Stopp oppmerksomhetsranet

Mobiltelefonen må være slått av før en går inn på lesesalen. Mobiltelefoner som er slått på, men med avskrudd ringelyd er heller ikke tillatt. Kan ikke mobiltelefonen slås av, ta av batteriet. Mobiltelefoner på lesesalen har ikke lov til å komme med så mye som ett lite pip. BRUDD KAN MEDFØRE BORTVISNING!

Slik lyder lappen som er klistret på plassene i Blindern-lesesalen med det ærverdige navnet Store fysiske lesesal. Til tross for den nådeløse tonen trenger man ikke å lete lenge i rommet for å finne studenter som stadig trekker opp det svarte mirakelapparatet, og undertegnede lar seg heller ikke skremme når det ikke går noen gråhåret dame med røykestemme rundt og kontrollerer. Fysikkbygningen er blant Blinderns eldste; alle moraliserende bud om mobilens samfunnsdestruerende natur er da minst like utdatert?

Vel, «Mobiltelefonregler», som budtavlen heter, har nok mer for seg enn man ønsker å innrømme. Smarttelefonen representerer en historisk kraft som trenger seg inn i sinnet som få før den, og ungdommen nå til dags hadde kanskje hatt godt av en røykestemme i ryggen likevel. I informasjonsalderen må hodet hele tiden begrunne det for seg selv når det skal noe annet enn å gi etter for primitive impulser. Og universitetet er ikke akkurat stedet for å gi etter for dem.

Les også: «Pandemi–selvdisiplin 1–0»

De lærde strides om hvor ofte vi griper til det flyktige digitale rommet, og hva det i verste fall gjør med oss. I nyutgitte Appenes planet nevner Thomas Hylland Eriksen akademikere som ergrer seg over at ungdommens mediebruk nesten ikke inneholder langlesning på godt, gammeldags papir lenger (studentene til litteraturprofessor Katherine Hayles leser knapt bøker), men også studier som tyder på at det kanskje ikke gjør så mye.

Blant konklusjonene er uansett at smarttelefonens konstante jag svekker vår evne til «langvarig konsentrasjon av typen som gjør oss i stand til å lese Brødrene Karamazov og lytte til Bachs juleoratorium», og gjør oss «adskillig dårligere til å sette enkeltelementer i rekkefølge for å etablere en årakssammenheng eller skape en kumulativ kompleksitet der helheten er større enn delene».

Harvard-psykologen Shoshana Zuboff legger seg i enda mer dramatiske ordelag, når hun i bestselgeren Overvåkingskapitalismens tidsalder gransker generasjonen som fra oppveksten av har vært tilnærmet kontinuerlig koblet opp mot internetts vidunderverden: Diagnosen er intet mindre enn en svikt i utviklingen av egen identitet og eget verdigrunnlag, uten evne til å definere seg selv uten sammenligning med forvrengte idealer.

Man kan mene mye om hvorvidt disse problembeskrivelsene egentlig gjenspeiler ens eget liv, eller om det snarere er boomer-generasjonen som har behov for å heve seg over de unge og lovende. Men i en verden hvor folks oppmerksomhet er på vei mot å bli handelsvare nummer én og tabloidpressens suksessoppskrift er å stemple alt som faretruende viktig under banneret AKKURAT NÅ, er det sosialt dynamitt å la smarttelefonen bli den forlengelsen av sinnet vi har latt den bli.

På internett finnes ingen bremser. Ingen rammer hindrer sinnet fra å flakke mellom sine umettelige informasjonsbehov uten å ta stilling til hvor det egentlig er verdt å legge innsatsen. Når stadig færre studenter vokser opp med lange, vanskelige bøker blandet inn i morsmelken, er det ikke rart om stadig flere av dem ender opp med å klage på Jodel om at de ikke vet hva de vil i livet.

I informasjonsalderen er eierskap over egen oppmerksomhet den største dyd — men informasjonsalderens ikon ligner mer og mer på en eneste stor oppmerksomhetsterrorist. Kanskje høres jeg ut som en reaksjonær bestefar som lever for å dele lavoppløsningsmemes på Facebook, men de gamle er nå en gang eldst. I blant, i hvert fall.

Slår et slag for studentprestene: «Samtaler verdt å bevare»

I forrige ukes Universitas [møtte vi to studenter](dd) som fant ny livsgnist og innsikt etter å ha begynt med regelmessig meditasjon. «Plutselig innså jeg at kroppen min og det som bor i meg, rommet mye mer enn jeg tidligere hadde forstått», kunne psykologistudent Dominic Munton melde.

Vi skal passe oss så vi ikke undervurderer verdien av å la hodet ta ting i et bedagelig tempo, med følsomhet for tankestrømmens nyanser. Og om det bare er suspekte hippier som kan finne på å sette seg på en stol og lukke øynene i en halvtime, så har nok den gjengse student mye å tjene på en høyere suspekt-hippie-faktor. Listepoppen kan med fordel byttes ut med frijazz i samme slengen, og les gjerne «Mobiltelefonregler» med røykestemme og mer innlevelse neste gang.

Les også: «Innføres vaksinepass, må studentene frem i køen»