Svar til Safi: Vi er alle sauer
Man blir ikke folkemord-medløper av å sette spørsmålstegn ved akademisk boikott.
I en tid der aktivismen er global og kampplaner legges på Tiktok, oppfordret jeg i min kommentar 19. september til å vise varsomhet overfor sak, formidling og metode. Dette handler om kildekritikk, ikke unnfallenhet. Og bare for å ha det klart: Man blir ikke folkemord-medløper av å sette spørsmålstegn ved akademisk boikott. Oppfatningen om at det som skjer i Gaza er forkastelig, vedvarer uavhengig av hvordan man uttrykker det.
Men før jeg går inn i sakens kjerne, vil jeg takke Safi for å fremlegge de delene av universitetets forbindelser som mitt slappe journalistiske arbeid ikke strakk til i å identifisere.
Når det kommer til anklager om svartskjorte-lengsel, stiller jeg meg derimot avvisende. Hvis analogien hun refererer til er: «Det er bedre å leve en dag som en løve enn hundre år som en sau», later det til at Safi har begått en polemisk kardinalsynd: feilsitering. Om offeret er undertegnede eller Mussolini forblir uklart. Velvillig ignoranse? Kanskje ikke. Dårlig debattskikk? Utvilsomt. Om Safis intensjon var å lime meg opp til Mussolinis fascisme, sørger uansett konklusjonen for en «bumerangeffekt» rett tilbake til forfatteren.
I fremtidige tråder vil jeg derfor råde Safi til å la fascismen ligge: Her mener jeg ikke at fascisme ikke finnes, men at unngåelsen av en utvanning av begrepet veier tyngre enn det tresekunders dopaminrushet man får av å (feilaktig) klistre meningsmotstanderen sin på Andrew Tate.
Selv mener jeg at vi, ved å anerkjenne menneskets tilbøyelighet til å følge strømmen, til å være en sau, legger grunnlaget for å fatte hvordan en hel (vestlig) verden har jaget et folk ut av kontinentet, plassert det over et annet, for så å sitte stille mens en region legges i ruiner – tilsynelatende med god samvittighet. Eller hvordan Tyskland og USA kan holde taler om menneskeverd i FN og dagen derpå insistere på at drap av 16.000 barn er selvforsvar.
Oppfatningen om at det som skjer i Gaza er forkastelig, vedvarer uavhengig av hvordan man uttrykker det
Et alternativ er å kalle dem onde. Uvitende. Arrogante og ignorante. Men jeg lurer på hvor langt dette vil ta oss. Historien har vist oss hvor gode mennesker er på å følge ordre, gjøre som naboen, rettferdiggjøre seg selv. Er det andre dynamikker enn ondskap i spill? Send gjerne verdens tenkere (dypere ned) i graven, franske eller ei, men vit at med det mister vi inngangen til å forstå, for å så forandre, den delen av menneskets natur som har tatt oss dit vi er i dag.
At Tyskland burde se seg selv i speilet er nok Safi enig med meg i. Der vi ser ut til å skilles, er at jeg mener dette ikke er et ansvar reservert dem vi er uenige med. Vi bør aldri slå oss til ro med å ha valgt rett – her har vi trådt feil altfor mange ganger før. Jeg mener derfor at alle mennesker – alle som ønsker å kjempe de godes kamp – må tenke gjennom hvorfor de hever neven, hva de skriker og hvem de kjemper for. Dette handler ikke om at man ikke bryr seg om klimaendringer, folkerett og Midtøsten, men om å vie et sekund til muligheten for at det kan finnes en bedre angrepsmåte enn den som unisont fremmes.
Dette er spesielt gjeldende i en tidsalder der informasjon hentes fra sekundlange videosnutter supplert med enda kortere løsninger. Eller fra velskrevne appeller med fengende slagord. Som jeg skrev tidligere: På «den riktige siden av historien», er det kort vei til tanken om at målet helliggjør middelet. Når det kommer til akademisk boikott vil jeg derfor (igjen) stille spørsmål ved om universitetets forbindelser er omfattende nok til at det er verdt å gi slipp på kontakten med et stadig mer isolert israelsk sivilsamfunn.
Likeens er jeg skeptisk til om aksjoner der medstudenters eksamener rives i to, som ble utført ved Oxford-universitetet i år, tjener saken. Eller om å kaste maling på Van Gogh faktisk kutter klimautslipp. Jeg forstår behovet for å gjøre alt. Og i prinsippet er jeg enig. Men noen ganger står middelet i veien for målet.