Dette er pandemistudentene

Tone Hilmen (22)

– Jeg skulle sannsynligvis studere IT i Aarhus i Danmark, men da korona kom og jeg fikk bolig i Oslo, tenkte jeg at jeg bare begynner i Oslo. Det kunne vært noe helt annet, hadde det ikke vært for korona.

Tone Hilmen (22) gikk på folkehøgskole i Lofoten da landet brått stengte ned 12. mars 2020. Danmark ble det ikke, og hun begynte å studere informatikk ved Universitetet i Oslo (UiO).

Hun er i sitt andre år av studiene. Den første fysiske forelesningen hun deltok på, var i februar 2022.

Isolert

Avstanden og meteren, håndsprit og færrest mulig nærkontakter ble mantraene den våren. Sommeren 2020 trådte vi likevel varsomt tilbake til en mer normal hverdag. Hilmen var i full gang med fadderuken og studiene, men var ofte stresset fordi hun hadde hatt problemer med lungene tidligere.

– Jeg var usikker på om jeg var i risikogruppen eller ikke, og var veldig bekymret i hverdagen. Det preget meg nok til at jeg isolerte meg mer enn mange. Det var hele året egentlig, nesten fram til jeg fikk første vaksinedose, sier hun.

Hun var bestemt på å benytte seg av de faglige og sosiale tilbudene. Det krevde likevel å pushe seg.

– Det var veldig slitsom. Gjennom hele pandemien var det så mange valg å ta rundt ting som vanligvis går på automatikk. Du må være mer bevisst og bruke mye tankekraft på det.

Hilmen ble med i en faddergruppe som raskt løste seg opp. Hun allierte seg med en annen gruppe på eget initiativ, og slang seg på dem.

– Jeg har lett for å ta kontakt med folk, og jeg jobba hardt for å henge med der. Men det er jo mange som ikke får til det, sier hun og legger til:

– Jeg setter pris på den uka, fordi det er de jeg har hengt med og blitt kjent med i etterkant.

Den lille sirkelen av venner hun fikk den høsten, utvidet seg likevel ikke slik hun trodde. Et snaut halvår ut i studiene ble nye, inngripende tiltak innført, med strenge antallsbegrensninger.

– Det var bare skikkelig kjipt, og jeg var jeg så lei. Jeg prøvde å gjøre hyggelige ting, men gledene var ikke så store.

Gjengen fortsatte å møtes. Likevel brakte tiltakene med seg en tanke om hvem man kunne være med.

– Det ble en seleksjon i hvem som prioriteres. Jeg synes det er vanskelig, jeg liker ikke å ekskludere og da blir det heller til at jeg bare dropper det.

Til neste gang

Snart to år ut i studiene har Hilmen funnet sin plass på linjeforeningen og i klassen.

– Hvordan ser du på det i ettertid, hvordan studenttilværelsen skulle være?

– De siste ukene er første gang jeg har følt meg som en ekte student. Jeg vet ikke hva det har vært før det. Det jo har vært fag, og det har vært sosialt: jeg har tenkt at jeg har vært student, men bare på litt dårligere premisser.

Hun har savnet spontaniteten, en større vennesirkel med venners bekjente som blir dine egne venner.

– Det er kanskje flere grupperinger i klassen på grunn av det. Jeg tror de er blitt så sterke fordi man har blitt så lite synlig for hverandre.

– Føler du deg bitter?

– Jeg vil ikke si at jeg er bitter nå, men jeg har vært veldig mye bitter underveis i prosessen. Sint på at jeg som ung og student er blitt trykket så ned.

Om en ny nedstengning skulle komme, håper hun universitetene har en tydelig plan.

– Vi tar det vi får, for alt er bedre enn å sitte hjemme. Om det er å ha en vekter som går rundt og kjefter på folk, ønsker vi mye heller det enn å sitte hjemme. Hør på studentene.

Les også: Studentene savner det sosiale

Sanna Lagesen Fenheim (20)

– Det ble satt på pause, men tiden gikk fremdeles

Sanna Lagesen Fenheim (20) beskriver det første året på universitetet litt som en feberdrøm.

– Vi hadde ingen fysiske forelesninger og bare fysisk seminar i ett fag. Alt annet var digitalt. Blindern ble jo stengt, og det var vanskelig å få motivasjon ettersom vi bare hadde zoom.

– Men så visste vi jo ikke om noe annet heller, sier hun.

Fenheim gikk siste året på videregående da den første nedstengingen kom. Russetiden ble kort og avgangsfestene avlyst i hjembyen Trondheim.

