En pyramide av gnisninger
Jaga Jazzists siste trekk er en smidig ferd over gnistrende flater. Det er nok til å ta pusten fra en.
Siden 1994 har den norske musikkscenen vært velsignet med en evigglitrende titan innen nu jazz — et eksperimentelt krysningspunkt mellom jazz og elektronika — døpt Jaga Jazzist. Etter en utsettelse grunnet en uforutsett global krise marsjerer storbandet ut av studio med et album som sikter mot kosmos uten å se seg tilbake. Med snaue førti minutter fordelt på fire spor rommer «Pyramid» en intens reise gjennom et bølgende lydlandskap.
Som Jaga-produksjoner flest gjør «Pyramid» krav på hele lytterens oppmerksomhet, og med god grunn. På åpningssporet lokkes man inn på en vibrerende sti svøpt inn i en kjølig synth-dis, tråkket opp av en saksofon som lengter etter et håndfast punkt å lande på. Etter få minutter blir det imidlertid tydelig at ferden opp pyramiden er en lunefull en; så snart slagverket setter inn, oser omgivelsene av tidvis aggressiv energi, og oppfølgerlåten «Spiral Era» strutter med fart og spenningsladete byks.
Jaga Jazzist tar pusten fra en: En pyramide av gnisninger
For vi snakker om et album som består av spenninger — spenninger mellom musikalske stemmer som smelter sammen i et mangfoldig lydbilde av de sjeldne. Overganger like elegante som de er kompromissløse, serverer lytteren en uimotståelig festmiddag. Det hele illustreres godt på «The Shrine», hvor overskyet morgengry glir over i mørkere trakter, før vi plutselig befinner oss midt i spraglende afrobeat-rytmer. Tilsynelatende uforenlige pennestrøk tegner til slutt et gnistrende kunstverk som trekker deg med enten du vil det eller ikke. Vi skal til toppen av pyramiden.
Og på pyramidens topp når spenningene bristepunktet; «Apex» åpner alle sluser og skriker etter et smittevernfaglig svakt dansegulv. Med et lokomotiv av elektroniske pulsslag er finalesporet en ekstraordinær endestasjon på en reise som begynte i det spede.
«Pyramid» sine uuttømmelige lydbølger nytes best etter flere lyttinger, og helst etter at solen er gått ned. Albumet er et resultat av en musikalsk polfaring, fryktløs og med ambisjoner om å utvide tonekartet. Jagas saga prydes med nok et storstilt kapittel.
Les flere anmeldelser: En fars historie gjennom en datters språk