Dropper ut for klimakamp

— Vi har mindre enn ti år på oss på å stanse klimakrisen, og jeg har ikke tenkt til å sitte og ta en bachelor og en mastergrad halvparten av det tiåret. Kanskje senere, men ikke nå.

Det sier Rauand Ismail (21). Han er en av dem som har valgt å reise seg fra skolebenken for å nå klimamålene i Parisavtalen og hindre jorden fra å nå vippepunktet.

— Hvis det hadde brent i leiligheten min og brannvesenet hadde bedt meg om å evakuere i løpet av et minutt, hadde jeg gjort egen research i et halvt minutt, eller hadde jeg løpt fort som faen ut av leiligheten?

Ismail beskriver en klimakamp som haster, som fikk ham til å evakuere seg selv fra Blindern til rådhuset. Han droppet ut av filosofistudiene ved Universitetet i Oslo (UiO) etter at han ble valgt som bystyrerepresentant for Miljøpartiet De Grønne i lokalvalget i 2019.

— Hvis barna som går på skolen i dag, spør meg om ti år hva min generasjon gjorde for å stanse klimakrisen, og jeg sier at jeg brukte det mest avgjørende tiåret på å ta en mastergrad i filosofi, så hadde jeg følt meg svar skyldig, sier Ismail.

I stedet for å pugge pensum jobber han nå med politikk på fulltid som nestleder i Oslo MDG og har offentliggjort at han vil være stortingskandidat for partiet sitt neste år.

— Jeg tror ikke politikk er for alle, jeg tror heller ikke aktivisme er for alle, og jeg tror i hvert fall ikke at akademia er for alle. Men alle tre trengs.

Permittert fra lektorstudiet

— Vi klimaaktivister får ofte beskjed om å komme oss tilbake på skolebenken, slik at vi kan redde klimaet ved å bli forskere eller ingeniører. Men vi har allerede forskningen på plass. Det som mangler nå, er politisk vilje til å skape endringen som trengs, sier Simon Balsnes (22).

Han har tatt permisjon fra lektorutdanningen ved UiO for blant annet å saksøke staten for brudd på grunnloven. Han har jobbet i sentralstyret i Natur og ungdom (NU) siden august.

— Å jobbe i NU føles mye mer konkret enn å gi videregåendeelever et klimaperspektiv om fem år gjennom lærerrollen. Lektorutdanningen er sikkert på lang sikt bedre for samfunnet, men det haster for mye, sier Balsnes.

— Er det nødvendig å droppe ut for å løse klimakrisen?

— Det er ikke gitt at alle skal droppe ut av studiene og gjøre som jeg og andre gjør, men det haster. Det er viktig at så mange som mulig bruker så mye tid som mulig og krefter på denne saken, sier Balsnes.

— Vi kommer til å se tilbake på klimakrisen som den definerende problematikken i vår tid.

Droppet ut av biologi

Maria Refsland (26) begynte opprinnelig å studere biologi ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet for å bidra til klimakampen, men droppet å ta masteren for å bidra på mer direkte måter. Nå jobber hun mot det hun kaller «den dominerende politikken» gjennom blant annet diskusjonsarenaen Norges sosiale forum.

— Jeg er ikke interessert i å skrive en stor oppgave om et lite tema som kun sensor kommer til å lese. Jeg fant også ut at biologi, slik faget er lagt opp nå, ikke helt er veien å gå om man ønsker å forandre hele verden, sier hun.

På spørsmål om hva universitetet kunne gjort for at hun ikke skulle droppe ut, svarer Refsland at de i større grad skulle vist hvordan det man lærer, kan brukes til noe samfunnsnyttig.

— Jeg tror på kunnskap og utdanning, men vi må ordne opp i veldig mye, spesielt at akademia er politisk styrt med tanke på hvilken forskning som skal finansieres, og pensum i seg selv.

Strategisk ulydighet

Som aktivist i Extinction Rebellion i høst har Jonas Kittelsen (23) blant annet planlagt Oslo-opprøret. Han har vært med i en rekke klimaorganisasjoner og ble ferdig med en bachelor i internasjonale studier i vår, men tar nå et års pause for å jobbe med klima før han søker master.

— Verdens tilstand er så kritisk nå at for å overkomme klimakrisen kreves en folkebevegelse uten historisk sidestykke, sier han til Universitas over Zoom.