– En del av videregående forsvant. Jeg tror jeg kjente på at det er ting jeg ikke får gjort på nytt. Det gikk litt bedre med tanke på å studere, fordi jeg har sett for meg å gjøre det i mange år.

– Samtidig gikk jeg glipp av ting som egentlig skulle ha skjedd. Alt ble satt på pause, men tiden gikk fremdeles.

Et friår med nettundervisning

Fenheim begynte på en bachelor i statsvitenskap ved UiO høsten 2020. Der ble hun ett år, før hun byttet til lektor i religion.

– Første halvår gikk ikke karakterene så bra, men det kan også være fordi vi nettopp hadde startet og alt var så nytt. Det var jo vanskelig å få inn studieteknikken når man ikke kunne møtes på Blindern, sier hun.

Å droppe ut av statsvitenskap tror hun at hun ville gjort uansett, men peker på at motivasjonen for studiet hadde vært større om hun hadde opplevd miljøet, og ikke vært så mye på Zoom.

– Førsteåret føltes mer ut som et friår hvor jeg studerte på siden ved å se på litt forelesninger på Zoom.

Da den seigeste nedstengningen kom, dro hun hjem til Trondheim.

– Jeg var mye i Trondheim. Det gikk greit der, og det gikk fint siden jeg var med vennene mine. Jeg kan ikke huske så mye av at jeg studerte, selv om jeg så på forelesningene og leverte eksamen og var på Blindern da det var åpent. Det føltes ikke ut som om jeg var student helt ennå.

Alle andre får lov

Høsten 2021 trodde vi det snart var over, men gjenåpningsrusen ble som kjent kortvarig. Rusen hadde i det hele tatt en bakside, da meteren røk, men digital undervisning bestod.

– Det var veldig skuffende egentlig. Mange av vennene mine begynte med fysiske forelesninger, mens vi fremdeles hadde alt digitalt, unntatt to av tre seminarer som var fysiske.

Da lurte hun på om hun egentlig kom til å sitte i en forelesningssal noen gang.

– Da tenkte jeg: kommer det noen gang til å skje? At det blir fysisk?

Å ikke ta det for gitt

For to uker siden hadde Fenheim sin første forelesning. Faget er ikke det som inspirerer henne mest, men hun mener det veier opp at hun bare kan være til stede. Se fjes og være i folkemengden.

– Det å være der gjorde så stor forskjell. Det ble mye lettere å følge med og mer levende. Jeg følte meg passiv i fjor bak en skjerm, det er mer aktivt nå.

Nå begynner hun å føle på hvordan det egentlig er å være student.

– Jeg kjenner på at mye kunne skjedd det siste ett og et halvt årene.

Fenheim prøver å huske på å ikke ta det for gitt: å dra på forelesninger og seminarer, se et levende universitet fylt av studenter.

– Når det har åpnet har jeg ikke klart å la være å bli med på det sosiale, på grunn av en halvveis frykt for at det skal stenge ned.

Les også: Unge har aldri følt seg mer ensomme

Dina Anjara Herilanto Randrianampiantsoa (23)

Fellesskapets betydning

– Min søknadsprosess har vært preget av pandemien. Siden jeg er utenlandsstudent, søkte jeg lenge før pandemien. Jeg fikk rett og slett svar 12. mars 2020 på at jeg kom inn på skolen.

Den for mange tunge dagen, ble dermed ikke bare det for Dina Anjara Herilanto Randrianampiantsoa (23).

De faste holdepunktene

Høsten 2020 begynte han på en bachelor i teologi, religion og samfunn ved MF vitenskapelig høyskole.

Randrianampiantsoa er en sosial fyr. Engasjert i studentrådet, i menigheten, i idrett og kor.

– Jeg husker jeg var i en menighet og sang, og følte at dette er siste gang på lenge vi får samles igjen, sier han om tiden i november.

Fragmenter av det sosiale bestod, men ikke de faste holdepunktene han vanligvis har i hverdagen.

– Musikk har en veldig spesiell plass i livet mitt. Å synge i koret og å kunne være i kirka betyr veldig mye. Det var tungt å ikke ha det fellesskapet jeg er avhengig av å ha, og å gå inn i en nedstengning igjen og tenke «hva gjør vi nå?».

Det ble plutselig stille. Lite handlingsrom, men et stort rom for at å dvele over andre ting.

– Jeg slet med en del personlige ting, for plutselig hadde jeg tid til å tenke. Hele 2020 var jo og en tungt år, fordi jeg opplevde noe kjipt i kjærlighetslivet mitt.

Alt kom tilbake på slutten av 2020.

– Jeg tenkte at hvis jeg ikke tar meg sammen og redder meg ut av dette, blir jeg helt gal.

