Utvider forelesningsrammen
Det er ingen hemmelighet at en del forelesere nøyer seg med å lese opp pensum i timelange monologer, men heldigvis finnes også de foreleserne som gir det lille ekstra. Hva med et kyss, eller vil du ha en ball kastet etter deg?
Jeg merker at det er mange studenter som liker å bli sett, og hørt. Mange elsker å høre sin egen stemme.»
Professor Nina Ronæs ved BI
I forrige Universitas kunne du lese at [forelesningsformen er antikvarisk](1). Foreleser snakker og studentene sitter passivt og hører på, så glemmer de innholdet rett etterpå. Universitas har snakket med forelesere som utvider rammene, og viser at forelesningen ikke er død likevel.
1. Nina Ronæs: Baller på seg
Foreleser Nina Ronæs ved Handelshøyskolen BI har lenge vært kjent som «Nina med ballen». Hun kaster en ball til studentene sine, og studenten som fakker den må bidra med noe faglig. Å møte opp uforberedt er derfor ikke en så god idé.
– Jeg begynte vel med denne metoden for 18-19 år siden. Først brukte jeg Twist som jeg kastet, men det ble fort litt dyrt og mye avfall. Dessuten kunne det mer bli sett på som en slags belønning, noe som ikke alltid er meningen, forklarer Ronæs.
Ballen blir først og fremst brukt i diskusjoner, etter at studentene har pratet seg i mellom. Ronæs mener at ballen er inkluderende, engasjerende og fryktet.
– Jeg merker at det er mange studenter som liker å bli sett, og hørt. Mange elsker å høre sin egen stemme. Det er ikke noe hokuspokus. De færreste studenter vil være en enkel brikke i et spill, men du har jo også de studentene som vil sitte der å være anonyme. Det skal de få lov til. Jeg sier ifra på forhånd at du ikke behøver å si noe om du får ballen, men det kan jo fort bli litt kleint.
Det har vist seg at flere studenter lovpriser denne metoden for engasjerende undervisning. Tredjeklassestudenter har kommet tilbake og fortalt at de nå endelig kan snakke i store forsamlinger. For inntil ett år siden benyttet Ronæs seg av en tennisball. Ballen har nå fått seg en teknologisk overhaling og blitt kubeformet, med en innebygget mikrofon slik at stemmene nå kan bli hørt av alle de 350 studentene i forelesningssalen. Den nye ballen har hun betalt for selv, og foreløpig er det ingen studenter som har fått fysisk varige men.
– Har det skjedd noen ulykker noen gang?
– Ikke enda! Men det står jo PCer, Macer og kaffekopper på bordene. Som oftest sier jeg ifra før vi skal begynne å kaste ball, slik at de som har kaffekopper får flyttet disse vekk. Det skal sies at jeg ikke bruker ballen hver time. Den må ikke misbrukes. Først og fremst er det et kommunikasjonsmiddel, ikke noe som skal være morsomt, selv om det ofte blir morsomt likevel.
Les også: Slik får du mer ut av forelesningene dine
Les om fjorårets forelesningsstunt: Vi kuppet forelesningen og byttet ut foreleser med en politisk ukorrekt undercover skuespiller
2. Henning Bang: Tuller ikke med alt
– Jeg husker at jeg kysset noen mannlige studenter på kinnet, men akkurat nå kommer jeg ikke på hvorfor, forteller en lattermild Henning Bang. Han foreleser i gruppepsykologi på Institutt for psykologi ved UiO.
– Når jeg underviser har jeg veldig lyst til å illustrere hvordan folk i grupper kan fungere, «show, don’t tell». Rollespill er noe jeg ofte bruker. Da får jeg studentene til å si det og det, så ser vi hvordan gruppen reagerer, sier han.
Bang forteller at han tar sitt fag på alvor, både i teori og i praksis. I gruppepsykologi er det ofte vanskelig å forklare de forskjellige idealtypene. Da tar han tak i studenter på første rad, og gir dem konstruerte personlighetstrekk som at de er late, ufokuserte eller kun detaljorienterte. Studentene spiller rollen de har fått, og resten av gruppens reaksjoner blir etterpå analysert.
