Friskt, rått og stormfullt

Vokalist Rohey Taala har en kraftfull stemme som både er naturlig og rå. Satt sammen med flytende synth, bass og trømmer, gir det inntrykk av at bandet kombinerer og skaper noe helt eget. Høststormen kler Rohey, de oppleves friske og sterke.

Ikke den mest minneverdige konsertopplevelsen for Universitas' anmelder, men svært fornøyelig: Bunnsolid festivalpop

Kvartetten gir hverandre rom til å vise seg frem. Noen låter preges først og fremst av Taalas sterke vokal, andre, som «I Found Me», lar synthen skinne. Henrik Lødøens trommesoloer er noe man får lyst til å oppleve igjen og igjen og igjen. Rohey viser virkelig sin sterkeste side når de gir hverandre plass - slik unngår de også at opptredenen virker monoton. Sammen er de sterke.

Før denne konserten visste jeg ikke at 17-åringer kunne like jazz. Men det er den fremste delen av publikum som ser ut som den er yngst, det virker som om det var kamp om plassene. De gynger frem og tilbake, og er kjernen i den gode stemningen. Fra den indre kjerne til ytterst i sirkelen sees nikkende hoder oppover hele Øya-gresset.

Fikk du med deg denne? – Bendik er der jeg får ut all dritten

Låten «Is This All That There Is?» blir et av høydepunktene. Vi i publikum er med, vi er klare for mer. Beaten går fra kun å flyte og til å bli en slags hard og kraftfull bølge. Det er friskt, Taalas stemme er rett på sak. Jeg tenker at jeg en gang skal vise Rohey til noen jeg er interessert i.