Universitas tar opptaksprøven #1: Opera for dummies

Jeg heter Johannes, og jeg er student ved Universitetet i Oslo. To år inn i studiet fikk jeg sjokkbeskjeden: Enkeltemner i idéhistorie garanterer ikke jobb. Men som life coachen min Ma Anand Stina en gang sa til meg: Life starts at the end of your comfortzone, og som det barnet av #GenerasjonPrestasjon jeg er nektet jeg å la meg stanse. I en banebrytende reportasjeserie, som overhodet ikke ligner på et innslag fra Senkveld (eller C-kjendisspekket content marketing fra Politihøgskolen), skal jeg ta opptaksprøvene til landets mest prestisjetunge høyskoler, for å finne ut hva jeg skal bli når jeg blir stor.

Først ute var linja klassisk utøvende sang – eller opera – ved Norges musikkhøgskole.

Dette fikk jeg vite på forhånd: Opptaksprøvene til bachelor-studiene foregår ved at kandidatene på forhånd forbereder én selvvalgt arie (fint ord for «operasang») og en selvvalgt sang av en nordisk komponist skrevet etter 1950. De kalles inn én etter én, fremfører musikkstykkene sine og går ut. Når alle kandidatene har fremført diskuterer sensorene seg i mellom, og resultatene annonseres senere samme kveld. Hvis du ser navnet ditt på tavla i lobbyen klokka 20:00 har du kommet inn. Hvis ikke – snallast.

Bratt læringskurve

Jeg tok fatt på valgprosessen ved å google «best arias», og valgte den jeg trodde ville være den mest overkommelige å lære seg (jeg tok feil). Jeg har aldri sunget opera i mitt liv, og brukte noen timer spredt utover to døgn på å lære meg teksten til La donna è mobile fra Giuseppe Verdi's opera Rigoletto. Her opererer jeg med en veldig liberal definisjon av det refleksive verbet «å lære seg». Jeg «lærte meg» også teksten til Der Hölle Rache kocht in meinem Herzen, bedre kjent som «den veldig lyse sangen fra Tryllefløyten», fordi det fortonet seg som utrolig lættis i øyeblikket (hehe gutta jeg skal synge en veldig lys sang, ållø).

Siden jeg ikke ante hva sensorene så etter i en «sang av en nordisk komponist skrevet etter 1950» valgte jeg Melodi Grand Prix-låta «Sangen om den flyvende Hollender» av Per Muller fra 1969.

Øvingsprosessen bød i første omgang på interessant smalltalk med menneskene jeg deler leilighet med. «Hvis dere hører noe nå er det bare jeg som øver på opera. Høres kanskje rart ut for dere, men for meg er det bare en helt vanlig søndag». Jeg gjorde også sangøvelser og fikk tips av Hedvig Haugerud, student ved Operaakemiet i København.

Akutte nerver

Nervene traff meg først selve dagen. Plutselig kom åpenbaringene på løpende bånd: 1) Jeg har ikke brukt i nærheten av nok tid på å lære meg sangene, 2) jeg kan ikke synge opera, 3) hva om dette ikke er like hysterisk lættis som jeg har sett for meg? Hele opplegget, som hittil hadde fortonet seg som rent comedy gold, virket plutselig mer som en dårlig Thomas og Harald-pastisj fra en av de mindre bra Foss-revyene. Invalidiserende selvbevissthet og en altoppslukende følelse av å være en sykt klein studentavisnisse tok over sentralnervesystemet mitt i det jeg stavret inn på Musikkhøgskolen. Jeg svettet i dressen og finskoene jeg hadde tatt på meg fordi jeg antok at det er sånn operasangere går kledd.

Etter en pinefull ventetid i den folksomme lobbyen ble jeg kalt inn i operaløvens hule, og før jeg visste ordet av det sto jeg foran tre av landets beste operasangere (antar jeg? De kan hvertfall en del om opera) vel vitende om at jeg nå skulle gjøre noe jeg overhodet ikke kunne.

– Får du simpelthen ikke nok av Norges musikkhøgskole? Les også: NMH-festivalen Serendip: Et lykkelig sammentreff