Heldigvis hadde han gode venner, selv på én meters avstand. I tillegg oppdaget han gleden ved å stå på langrenn, til tross for at to ski knakk i prosessen.

På toppen av det hele hvilte en annen bekymring: økonomien. Randrianampiantsoa er fra Madagaskar, og har ikke rett på stipend og lån før han eventuelt tar en master.

– Da det stengte ned fikk jeg beskjed om at jeg ble ansatt som tilkallingsvikar i barnehagen. Jeg fant en løsning på den største bekymringen, sier han.

Å begynne å leve igjen

Randrianampiantsoa, som ellers er en aktiv fyr, kom seg gjennom seige nedstengninger med gode venner. Noen falt likevel fra og flyttet hjem.

Campus var stengt, og exphil på zoom var ikke det mest motiverende.

– Noen lærere prøvde å hjelpe, mens andre var helt hjelpeløse. De visste ikke hvordan de skulle ha opplegget, og det har jeg medfølelse for. Det er jo demotiverende å snakke til en svart skjerm, sier han.

– Men så åpnet det i høst…

– Det var fett! Da det ikke lenger var mulig å gå på ski, så ble jeg med på friidrett med OSI, som har et fantastisk fint miljø.

Høsten 2021 ble bedre enn året før. Studentrådet han engasjerer seg i fikk penger til å skape liv på campus, og Randrianampiantsoa følte seg mer etablert i byen.

– Ja, det er kjipt nok at studiehverdagen vår ble preget av pandemien i fjor, men det hjelper jo liksom ikke å sørge. Eller, det er jo lov, men vi må begynne å leve igjen.

Les også: Ventet fire måneder på time hos SiO Psykisk Helse

Ragnhild Gabrielsen (25)

Da nedstengingen kom i november 2020 flyttet Ragnhild Gabrielsen (25) hjem til familien på Voss. Hun sa opp hybelen og fulgte nettundervisningen frem til hun returnerte til Oslo i august 2021.

– Jeg føler det nesten er stygt å si, men jeg har hatt det kjempebra under korona, tross alt. Det har bare vært kjipt å høre hvordan vennene mine har hatt det. De satt jo igjen på studenthybelen og hadde det ikke så bra.

Første nedstengning: en dugnad

Gabrielsen var på tampen av bachelorskrivingen i statsvitenskap ved NTNU i Trondheim i mars 2020.

– Det var helt greit. Det var bare skummelt å ikke vite hva som skjedde. Og så var det det siste halvåret mitt i Trondheim, som skulle være det beste halvåret, sier hun.

Men det ble inne i leiligheten. Uten avgangsfester og kun med vennene i kollektivet.

Likevel har hun vært student i normaltilstander. Erfaringene var gjort, og det var ikke skummelt å flytte til en ny by høsten 2020 for å studere offentlig administrasjon og ledelse ved UiO. Verre tror hun det er for mange andre.

– Jeg har en del venner på dette studiet som er veldig unge, som bare kjenner til hvordan det er å studere under korona.

Studenter som sier til Gabrielsen at de ikke har mange å være med. Som har jobbet alene med pensum i snart to år.

– Det er jo egentlig gøy og mye som skjer. Det er veldig befriende å være student, men jeg tror de sitter mye hjemme, reiser mye hjem eller er med gamle venner. Det er veldig kjedelig, sier hun.

– Du må virkelig by på deg selv.

Medfølelsen

Studiet hun går på er lite, og derav har det et rykte på seg for å skape et tett miljø mellom studentene. I alle fall i normaltilstand. Sånn ble det ikke for alle.

Gabrielsen havnet likevel i en god faddergruppe som holdt kontakt gjennom samtlige nedstengninger.

– Egentlig var det veldig gøy helt frem til november, da det kom en ny lockdown. Det tok en uke før jeg følte meg helt innelåst. Da reiste jeg hjem til Voss.

For noen føltes det som et nederlag å flytte hjem til foreldrene. For Gabrielsen var det likevel befriende.

– Jeg har en fantastisk familie som tar vare på meg, som jeg ikke har fått vært med så mye ettersom jeg ikke har bodd hjemme, sier hun.

Hun beskriver alternativet å bli værende i byen som så mye verre.

– Hjemme på Voss var det veldig lite smitte og restriksjoner, så du levde tilnærmet normalt. Det var mye bedre enn å være her, rett og slett.

Samtidig påpeker hun at hun er i en privilegert posisjon, og at det ikke er alle som kan reise hjem til familien og ha det hyggelig.

– Jeg har veldig dyp medfølelse for de som ikke har det.

Les også: UiO svikter sine kronisk syke studenter