Studentidretten skriker etter mer plass:
Over 800 på venteliste
Lange, flate ventelistær: Studenter som vil bedrive ballsport må leve med at ventelistene er lengre enn pasningene.
– I høst sluttet vi å telle da ventelistene bikket 868 personer, sukker Truls Vestnes, oppgitt daglig leder i Oslostudentenes idrettsklubb (OSI).
OSI er med sine omtrent 3000 medlemmer Oslos største studentidrettsforening, og har underavdelinger innen 36 forskjellige idretter. Spennet strekker seg fra e-sport via padling og pardans til fot-, hånd- og volleyball. Spesielt innen sistnevnte tre strever OSI med å gi tilbud til alle som vil være med, men de mener skylden ikke ligger hos dem.
– Problemet er mangel på treningsareal. Dette har vi vært klar over lenge, og vi jobber kontinuerlig med SiO, kommunen, idrettskretser og private aktører for å bedre situasjonen. Vi satt av en egen pott slik at vi kunne leie oss inn i andre haller. Men det er dessverre ikke så mange haller vi kan leie oss inn i, fortsetter Vestnes.
Sosial uten sal
Vestnes brenner for studentidretten, og mener de strekker seg langt for å gjøre det beste ut av situasjonen de er i. Samtidig som OSI har lag som hevder seg langt oppe i divisjonene, er de opptatt av bredde og det sosiale.
Han forteller om slagordene «alle studenter i aktivitet» og «resept mot ensomhet», og gjør det klart at noe av det viktigste OSI gjør er å gi alle studenter muligheten til å være del av et sosialt miljø og møte likesinnede. De har sluttet å promotere de mest populære idrettene sine, som også har de lengste ventelistene. De forsøker heller å overbevise studenter om å prøve seg på kampsport, friluftsliv eller e-sport – aktiviteter som ikke krever like store saler, men som likevel byr på givende sosiale miljøer.
– Det er litt trist at dette er grunnen til at dere fremhever disse idrettene. Må dere lure folk bort fra fotball og annen hall-idrett?
– Det er todelt. Disse idrettene har blitt mer populære de siste årene, og blir løftet frem over hele landet. Samtidig ser vi på dette som gode muligheter til å få folk i aktivitet.
Les også: “Studentengasjementet på Blindern lever som bare det!”
Byen uten baner
Men – hvis du har favorittlaget som sengetrekk og vet mer om Messi enn du kan om faget du studerer, er det kanskje lite Vestnes kan si for å få deg til å gi capoeira en sjanse. Og vil man spille ball, kommer man ikke langt uten hall. For studenter i Oslo blir det imidlertid trangt om plassen.
– Velferdstinget i Trondheim har kommet frem til at man bør etterstrebe én halloverflate per 7500 studenter. I Oslo er det per nå 35.000 studenter per halloverflate, så det er ikke i nærheten av god nok dekning, sier Vestnes.
– Oslo er desidert dårligst i landet på anleggsdekning for idretten.
Omar Samy Gamal, byråd for kultur, idrett og frivillighet (SV)
Det er ikke bare studenter som mangler treningsarealer. Ifølge byrådsavdelingen for kultur, idrett og frivillighet i Oslo kommune skorter det på idrettsanlegg også for den øvrige befolkningen. De viser til en anleggsrapport fra Norges idrettsforbund i 2015, som viste at Oslo manglet 500 idrettsanlegg for å komme på nivå med landsgjennomsnittet. Ifølge byrådsavdelingen tar det rødgrønne byrådet grep for å bedre dette, og for perioden 2022 til 2025 er det satt av 5,5 milliarder kroner til nye idrettsanlegg.
«Oslo er desidert dårligst i landet på anleggsdekning for idretten. Høye eiendomspriser og press på tilgjengelige arealer gjør hovedstaden til et spesielt utfordrende sted å bygge idrettsanlegg», skriver byråd for idrett, kultur og frivillighet Omar Samy Gamal (SV) i en e-post til Universitas.
Gamal hevder idretten ble nedprioritert under det borgerlige byrådet, men sier at det rødgrønne byrådet har satt i gang «et skikkelig taktskifte», men at det vil ta tid å se endringer.
Vondt å vente på volleyball
Herman Palm Hunnestad er sportslig leder for OSIs volleyballforening. Han synes det er frustrerende å måtte avvise potensielle medlemmer som følge av manglende tilgang på halltid.
– Vi får ukentlig – om ikke daglig – meldinger både på Facebook og e-post fra folk som vil være med. Jeg har ikke helt klare tall, men i snitt pleier det å være mellom 100 og 200 som ikke får være med i gruppen vår hver sesong.
– Det er kjedelig å måtte være den som sier «sorry, vi har ikke plass».
Herman Palm Hunnestad, sportslig leder for OSI-volleyball
Hunnestad viser frem flere meldinger fra studenter som nylig har tatt kontakt med volleyballavdelingen av OSI uten å ha fått svar ennå.
– Det må være frustrerende å måtte avvise så mange?
– Ja, det er synd for ryktet vårt, samtidig som det er tungt og vanskelig i seg selv. Det er kjedelig å måtte være den som sier «sorry, vi har ikke plass».
– Er det mange som blir skuffa?
