Jeg tar fire bachelorer på fire år

– Fest i kveld. Er du med?

– Hallo?

– Hvor er du?

Meldingene tikker inn, og jeg tør ikke svare. Det ville vært å innrømme hvor sørgelig det hele har blitt. Det er fredag kveld igjen og jeg er den eneste i lesesalen. Litt før ti, kommer vakten som vanlig for å slukke lysene. Han holder blikket festet på meg lengre enn normalt, som om han tenker: satt ikke han her til stengetid i går også, og i forgårs, og dagen før det igjen?

Mandagen etter setter jeg meg i bomberommet i kjelleren på Georg Sverdrups. Der er det ikke mobildekning.

Visste du at Folke reiste til ødemarken for å studere?

Forrige semester tok jeg 80 studiepoeng, en nesten tredobbel studiemengde. Jeg hadde nettopp flyttet tilbake fra et halvt års opphold i en fjellhytte i Gudbrandsdalen. Nå var jeg klar til å ruse inn i akademia. Så jeg plukket en cocktail av statsvitenskap- og medievitenskapemner i januar. Og etter hvert som sommeren kom, dryppet resultatene jevnt inn på StudWeb. Det ble seks A og to B. Men jeg følte meg utmattet og var i tvil om poengene egentlig var verdt det.

I løpet av eksamensperioden hadde jeg døgnet over ti ganger, og drukket nok bokser Red Bull til at spyttet mitt fikk en bekymringsverdig syrlig, skarp smak. Da jeg endelig drakk min første utepils i juli, var jeg overraskende nok blekere enn vennene mine – til tross for at jeg er halvt asiatisk og bør ha en slags konstant gulfarge gjennom året. Tvilen kom noen uker før første eksamen og økte i takt med hver kafeavtale og festinvitasjon jeg avslo. Mens jeg satt alene med bøkene åpne foran meg, kvernet spørsmålene i hodet: hvorfor gjør jeg egentlig dette? Burde jeg ikke bare lukke bøkene, svare på meldingene og komme meg på fest?

Universitas-journalist Folke reiste hjem etter seks måneders studier på fjellet – ensomheten ble for stor

Rett før denne semesterstarten, handlet jeg på tvilen min og stakk innom Karrieresenteret. Rådgiveren var en vennlig og sympatisk type. Jeg ble opprørt over det han fortalte, og avbrøt ham gang på gang. Tydeligvis bryr arbeidsgiver seg stort sett seg ikke en døyt om du har tatt en eller fire eller ti bachelorer. Poenget er bare å ha en utdannelse. Jeg tok en røyk på Frederikkeplassen og bannet over de bortkastede timene i bomberommet. Jeg dro hjem til hybelen igjen og logget meg inn på StudWeb. Så meldte jeg meg opp til 250 studiepoeng for dette semesteret, åtte ganger studiemengde.

Helt ærlig vet jeg ikke hvorfor jeg kaster meg ut på kjøret igjen. Med forrige semester i bagasjen, kunne jeg strengt talt hengt hjernen til tørk i et år. Jeg kunne ha pilset i Blinderns kjellere, minglet på tapas-fester, eller fått meg noen studentverv.

Én årsak er nok ønsket om mengdetrening, om å bare gjenta de samme akademiske øvelsene i timevis dag etter dag: lese, tenke, skrive og lese igjen. For stoffet jeg leser nå vil jeg nok glemme om fem år, men de opptrente evnene tror jeg består. Men mer grunnleggende mener jeg utdanning bør handle om genuin nysgjerrighet, ikke om å få seg jobb. Utdanning er ikke til for å «få tyngden du trenger» i arbeidslivet, eller som «et første steg på veien». Den er en verdi i seg selv. Den søkes uten tanke på praktisk nytteverdi. Og når nysgjerrigheten virkelig brenner, gir det mening å bruke kveldstimene på å lese bredt og mye. Da tåler man å stå over festene og bransjebesøkene.

Det er et traust studentliv, men det føles faktisk som et slags opprør mot universitetet. For utdanning handler nå mer om karriere og arbeidsliv enn om nysgjerrighet og dannelse. Det skjer i takt med at universitetet inntar sin rolle i den såkalte kunnskapsøkonomien, hvor universitetet er primus motor for høyere produktivitet og humankapital. Selve deifnisjonen på en god utdanning har da også blitt: «men får du deg jobb?». Å studere av pur nysgjerrighet føles på den måten som et slags befriende opprør mot det markedsorienterte universitetet. Kanskje høres det snobbete ut, men det var nok likevel noe sånt jeg tenkte da jeg satt foran Macen og trykket meld til eksamen 25 ganger: Heller gå ned til bomberommet igjen enn å logre med halen for arbeidsgiver allerede nå – ved å skaffe de saftige vervene, bygge nettverk og sprøyte inn litt CV-fyll som topping.

Planen min er å bruke fire år på bachelorene til sammen, før jeg begynner å spesialisere meg. Da har jeg nettopp fylt 23 og drar forhåpentligvis fra Blindern med grader i litteraturvitenskap, samfunnsøkonomi, medievitenskap og statsvitenskap. De 250 poengene jeg meldte meg opp til har alt sunket til 210 på grunn av krasj i eksamenstiden. Om jeg klarer de resterende, vet jeg ikke. Egentlig tviler jeg på det. Men jeg skal gi det et forsøk. Det får være mitt lille studentopprør fra bomberommet.

Curlingbarn på glattisen – I fjor var jeg en tilfreds tilskuer av grupper med like t-skjorter og litt for lav promille som lekte appelsinleken i Pilestredet park. I år blir jeg en av dem