— Dette er det viktigste jeg gjør, det er mye viktigere enn hvilken karakter jeg får. Om jeg spoler tjue år tilbake og ser om jeg gikk fra en B til en A, eller om jeg virkelig sto opp for klima, tror jeg det ikke er noen tvil om hva som ser best ut for en arbeidsgiver.

Han beskriver en verden som er i en såpass kritisk tilstand at det er nødvendig med en ekstrem ytterkant.

— Extinction Rebellion har et helt annet potensial enn de konvensjonelle miljøorganisasjonene. De fremlegger en alternativ samfunnsfortelling bygget på empati og tar i bruk ikke-voldelig sivil ulydighet, som historisk sett har vært mest effektivt for omstillingen av samfunn.

Siden mars har kun 1 av 2 single studenter hatt sex

Problematisk pensum

Tross økende antall grønne studieprogrammer er det misnøye blant eks-studentene når det kommer til utrustningen det meste av pensum gir til å takle miljøsituasjonen vi står overfor.

— Når knapt en brøkdel av undervisningen som foregår på universitetet, handler om vår tids største krise, så er det et stort sprik mellom virkeligheten vi lever i, og opplæringen ved universitetene, sier Ismail.

Kittelsen mener på sin side at akademia i større grad burde oppfordre studenter til å tenke.

— Vi fremstilles modeller, teorier, strukturer som vi skal lære og kanskje sette opp mot hverandre, men aldri en setning om hva slags samfunn vi skaper med vår kunnskap. Fanget i vår boble utelates systemkritikken, sier Kittelsen og legger til:

— Jeg skal ikke legge skjul på at jeg har skumle planer om å formulere nytt tankegods som kan utfordre det satte i akademia.

Aksjon fremfor depresjon

Etter at han innså omfanget av klimakrisen, ble det viktig for Balsnes å ty til meningsfull handling fremfor depresjon, som fremsto som alternativet.

— Nå handler klimakampen om «skal det gå ille, eller skal det gå enda verre». Det er det jeg kjemper for — å gjøre det så lite kjipt som mulig. Jeg tror det er mulig å vinne, for man må velge å håpe, hvis ikke har man tapt allerede, sier Balsnes.

Å grave seg ned har heller aldri vært et alternativ for Kittelsen.

— Klodens tilstand er så kritisk at hvis de mest engasjerte gir opp på grunn av avmakt, finnes det ikke noe håp. Enkelt og greit. Dessuten må man ikke nødvendigvis få med seg flertallet, samfunnsteorien er tydelig på at et aktivt mindretall holder for radikal nødvendig samfunnsendring — det gir håp for optimisme, sier han.

Les også: Flere hundre i opprop mot SiOs husleie

Kritikk og opprør

Selv om akademia ikke var tingen for Ismail, understreker han at studenter og akademia spiller en viktig rolle i klimakampen. Han synes dog at samfunnsøkonomistudenter kan bli flinkere til å utfordre premissene som foreleserne setter for undervisningen, og at filosofistudenter kan bli flinkere til å holde fokuset på klimakrisen.

— Og så tror jeg at statsvitenskapstudenter må være klar over hvem som har skyld i klimakrisen, og at det handler om politikk, sier han.

Refsland foreslår på sin side studentstreik for klimaet.

— Jeg tror det er grasrotas opprør som kommer til å eventuelt redde oss fra katastrofen. Det er når vi reiser oss sammen, det skjer, mener Refsland.

— Ikke enten eller

Filosofiprofessor Arne Johan Vetlesen ved UiO opplever at stadig flere av studentene hans kombinerer miljøfilosofi med deltagelse i grønne organisasjoner.

— Det tror jeg det vil bli stadig mer av i årene som kommer, også innenfor natur- og samfunnsvitenskapene.

— Har man et moralsk ansvar for å prioritere klodens tilstand fremfor egen utdanning?

— Slik jeg ser det, er det ikke noe enten eller: Ved å ta en utdanning som gir relevant kompetanse — det være seg i biologi, eller juss eller statsvitenskap — kan man gi et kunnskapsbasert bidrag i kampen for miljø og klima.

Vetlesen mener likevel at akademia har et enormt forbedringspotensiale.

— Når Thunberg-generasjonen inntar universitetet, vil de forvente at studieløp og pensumlister er langt mer økologisk oppdatert enn tilfellet er i dag, helt fra exphil og oppover i gradene.

Student med master om ekstremisme: Etterlyser studentnettverk