All verden er en scene (hvis du har gått på KHiO)

Den våren jeg kom hjem til Oslo med bachelor i skuespillerfag fra Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag, kom min bestevenninne inn på Teaterhøyskolen i Oslo. Overraskende mange ganger den sommeren ble jeg spurt «har du tenkt til å søke KHiO, da?», og hver gang forsøkte jeg å svare «nei, det ville jo vært litt rart, i og med at jeg har en bachelor i skuespill fra før», uten å avsløre hvor skamfull jeg ble. Å komme inn på KHiO er som å bli rockestjerne over natta, en lusen liten bachelor fra det landlige Trøndelag har til sammenligning lite å stille opp med.

Bakgrunn: Nesten alle skuespillerne Nationaltheateret ansetter er fra KHiO

Hvert år utdannes det om lag 30 skuespillere fra landets tre statlige teaterhøyskoler; Teaterhøyskolen i Oslo (KHiO), Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag (nå Nord Universitet) og Akademi for scenekunst (NTA). Disse skolene tilbyr forskjellige skuespillerutdanninger basert på forskjellige teaterpedagogers metoder og teorier, men KHiO er skuespillerkunstens bastion, med høyest søkertall og høyest antall studenter ansatt ved institusjonsteatre ved endt utdanning.

Universitas tar opptaksprøven på KHiO: Har Johannes det som skal til for å komme inn?

Hadde det vært sånn at alle landets teatersjefer så avgangsforestillingene til de tre statlige skolene og på magisk vis var enige om at studentene fra KHiO var de beste, hadde saken vært en annen – men sånn er det ikke. Min avgangsforestilling ble sett av nøyaktig én teatersjef (all ære til Erik Schøyen, tidligere teatersjef på Haugesund teater). Utover det så ingen oss i Oslo, og i Trondheim glimret Trøndelag teaters Kristian Seltun med sitt fravær.

Universitas tar opptaksprøven på NMH: Se en idehistorie-student prøve seg på opera

Det er beinhardt å være skuespiller, men ei er det heller det som kritiseres. Det er det tilsynelatende ikke-eksisterende ønsket om å hente nye impulser der nye impulser er å finne som må til livs. Hvorfor vil man ikke utnytte seg av ressursen det er å kunne velge og vrake i 30 skuespillere som på papiret er like kvalifiserte? Det er et tankekors at «sunn konkurranse» er å foretrekke i alle andre bransjer enn skuespillerbransjen, der det virkelig er potensial for utnytting.

Har du lest? Dette er de morsomste fellesmailene på KHiO

«Det handler om eksponering» forsvares det – det er enklere å få med seg hva som skjer i Oslo. La oss følge den logikken et lite stykke videre: hvorfor er ikke de fleste skuespillerne som ansettes på Trøndelag Teater fra Teaterhøgskolen i Nord-Trøndelag da? En skal ikke se lenger enn til Danmark for å få bekreftet at rekruttering fra tre skoler er mulig. Der er de tre statlige skolene samlet under fellesbetegnelsen Den Danske Scenekunstskole, og derfra leveres skuespillere til alle landets scener.

Mer fra KHiO: Studenter og rektor mener det er større sjanse for trakassering på kunstskolen

En typisk fordom mot ikke-KHiO-skuespillere, er at de ikke behersker tekst godt nok til å arbeide på landets institusjonsteatre. Dette argumentet er langt ifra godt nok, og burde snarere leses som en kritikk av hele Teater-Norge. Hvis bransjen er så snever at den utelukkende betrakter «tekstbasert» scenekunst som et verdifullt kunstuttrykk, er det i seg selv problematisk. Følgelig er det også der forandringen må starte, og det står mange kreative skuespillere på sidelinjen klare til å gjøre den jobben.

I en ideell verden er Norges statlige teaterskoler likestilte, og fremtidige kunstnere kan søke seg til den skolen de faktisk ønsker å gå på. Om det så er interessen for maskespill, Marina Abramović eller Henrik Ibsen som ligger til grunn for skuespillerdrømmen. Det er synd at skuespillere søker KHiO fordi det er «one way or the highway». Dette spenner ben på mangfold og utvikling. Hvis teatret skal speile samfunnet og fortsette å være relevant i en digital verden – da trenger vi all den hjelpen vi kan få. Når ting en gang er som de er, Kristian Seltun, er det vel ikke for mye forlangt at du tar bussen til Verkstedhallen neste gang anledningen byr seg.