Bli hos meg, Beldo

Et like sikkert vårtegn som hvite joggesko og frynsete eksamensnerver, er valgkampen til ledervervet i Norsk Studentorganisasjon (NSO). Årets fire kandidater har sprengt seg gjennom snøen som våryre hestehov for å sjarmere hele Norges studentmasse med det gamle sjekketrikset «vil du høre litt om min brede og lange politiske erfaring?». Selv lytter jeg uinteressert, for når sant skal sies er jeg ikke klar for å gi slipp på avtroppende NSO-leder Mats Beldo helt enda. Knapt et år har gått siden han uttalte i valgkampen at studentene var sterkere sammen, og nå har han alt én fot i døra. Unbreak my heart, Beldo.

Ledervalg i NSO: En av disse skal bli Norges mektigste student

La det ikke herske noen tvil: Studentpolitikere setter valg høyere enn oss vanlig dødelige. Fra man annoserer kandidaturet sitt i januar til man tiltrer stillingen i juli, er det valgsesong i NSO. Reisekostnader skal dekkes, debattpaneler skal avholdes, og de NSO-vervene som kandidatene allerede besitter blir satt på vent. Tid man kunne brukt på å utforme studentpolitikk, går i stedet med på å forvirre og kjede den jevne student i en valgkamp som bærer preg av mikroskopiske ideologiske forskjeller.

Det er heller ikke den jevne student som avgjør valget, men snarere studentparlamentsrepresentantene våre. 20. april setter de kursen mot Tønsberg Quality Hotel, for en helg tettpakket med vin, valg og vedtekter. Prislappen? Nesten én og halv million kroner. På landsmøtet skal de rekke å vedta handlingsplan, og komme med programerklæringer til dagsaktuelle saker som tilrettelegging for studenter med funksjonshemninger. Når det likevel settes av tid både fredagen og lørdag til ledervalg, samt valg til alle alskens stillinger, må jeg spørre: Er det dette semesteravgiften min går til?

Dette er innstillingen: Han kan bli Norges mektigste student

Det er en kjent sak at studentpolitikken har et imageproblem, og sliter med å engasjere. Kanskje er ikke dette så rart, når hovedaktiviteten synes å være nettopp lobbing for sin favorittkandidat. Tenk om vi levde i en verden der lunsjpausene på NSO-landsmøtet i stedet gikk med til å lobbe for resolusjoner om gratis SiO-mat, Terje Søviknes ut av regjering, eller liberal hasjpolitikk på alle universiteter og høgskoler? Kanskje ikke de mest realistiske målene, men i det minste mer virkelighetsnært enn å tro at et personvalg av en heller ukjent student skal vekke massene.

Som ivrig tilhenger av at studentenes interesser skal ha en sterk og troverdig stemme, så deltar jeg gjerne på spleiselaget, misforstå meg rett. Jeg skal til og med være så frekk å foreslå to endringer, som jeg nettopp ville styrket denne stemmen.

Universitas vurderer den første lederdebatten: Østensen i egen klasse

Hold landsmøtet annethvert år. Bortsett fra resolusjonene, som det uansett er satt av lite tid til å behandle på møtet, så tas det ikke opp så altfor mye dagsaktuell politikk i NSO. År etter år legger arbeidsutvalget frem en handlingsplan for det nye året, som uten unntak vedtas uten de helt store veivalgene. En organisasjon som svir av nesten ti prosent av sitt driftsbudsjett på å avholde landsmøte, bør stille krav til denne pengebruken når den går på bekostning av allerede vedtatt politikk.

Velg leder annethvert år. Ikke fjern Beldo nå som han først har fått dreisen på jobben, og studentene endelig har begynt å kjenne igjen ansiktet hans. Det er en god grunn til at ingen andre interesseorganisasjoner skifter ansikt en gang i året: Bare tenk på all den tid og ressurser som sløses bort på å gjøre Norges mektigste student til et kjent ansikt for søsterparten av de 230.000 studentene han eller hun representerer; Dette på bekostning av å fronte politikken som faktisk føres.

Fjorårets NSO-drama: Slik var det skjulte spillet under ledervalget

Man har alt å vinne og ingenting å tape. Dersom studentpolitikerne hadde brukt all den tiden de bruker på valg og valgkamp til å utforme politikk, kunne de fjernet kulepunktet «finne ut hvordan få studenter til bry seg om studentpolitikk» fra strateginotatet sitt. Og Beldo, som etter ett år virkelig har fått dreisen på jobben, blir en enda tøffere utfordrer for kunnskapsminister Iselin Nybø og gjengen når han skal forsvare den. La oss ikke slå opp helt enda.