Ortodoks kuldeterapi
FOTOREPORTASJE: Ved Neva-elven isbader ortodokse russere for å komme i kontakt med Gud.
Russiske folk er sterke. Norske folk er ikke det
– Er det noen som snakker engelsk her?
Vi står på en strand ved Nevas bredder. Denne januarfredagen i St. Petersburg er isende kald, og den ellers så flommende elva er dekket av taggete isklosser.
På stranden har det formet seg en kø som strekker seg godt over hundre meter fra de fire omkledningsteltene som er satt opp for anledningen og bakover mot Peter-Paulus-festningen. Ved siden av køen serveres det søtbakst og suppe. En barnegruppe synger russisk popmusikk med playback. Scenen har påskriften «Strong Russia – Healthy Nation».
Det er «Kreschenie», og flere hundre russiske kvinner og menn står utålmodig med håndklær i hendene før de skal isbade til minne om Jesu egen dåp som en del av den ortodokse juleferingen.
Vi er her uten tolk, og etter flere «njet», er det endelig noen midt i køen som svarer:
– Da.
Nick er en 39 år gammel industriarbeider ved Heinz-fabrikken i utkanten av St. Petersburg. Til tross for at han har en engelsk fotballue med «Three Lions» og sier han snakker engelsk, er det krevende å forstå hverandre. Men i skumringen ved Neva forsøker han likevel å forklare hvorfor han skal under isen denne januarettermiddagen.
– Jeg er kristen. Alle ortodokse russere gjør dette, sier han.
Til tross for at det er godt under ti kuldegrader i lufta, insister Nick på at han ikke fryser. Han har stått omtrent én time i kø.
– Russiske folk er sterke. Norske folk er ikke det, sier han med et tydelig stikk mot to lett hutrende norske journalister.
Så er det store øyeblikket kommet. Han slippes gjennom kontrollpunktet og forsvinner inn i ett av to omkledningstelt for menn. Av med den store vinterjakka, skjorta og olabuksene, på med den blå badebuksa. Det russisk-ortodokse krusifikset forblir hengende rundt halsen idet han går ned mot det iskalde vannet.
Han gjør korsets tegn, tar et dypt magadrag og dukker under. Hele tiden blir han passet på av fire menn på den provisoriske treplattformen bygget over hullet i isen. Ved badestedet henger et bilde av Johannes Døperen og Jesus ved Jordanelven: Det er dette han har gledet seg til. Etter nøyaktig 15 sekunder i vannet, smiler han fra øre til øre.
– Dette er en gave fra meg til deg, sier han og insisterer på at håndkleet hans skal være med tilbake til Norge.
– Er du kald?
– Nei, svarer Nick med hakkende tenner før han forsvinner inn i omkledningsteltet.
