Lavmælt dagdrømming

Først: Hvis man skriver en anmeldelse om genierklærte Matias Tellez, og unnlater å nevne at han er genierklært, har man skrevet en anmeldelse om Matias Tellez da? Neppe. Så det må med: Som produsent, låtskriver og artist nyter Tellez svært stor respekt. Øya gjestet han for første gang i 2004. Da var han femten. Fjorten år senere står han på scenen med sitt lovpriste hjertebarn.

De rusler på scenen fem minutter for sent, og tar plass foran en green screen. Når første sang begynner ser samtlige ned i bakken. - Jeg gleder meg til å se det dere ser, sier en blid Tellez og sikter til storskjermene. Der svever musikerne i verdensrommet, i himmelen og blant psykedeliske farger.

Sløtface leverte dritbra - som forventet, skriver Universitas' anmelder: – Få med jenter i den moshpiten!

Det jeg ser er musikere som ser ut som de kjeder seg, på tross av at de svever i det blå denne grå formiddagen i starten av august. Både musikk og vokal som strømmer ut av høyttalerne er til fingerspissene proft, og et vitnesbyrd på akkurat hvor gode de er til å spille. At de lar en green screen gjøre jobben med å skape et spennende scenebilde, vitner om hvor lite de selv gjør for å formidle.

Rohey imponerte på Øyafestivalen: Friskt, rått og stormfullt

Grøtete vokaleffekt er også skrudd på 100 prosent, og det er om mulig enda vanskeligere live enn på skive å skjønne hva som blir sunget. Tellez og hans makkere kunne ha fremført selvangivelsen min, og jeg ville aldri forstått det. Når fengende hits som “Wildwind” og “My brain on love” spilles vil kroppen min danse, men den utilnærmelige auraen til bandet signaliserer at her skal det bare vugges og nikkes anerkjennende. Konserten avsluttes midt i en sang, og bandet smyger seg ut.

Når jeg rusler hjemover i de små nattetimene samme lørdag, tar jeg meg selv i å sette på Young Dreams på telefonen og smådanse ned gata. Konserten deres har jeg derimot allerede glemt.