Frykt, avsky og aktivisme i Putins rike

Langs Nevsky Prospekt, St. Petersburgs hovedgate, står Vlad helt for seg selv. Det er fredag ettermiddag, og alle andre strener raskt forbi, på vei til den etterlengtede helgen. Ingen ofrer den unge mannen særlig mye oppmerksomhet. Det er kanskje ikke altfor rart, all den tid han holder et hvitt, anonymt skilt med påskriften «Å huske er å kjempe. Stopp fascismen!». Han sier ingenting, han gjør ingenting ut av seg, står bare helt stille og lar skiltet gjøre snakkingen. Russisk lovgivning sier nemlig at man må holde minst 50 meter avstand fra hverandre om man skal protestere med skilt, såkalt «picketing».

Rundt den ensomme anti-fascisme-demonstranten står et helt enormt politioppbud. 22 bevæpnede opprørspolitimenn står foran fire store varebiler. De snakker avslappet med hverandre, ler. Dette er ren rutine. Jeg går bort for å snakke med Vlad.

– Jeg er her for å markere at aktivister som ble drept ikke er glemt, sier han.

Mens vi står der, kommer en av politimennene gående mot oss. Han stopper omtrent en meter unna, tar opp et kamera, knipser et bilde av oss, før han snur og går tilbake til sine 21 kolleger.

– Hva skjedde nå?

– Politiet vil ha oversikt over hele aktivistmiljøet. Nå tror de vel at du er en av oss også, sier Vlad.

– Det er mange tenårings-fascister i Russland. Det er dem jeg er her for å protestere mot. Men politiet jobber ikke for folket, og de gjør livet vanskelig for aktivister.

Bolotnaya

For to uker siden snakket Universitas med [unge, indignerte russere](3), som i stor grad mislikte dagens styre, men som ikke tok til gatene av den grunn.

Flere vi snakket med, men som ikke ville stille til intervju, fortalte at de ble hjemme av frykt for represalier fra sikkerhetspolitiet FSB (etterfølgeren til KGB, red. anm). Om man ble tatt, ville man kunne miste studieretten eller få en rekke jobbmuligheter tatt fra en, fortalte de.

Frykten er kanskje forståelig, i alle fall om man leser beretningene fra Bolotnaya-protestene i Moskva i 2012. Da ble over 30 personer arrestert, flere flyktet utenlands og fikk politisk asyl. Russiske myndigheter sier det utviklet seg til voldelige opptøyer på Bolotnaya-torget, mens uavhengige observatører hevder protestene var fredelige.

Amnesty International har anerkjent de straffeforfulgte som samvittighetsfanger. Under en serie protester i oktober ble 260 personer arrestert i anti-Putin-demonstrasjoner i flere byer. Tilsvarende eksempler er enkle å finne – livet som aktivist er ikke bare enkelt i den unge Russiske føderasjonen.

Fikk du med deg? Ortodoks kuldeterapi i Neva-elva

– No papers, no problems

– Man kan bli fengslet uten videre når som helst, selv uten å ha gjort noe galt. Det skaper mye frykt, sier Olga Polyakova.

Vi møter henne på en slags café i St. Petersburg. «En slags» fordi det egentlig er en leilighet, godt skjult bak en metallport vi fikk tilsendt koden til kort tid før intervjuet. I leilighetens kjøkken sitter en gruppe ungdommer og spiller «Creep» av Radiohead. I stua øver en fiolinist og en pianist på Montis mesterverk «Csárdás». Det er Olga som har håndplukket stedet.

– Jeg prøver ikke å betale skatt ved å bruke private sykehus, ikke kjøpe ting i Russland og bruke kontanter til alle prosjektene mine. Eller benytte meg av skattefrie tilbud, slik som dette stedet, sier hun og legger til at mantraet er «no papers, no problems».

– Er ikke det litt usolidarisk?

– Når jeg forklarer folk at jeg ikke betaler skatt, blir det alltid en diskusjon. Da kan jeg snakke med folk om hvor skattepengene tar veien og hvordan de alltid ender opp i lommene til folk.

Tolv dager i buret

Den tredve år gamle kvinnen har vært aktivist i omtrent fem år, da hun var med å starte den St. Petersburg-baserte grupperingen «Trava». På norsk betyr det noe i retning av gress, og de beskjeftiger seg primært med narkotikareform. I sommer fikk hun sitt første møte med russisk politi.

– Jeg ble arrestert etter en helt fredelig protest, som de fleste protestene her i landet er. Jeg satt tolv dager i fengsel, sier Olga.

Fengselsoppholdet ble mer komfortabelt enn fryktet. Hun havnet nemlig på tomannscelle med naboen sin, og de fikk også sneket inn mobilene sine. Likevel har det satt sine tydelige spor. Hun forteller at politiet dagen etter en ulovlig protest i vinter banket på døra hennes. Da hun ikke åpnet, gikk de videre. Det viste seg at de egentlig var på utkikk etter naboen.

– Jeg fikk helt panikk. En venninne måtte komme for å trøste meg. Aktivisme i Russland er vanskelig fordi vi har politisk styrte domstoler. Da kan du ikke regne med rettferdighet, for du har ikke et rettferdig justissystem.