– Ja, de lurer ofte på hva de må gjøre for å få spille volleyball. Da må vi henvise videre til andre klubber, samtidig som vi vet at de sannsynligvis også er fulle. Egentlig ønsker vi at OSI skal ha et tilbud til alle studenter. Det er jo det som er hele poenget med det.
Øverst på Hunnestads ønskeliste er å få i gang et sittevolleyballag. I tråd med slagordet «alle studenter i aktivitet» ønsker volleyballforeningen å engasjere også de som ikke kan delta i ordinært spill. Dessverre er dette også avhengig av tilgang på treningsarealer.
Et av grepene OSI har tatt er å opprette såkalte breddelag. Disse spiller ikke i serie, og dermed har de mulighet for å gi tilbud til flere. Både volleyball- og håndballklubbene har opprettet breddelag, men mens volleyball-interesserte likevel må forholde seg til lange ventelister er håndballklubben, ifølge styreleder Ane Larsen, i stand til å gi alle et tilbud på denne måten. Hun påpeker imidlertid at dette ikke nødvendigvis løser problemet for alle som ønsker å spille håndball i OSI:
– Vi har løst problemet på den eneste måten vi klarer akkurat nå. Det er fremdeles mange som ønsker å spille håndball i serie, så det er ikke nødvendigvis et tilfredsstillende tilbud for alle som ønsker å være med i klubben. I breddelaget får du være sosial og trene håndball, men kanskje ikke på det nivået du ønsker. Du får for eksempel ikke anledning til å spille kamper.
Les også: “Dette ble for drøyt for Athletica”
Spill, sport og psykisk velvære
Lillis Rabbing har bakgrunn fra fysisk trening og pedagogikk, og tar for tiden doktorgrad ved Psykologisk institutt ved UiO og Politihøgskolen. Hun mener det viktigste er å være i fysisk aktivitet både alene og sammen med andre, og at dette er et viktig bidrag til en sunn livsstil og en god studiehverdag. Samtidig ser hun at muligheten for å delta i lagidrett kan være viktig for mange. Hun trekker frem det hun kaller basistrening.
– Det å delta i lagidrett, innendørs eller utendørs, er en form for basistrening, som lar deg forbedre utholdenhet, styrke og koordinasjon, samtidig som det er et sosialt aspekt.
– Noe med det å gjøre en aktivitet sammen, er at det tar fokuset bort fra det å bli venner, som igjen gjør det lettere å bli venner.
Lillis Rabbing, ph.d.-stipendiat
– OSI kaller seg selv en «resept mot ensomhet», og har veldig fokus på det sosiale. Hva tenker du om betydningen av organisert idrett for studenter som flytter til Oslo alene, og kanskje ikke har så stort sosialt nettverk?
– Noe med det å gjøre en aktivitet sammen, er at det tar fokuset bort fra det å bli venner, som igjen gjør det lettere å bli venner. Det å delta i et sånt fellesskap gjør at man nærmest automatisk blir venner.
Hun mener det er en god ting at OSI har åpnet for breddegrupper og alternative idretter som en mulighet for de som ikke kommer med på serielagene.
– Alt trenger ikke være så organisert. Det er fint å tilby andre former for aktivitet, hvor man ikke er avhengig av tilgang på innendørsfasiliteter. Man trenger ikke nødvendigvis være så og så mange for å spille fotball. Med et tilbud om løkkefotball eller liknende kan de som vil være med og spille. Man gjør seg verken avhengig av antall personer eller innendørsfasiliteter.
Klubben og kommunen
OSI-leder Truls Vestnes mener Oslo kommune gjør for lite for studentene, og at unge voksne blir nedprioritert i forhold til barn og voksne.
– Det virker som kommunen ikke vil ta ansvar for studentene. De mener de har nok med barn og ungdom. Oslo kan ikke kalles en studentby, og det er en ansvarsfraskrivelse å si fra seg ansvaret for at studentene som bor her skal ha en god hverdag.
– Så du mener kommunen også bør ta mer ansvar for de osloborgerne som også er studenter?
– Absolutt.
Byråd Omar Samy Gamal (SV) mener det er SiO som må ta hovedansvaret for studentidretten.
«Jeg mener denne kritikken skyter feil vei. I dag leier SiO ut sine egne anlegg, og det går utover studentidretten. Når tida i kommunens idrettsanlegg fordeles, prioriterer vi barn og unge. Det har vi et klart mandat fra bystyret til å gjøre,» skriver han i en e-post til Universitas.
«SiO er studentenes velferdsorganisasjon. Vi legger gjerne til rette, men det er SiO som må ta initiativet her.»
Fredrik Refsnes, direktør i SiO Campus, svarer på e-post at utgangspunktet til SiO er at all hall- og banetid i deres anlegg skal gå til studentidretten. Unntaket er tider på dagen hvor studentidrettslagene ikke ønsker å bruke anleggene.
«Da leier vi ut til lærestedene for undervisning, eller til Oslo kommune for kroppsøvingsundervisning for grunnskolen. Kanskje det kan være en tilsvarende mulighet for kommunen til å disponere ledig tid i sine anlegg til studentidrettslagene?»
Les også: “Politikere reagerer på UiOs prioriteringer: – Et eksempel på neglisjering”