Han peker på at forelesninger generelt ikke er emosjonelt ladet. Studentene husker dem ikke. Derfor sverger han til overraskende elementer og forfjamsende påfunn som får ting litt ut av balanse. Løping opp og ned benkeradene er hverdagskost.
– Jeg er helt sikker på at studentene mine sitter igjen med mer kunnskap etter en slik forelesning. Tilbakemeldingene har vært overveiende gode og 99 prosent mener at det er både forfriskende og engasjerende. De husker forelesningene, mener Bang.
Kvinnelige studenter har han derimot ikke kysset, da ville studentene reagert, mener han. Selv om de fleste er fornøyde med undervisningen han fremmer, så er det ikke alt som burde tulles med.
– Av og til kan jeg bomme, noen har sikkert blitt støtt i visse tilfeller.
Han sikter til den gangen en tilfeldig student ble tildelt uheldige og lite sjarmerende karakteristikker. Bang visste ikke at han hadde plukket ut den samme studenten tre forelesninger på rad. Studenten kom bort til Bang etter forelesningen og uttrykte sin redsel for at de andre studentene skulle tro at han faktisk var slik.
Les Bangs legendariske tips til å få nye venner: Det er ingen tvil om at alkohol er en glimrende ice-breaker
3. Klaus Høiland: Snutetute
Professor Klaus Høiland ved institutt for biovitenskap på UiO har funnet sin egen vri på det. Han tar i bruk en bamselignende figur som han diktet opp i barnehagen i 1954. I forelesningene kan figuren poppe inn i powerpointen, spise litt fleinsopp og gå ut igjen av neste lysark med hallusinasjoner som bare The Beatles kan matche. Figuren har fått navnet Snutetute og skal illustrere, konstruere og forenkle akademiske vanskeligheter med en noe naiv tilnærming.
– Snutetute er først og fremst et uromoment som dukker opp i tide og utide. Han er en gjenganger i foilene og stiller de vesentlige, og uvesentlige spørsmålene, som jeg selv ikke tør å stille. Han er blitt en slags kult-figur som bio-studentene setter pris på, sier han.
Figuren er altså en bamse. På midten av 50-tallet ble Klaus Høiland ilagt et forbud mot å snakke om bamsen, både hjemme og i barnehagen. Det har likevel ikke stanset ham i å bruke Snutetute i forelesningene.
– Snutetute er en figur som alle kan le av, på tvers av alle etnisiteter, noe jeg føler er viktig. Den er litt ufarlig, en slags Pippi-figur som jeg tror alle kan kjenne seg igjen i. Donald er noe jeg fortsatt leser og tar inspirasjon fra, som realister flest.
Høiland har skrevet flere bøker om Snutetute, alle med et faglig preg. Funksjonen til bøkene er å konkretisere, forenkle og forhåpentligvis få deg til å se på faget med nye øyne.
Klaus Høiland er en notorisk fan av The Beatles: -Octopus’s garden skrev Ringo da han var på Sardinia
4. Carl Henrik Gørbitz: Inhalerer helium
Carl Henrik Gørbitz er et kjent navn for mange P2-lyttere. Introduksjonsforelesningene hans startes med et smell.
– Det var egentlig veldig tilfeldig at jeg begynte å bruke hydrogenballonger i undervisningen. Jeg syns det er viktig å ha det litt gøy med faget. Kjemi skal ikke bare være facts, det skal også være morsomt, forteller Gørbitz.
Ved først å fylle ballonger med hydrogen for deretter å tenne på, blir det gedigne smell som kan sette en støkk i enhver student. I tillegg pleier han å få studentene til å gå i bane rundt hverandre med hver sin ballong.
– Så vidt jeg har forstått det så syns studentene det er stas.
Carl Henrik Gørbitz underviser på Kjemisk institutt, og selv om det er mange ballonger i luften, så hender det også at andre assosierende virkemidler benyttes.
– Helium er også noe jeg benytter meg av. Da lar jeg studentene inhalere det, slik at de skal forstå virkningene på kroppen, og ikke bare i teorien, sier Gørbitz.