– De er alle idioter

– Plutselig kan man være et sted i protestene der politiet arresterer alle, sier «Ekaterina».

Kvinnen i femtiårene vil ikke stå frem med fullt navn, da hun mener hun vil sette jobben sin i offentlig sektor i fare. Likevel har hun de siste seks årene vært på stort sett alle protester det har vært mulig å gå på.

– Vennene mine spør meg hvorfor jeg risikerer jobben min, for det vil ikke føre til endring. Men min foreldregenerasjon var helt stille under Bresjnev og Stalin. Om min datter en gang spør meg hva jeg gjorde under Putin-tiden, kan jeg si at jeg ikke var stille.

– Hvorfor tok du til gatene første gang?

– Da Vladimir Putin kom opp fra vannet i Hellas og hevdet han personlig hadde funnet en antikk vase ved en ren tilfeldighet, forstod jeg at alle i Kreml var idioter. Det var da jeg ble aktivist, sier Ekaterina.

Utenriksredaktør Emilie Solberg: Derfor er vi i Russland

Trist og såret

– Frykter du å bli arrestert?

– Det er klart jeg gjør det, da kan jeg miste jobben min. Jeg prøver å holde meg unna de aller mest risikable protestene. Men plutselig kan du befinne deg der hvor politiet arresterer alle, sier Ekaterina.

Hun husker tilbake til Sovjetunionens fall og hvordan alle rundt henne var optimistiske og håpet på en bedre fremtid. Det tok nemlig ikke mange år før «alle forstod at ingenting hadde endret seg». Men selv om Ekaterina omtaler seg selv som patriot, skammer hun seg i dag over sitt eget land.

– Det er så mange talentfulle og gode mennesker i Russland. Om landet hadde hatt et normalt politisk styre, ville jeg levd et helt annet liv. Den tanken gjør meg både trist og såret.

– Drittlov

Blant de mange grunnene til at hun til stadighet tar til gatene, nevner Ekaterina Putins struping av homofiles rettigheter. I 2013 ble den såkalte antipropagandaloven vedtatt. Den sier blant annet at man ikke kan si at hetero- og homoseksuelle forhold er likeverdige. Maxim Yakubovski er 26 år, homofil, fra en liten by i Kaukasus – og LGBT-aktivist. Tidligere tok han aktivt til gatene. Nå er han frivillig på et HIV-senter mens han fullfører doktorgraden sin.

– Man må respektere loven, selv om det er en drittlov. Men anti-propaganda-loven er ekstremt dritt, sier han.

Sterk ortodoks kirke

Da Max flyttet til St. Petersburg som 16-åring, tok det ikke lang tid å komme ut av skapet. I hjembyen var det nemlig en stor skandale da en av hans klassekamerater kom ut av skapet.

– Da sa foreldrene hans at han ikke lenger var sønnen deres

– Hva er forskjellen på St. Petersburg og hjembyen din?

– Den ortodokse kirken står enda sterkere utenfor storbyene, og den prøver å gjenskape den russiske nasjonalismen, som ikke er kompatibel med LGBT-rettigheter, sier Max.

Selv om han bodde i forholdsvis liberale St. Petersburg, som er langt fra Kaukasus og familien sin, tok det lang tid å komme ut til sin mor. Da han ringte henne for å fortelle at han var homofil, insisterte hun på at han ikke skulle fortelle det til sin far. Det har han per dags dato heller ikke gjort.

Fordommene mot homofile er sterke i Russland. For LGBT-bevegelsen er det det som er det viktigste i årene fremover, hevder Max.

– Om du er homofil i Russland er du ikke bare pedofil, du har også alle mulige sykdommer som finnes.

Norske studenter kan bli offer for russisk etterretning: – Vi fikk egentlig ingen beskjed

Fullstendig apolitisk

Felles for Vlad, Olga, Ekaterina og Max, til tross for aldersforskjell og ulike kampsaker, er at de alle yter aktiv motstand mot et regime de anser som urettferdig. Selv om unge i storbyene i stor grad ikke kommer til å stemme på Putin i mars, er det langt fra alle som tar til gatene.

I Moskva møter vi vibrasjonsmassørene Anton og Backa. Idet vi kommer inn i leiligheten deres blir vi slått av en sterk duft av røkelse. Lyset er dimmet, og tekannen piper. De serverer en tradisjonell russisk kake sammen med teen. I forkant av intervjuet er de opptatt av å gjøre én ting helt tydelig:

– Denne leiligheten er politikkfri sone, sier Anton.

– Hvorfor?

– Vi bryr oss så utrolig lite. Hva Kreml måtte finne på, har ingenting å si for oss, sier han før Backa understreker at de ikke er tilhengere av Vladimir Putin.

Ni norske studenter kastes ut av Russland: Anklager UiO for visumjuks

De to guttene legger ikke skjul på at de har en interesse for det psykedeliske. Samtalen vrir seg inn på energistrømmer, utvidet virkelighet og å lære ting om seg selv.

– Hva med liberalisering av narkotikalovgivningen? Er ikke det et politisk spørsmål?

De ler av spørsmålet. De sier de ikke har tenkt å «leke den leken». Uansett hvem som stiller som president ville de begge blitt hjemme på valgdagen.

– Som sagt, vi bryr oss ikke om politikk, sier Anton og Backa.