenge. Særlig i jula, eller under andre sammenkomster med nære og kjære, kan jeg få tendenser til dødsangst. Her er jeg, 24 år, og har hele livet foran meg, som en fullbyrdet Oslo-klisje. Likevel tenker jeg bare på at livet en gang skal ta slutt.

Avslutninger i alle mulige former er en påminnelse om en avslutning med stor A. Det forteller psykolog Erik Stubberød Eielsen, som har skrevet masteroppgaven «Om det skumle ved å bli voksen – i lys av de eksistensielle vilkår». Jeg er snart ferdig med studiene. Nok et kapittel i livet er snart over, og døden er et steg nærmere. Sånn sett bør jeg komme meg raskt inn i noe nytt og sørge for at det blir en stund til neste avslutning. Mine tanker om døden har imidlertid også en positiv effekt, i hvert fall ifølge Eielsen. En del kreftpasienter rapporterer for eksempel om at de kjenner seg mer i live, og at de er mer tilstede her og nå, nettopp fordi de vet at de skal dø snart. Men det er håp for friske mennesker også. Tenker du over at du bare har så og så lang tid igjen å leve, kan det være mer sannsynlig at du bruker den tiden godt.

I dag er det flere som lever uforutsigbare liv og framtiden er langt fra lagt opp for deg. Selskapet Deloitte gjorde i vinter en global undersøkelse som inkluderte 500 norske ungdommer. Den viser at 66 prosent av millenniumsgenerasjonen ønsker å bytte jobb innen de neste fem årene. Vår generasjon prioriterer egne verdier, utviklingsmuligheter og fleksibilitet på arbeidsplassen fremfor stabilitet.

Hadde jeg fullført lærerstudiene jeg begynte på for flere år siden hadde jeg mest sannsynlig hatt fast jobb i dag. Når jeg fullfører journaliststudiet har jeg alt annet enn det. Jeg er likevel glad jeg valgte den retningen, men samtidig er jeg også livredd for hva det livet jeg har valgt vil føre med seg. Spenningen ved uforutsigbarheten er blitt stressende, og jeg er egentlig drit lei av å være usikker på hva som venter meg til høsten.

Før i tiden fant flere meningen med livet ved å lene seg på religion. Da naturvitenskapen imidlertid gjorde sitt inntog endret dette seg, ifølge Irvin Yalom. Psykolog Eielsen forteller at naturvitenskapen førte til at mennesker i større grad ble overlatt til seg selv, noe som resulterte i at de selv måtte fylle livet med noe meningsfullt. Eielsen mener alle har en iboende trang til å se mening og forklaringer overalt. Se for eksempel for deg et abstrakt maleri. Du får ingen svar på hva det egentlig skal forestille, men du gjør alt du kan for å prøve å tolke det.

Nei, det er virkelig synd på meg. Tenk å ha så mange valg i livet! Slitsomt. Og tenk å droppe å leve det fine livet du har til det fulle fordi du vet at døden snart kommer. For når jeg egentlig skal sove, ligger jeg våken. Når jeg egentlig skal unne meg kvalitetstid og høre på Radiolab, er tankene mine helt andre steder og jeg har ikke peiling på hva de snakker om i podcasten. Og når jeg egentlig skal nyte et par (som gjerne blir flere) glass med gode venner, tenker jeg konstant over at kvelden snart er over, og at jeg snart vil våkne opp i bakrus, skuffa over at jeg ikke var 100 prosent tilstede kvelden før.

Kanskje er det ikke så rart at flere sliter med de store spørsmålene når så mange av oss egentlig legger opp til et utrygt liv, det motsatte av A4. Kanskje har jeg bare meg selv å takke? Og kanskje må jeg bare fortsette å telle sauer til jeg endelig sovner vekk fra alle de store, skumle og usikre valgene livet tilbyr.

Les flere spennende essays:

Forvridde forventninger: Hva er det med studenttilværelsen som gjør oss så sårbare?

Familiefar eller karrierekvinne? Språket påvirker hvordan vi tenker om kjønn

Kvar er kjærleiken blitt av? Er me blitt generasjonen som har gjeve opp kjærleiksforhold?