Aktivist, javisst?

Studentbevegelsen mangler et politisk prosjekt. Slik lyder iallfall forrige ukes skjennepreken fra Civita. Om Civita er rett mann til å bedømme politisk kreativitet kan diskuteres – tankesmien har ikke ytret et annet ord enn «sykelønnskutt» siden Stein Erik Hagen sjenket dem første pengesekk i 2003. 

Pengevelde til side, skulle man ta Civitas kritikk til hjerte, kan debatten opphøyes. For er det virkelig sant at studentbevegelsen savner retning? Det er ikke første gang ideen om studenter som motmakt blir erklært passé. Men på plenen foran Villa Eika ser det ut til at aktivismen er tilbake.

All ære til dem. Palestinacampen har blåst liv i et gravlagt studentdemokrati. Siden teltene ble slått opp, har det ikke manglet på innrømmelser fra universitetsledelsen. Først og fremst om at universitetsdemokratiet er duket for konsensus. For all del: Styremøter er helt sikkert koseligere uten beskyldninger om medvirkning til folkemord. Men universitetets mandat er ikke å jakte konformitet. 

Der pampene sover, har studentene våknet. Konformitet er derimot ikke reservert de tyste. Slik det er primitivt å skrike i et stille rom, er det blitt nærmest naturstridig å stå i hvil mens andre hever neven. Eller bytte profilbilde når hele verden poster svarte firkanter. Det sies at den som tier samtykker, men det er aktivismen som er menneskets mest konforme akt. 

I år var det ikke svarte firkanter som fylte veggen, men KI-genererte plakater: «Alle øyne på Rafah». Internett kjemper for Gaza. Slik vi kjempet for George Floyd. Og for Amazonasskogen, da den brant (nå brenner den igjen). Likevel er det uklart hva energien munner ut i. I Morgenbladet spør Martin Gedde-Dahl om internettaktivismen er et tegn på massemobiliseringens død. Heller enn å fremme løsninger forankret i vårt politiske system, er kampen slagord. For vi henter ikke bare informasjon fra Tiktok – vi importerer løsningene deres også. 

Maya Wind, som besøkte Palestinacampen forrige uke, har skrevet en bok der hun dokumenterer israelske universiteters medvirkning i folkemord. For Wind er løsningen akademisk boikott. Likevel kan man stille spørsmål ved hvorfor akademisk boikott har blitt en kampsak på et universitet hvis samarbeid med Israel begrenser seg til en årlig studietur på teologisk fakultet. 

Det er bra vi tar kampen. Men er kampen vår?

Roper du, roper jeg. Ifølge den franske historikeren René Girard vet ikke mennesker hva de kjemper for. Våre tanker er ikke personlige, men et resultat av mimetisk begjær: Helt fra vi er barn kopierer vi hverandres språk. Men tilværelsen som hermegås forbigår språklig imitasjon: Vi velger kamper vi tror andre mener er riktige. Og i fellesskap med de som har valgt rett, er det lett å peke ut de som er feil. 

Var det genuin medfølelse som farget Instagram svart i 2020? Eller var det frykten for å være på feil lag? For politikken har blitt sintere. I Oxford meldes det om palestinaaktivister som river medstudenters eksamener i to. På statskanalens debattprogram har vi hørt klimaaktivister åpne for vold.

Selvfølgelig er aktivismen mer enn berettiget i sin kritikk. Men det er ikke intelligent å true med å kaste molotovcocktailer på oljeplattformer. Eller hyggelig for den slags skyld. Nå har vel aldri aktivismen påberopt seg å være hyggelig, så jeg skal la være å bedømme kampen deres deretter. Poenget er at på «den riktige siden av historien», er det kort vei til tanken om at målet helliggjør middelet.

Heldigvis er vi studenter. Med hjelp fra skeptisismen kan vi sammen unngå aktivismens fallgruve. For skråsikkerhet hører ikke hjemme på et universitet: Heller enn at studenter står forente under samme fane, bør vi ære tvilen. En retningsløs studentbevegelse kan like gjerne være et sunnhetstegn. 

Derfor kjære aktivist: Ikke tenk at noen er smartere enn deg fordi de har skrevet en bok. Og ikke tenk at du er smartere enn noen fordi du har bodd i et telt. I en verden full av sauer er det lett å tenke at du er en løve. Men du er nok en sau.